Debatt
Akademisk frihet og åpen publisering
Den pågående pandemien, men også tidligere epidemier, har vist at åpen forskning og involvering av lokale forskere og forskningskanaler er viktig.
Publisert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Kjell-Erik Lommerud uttrykker i Khrono bekymring for at Aune-utvalgets forslag til ny universitetslov åpner for at forskere kan tvinges til å publisere i tråd med kravene i Plan S, det vil si åpen publisering på en måte som forhindrer at forlag kan ta seg dobbelt betalt for publiseringen. Han mener at prinsippet om akademisk frihet ikke bare skal inkludere retten til å publisere sin forskning, men også retten til å publisere sin forskning der man selv ønsker, og da spesielt retten til å publisere i lukkede tidsskrift.
Jeg er enig i at akademisk frihet helt klart må innebære retten (og plikten) til å publisere. Jeg er også åpen for fortsatt å diskutere om Plan S er den rette løsningen i ett og alt, eller om den kan forbedres ytterligere. Samtidig er det opplagt at Plan S har gitt et moment til åpen publisering som tidligere har manglet.
Hvis vi kan få fokus bort fra å opprettholde status quo i dagens tidsskrifthierarki, og i stedet fokusere på hvordan vi kan skape gode, åpne tidsskrift, så er dette er en vinn-vinn situasjon for både forskere og for samfunnet forøvrig.
Kenneth Ruud, prorektor forskning ved UiT Norges arktiske universitet.
De aller fleste forlag, som for eksempel Elsevier, har i disse dager gjort sine publikasjoner knyttet til Covid-19 åpent tilgjengelig. Dette er gjort for å gi allmennheten, helsepersonell og beslutningstagere tilgang til all nødvendig og tilgjengelig forskning, og for å akselerere forskningen i kampen mot Covid-19 viruset. Som jeg har argumentert for i Aftenposten, så viser dette at åpen forskning er viktig og riktig i krisetider, og at spørsmålet da er om det finnes noen vektige grunner til ikke å gjøre forskningen åpen under mer normale forhold.
Lommerud peker på betydningen for den enkelte forskers karriere at man publiserer i de «rette» tidsskriftene. Et sentralt spørsmål i denne sammenheng er om den enkelte forskers karrierebehov står over samfunnets behov for å kunne ta forskningen i bruk. Jeg mener den pågående pandemien, men også tidligere epidemier, har vist at åpen forskning og involvering av lokale forskere og forskningskanaler er viktig. Jeg har full forståelse for den vanskelige situasjonen den enkelte forsker står i, i dagens konkurransebaserte forskningssystem, men jeg mener at samfunnets behov må veie tyngre, spesielt når forskningen betales av samfunnet.
På mange måter er dette selve essensen i diskusjonene knyttet til åpen forskning: Motsetningsforholdet mellom et individuelt fokusert og sterkt konkurransepreget forskningssystem, og forskningens samfunnsoppdrag hvor forskersamfunnet i fellesskap skal bidra med kunnskap for å utvikle samfunnet, og oss som mennesker, til det bedre.
Det er jo også slik at forskersamfunnet selv bestemmer hvilke tidsskrift som er «de rette» publiseringskanalene og som i miljøet skal ha høyest prestisje. Hvis vi kan få fokus bort fra å opprettholde status quo i dagens tidsskrifthierarki, og i stedet fokusere på hvordan vi kan skape gode, åpne tidsskrift, så er dette er en vinn-vinn situasjon for både forskere og for samfunnet forøvrig. Det finnes en rekke eksempler på hvordan hele vitenskapelige redaksjoner har gått fra et lukket tidsskrift til å etablere nye, ledende, åpne tidsskrift, som f.eks. Glossa, Algebraic Combinatorics og European Law Journal . Men det krever vilje til å tenke og gjøre noe nytt.
Til sist, ligger det i den akademiske frihet å kunne publisere hvor man vil? Lommerud påpeker at de rette tidsskriftene ofte har tøffe evalueringsregimer, og kun et fåtall (de beste?) artikler blir publisert i disse tidsskriftene. Det betyr at man i dag ikke har rett til å publisere hvor man vil, men man har en rett til å sende artiklene til det tidsskrift man selv ønsker. Dagens tidsskrifthierarki gir med andre ord ikke en rett til publisering i en gitt kanal/tidsskrift, selv om forskningen har fulgt god vitenskapelig praksis og metode.
Jeg mener derfor at det ikke er en begrensning av den akademiske friheten at arbeidsgiver har anledning til å anbefale, og til og med kreve, publisering i åpne tidsskrift. Merverdien for samfunnet, mulighetene for å akselerere forskning og bruke forskningsmidler mest mulig kosteffektivt, og mulighetene for å gi forskere i alle deler av verden tilgang til de samme forskningsresultatene veier etter mitt skjønn opp for den potensielle individuelle ulempen med å publisere åpent.
Jeg vil kjempe for at akademisk frihet skal bety frihet til å velge problemstilling og metode, og frihet til å publisere alle forskningsresultater hvis disse er basert på solide vitenskapelige metoder. Jeg er derimot ikke enig i akademisk frihet skal bety frihet til å velge forskningsinterne hierarkier av publiseringskanaler over samfunnets og forskningens behov for tilgang til kunnskapen.
