Debatt ● Justin Valasek
Ansatte på innstegsvilkår har ikke råd til å bli syke
Da fastlegen til Justin Valasek anbefalte sykemelding, takket han først nei. Som ansatt på innstegsvilkår ved NHH, følte han at han ikke hadde råd til å ta fri om han skulle innfri retningslinjene i kontrakten.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Jeg er godt vant til presset om å publisere. Akademia er en fantastisk arbeidsplass med enorm frihet til å utforske egne forskningsinteresser. Men det er også et miljø med høyt press, uklare mål og lange tidsfrister som krever høy grad av selvmotivasjon. Alt dette er risikofaktorer for utbrenthet og jobbrelaterte psykiske problemer.
Med dette i bakhodet burde det kanskje ikke ha kommet som et sjokk for meg da jeg oppdaget at jeg selv hadde symptomer på utbrenthet. Enda verre: jeg hadde rett og slett ikke råd til å ta fri for å ta vare på min psykiske helse.
Som ansatt på innstegsvilkår (tenure track) har jeg en fast og begrenset tid til å nå spesifikke mål og kvalifisere for en fast stilling. I motsetning til mine kolleger som er ansatt som postdoktorer eller stipendiater, kan min ansettelsesperiode etter forskriften ikke forlenges ved sykdom som gir rett til sykemelding.
Først litt bakgrunn. Etter doktorgraden min i USA i 2011 og syv år som postdoktor i Berlin, bestemte min kone og jeg å flytte til Bergen. Selv om jeg fikk tilbud om fast ansettelse andre steder i Europa, følte vi at risikoen med innstegsløpet ble balansert opp mot at Skandinavia etter vår mening er det beste stedet i verden å stifte familie.
Til tross for noen tilbakeslag — både noen jeg hadde planlagt for og de som kom overraskende (som f.eks. en pandemi da vi fikk en nyfødt) — var jeg sikker på at jeg var på god vei til å kvalifisere for fast ansettelse ifølge innstegsvilkårene. Dette endret seg imidlertid da jeg fant ut at jeg hadde misforstått hvordan sluttevalueringen skulle foregå, og at publiseringskriteriene i retningslinjene var et minimumskrav istedenfor et tilstrekkelig kriterium. I tillegg ble jeg klar over at det var prestasjonen gjennom hele perioden på 14 år siden doktorgraden min som ville bli evaluert.
Dette kom som et sjokk for meg, og jeg opplevde plutselig at jeg måtte forholde meg til uventede risikoer og usikkerhetsmomenter. I stedet for en klar publiseringsterskel, ville min endelige evaluering avhenge av en komité og fem anonyme forskere. De skulle vurdere om jeg er en av de beste forskerne i min generasjon, og om jeg er kvalifisert for et Advanced ERC-stipend — dette var kravene i de originale retningslinjene for stillingen.
Fra et psykisk helseperspektiv var denne erkjennelsen ekstremt vanskelig for meg å håndtere. Å publisere på et visst nivå var et mål som fremsto klart, og som jeg følte var innenfor min kontroll. Men å overbevise anonyme forskere om at jeg er en av de beste forskerne i min generasjon føltes mer uklart og noe jeg lett kunne mislykkes med, til tross for rimelig god fremgang med publikasjoner.
Jeg begynte å frykte at jeg, godt over et tiår etter doktorgraden min, sto overfor slutten av min akademiske karriere og at jeg måtte flytte med kone og barn igjen for å finne en ny jobb.
Først nektet jeg å innrømme for meg selv hvilken påvirkning denne usikkerheten hadde på min mentale helse. Som mange i akademia ser jeg på meg selv som mentalt sterk og selvmotivert, og karriererelatert stress var ikke noe nytt for meg. Som sagt, jeg er vant til presset om å publisere.
Fastlegen anbefalte sykemelding for å ta vare på min psykiske helse, men jeg takket nei fordi jeg følte at jeg rett og slett ikke hadde råd til å ta fri uten at min ansettelsesperiode ble forlenget.
Justin Valasek
Jeg kunne imidlertid ikke lenger ignorere min psykiske helse da jeg begynte å få fysiske angstanfall for første gang i mitt liv. Jeg bestemte meg til slutt for å kontakte fastlegen min, og hun diagnostiserte meg på bakgrunn av arbeidsrelatert stress. Fastlegen anbefalte sykemelding for å ta vare på min psykiske helse, men jeg takket nei fordi jeg følte at jeg rett og slett ikke hadde råd til å ta fri uten at min ansettelsesperiode ble forlenget.
Heldigvis ombestemte jeg meg.
Jeg sykmeldte meg og brukte tid for meg selv til å håndtere situasjonen min. Først da begynte jeg å føle meg bedre. Omtrent samtidig ga instituttet meg nyttig ekstern, profesjonell støtte og de har innført reviderte retningslinjer for innstegsstillinger. Jeg vil også fremheve innsatsen til vår lokale tillitsvalgte som hjalp meg gjennom denne svært vanskelige perioden i livet mitt.
Mens min mentale helse er gjenvunnet, og jeg nå er trygg på at dette bare vil være en «blipp» i karrieren og privatlivet mitt, tviler jeg på at min situasjon er unik blant ansatte på innstegsvilkår. Vi har seks til syv år på oss til å oppnå faste kriterier og sykefraværet forlenger ikke den tidsperioden. Det fører til en situasjon der vi rett og slett ikke har råd til å ta fri for helseproblemer, psykiske eller andre.
Det er skrevet mye om psykisk helse blant studenter og ansatte i akademia den siste tiden, og det er godt å se at dette blir tatt på alvor. Derfor håper jeg at regelverket kan endres for oss, og at ansatte i innstegsstillinger kan stole på at de kan ta den tiden de trenger når sykdom eller andre ting skaper behov for sykemeldinger og fokus på egen helse.
