Debatt
Vi trenger en skjerpet bestemmelse om individuell akademisk frihet i UH-loven
Det er en selvsagt del av akademisk frihet at forskeren selv skal kunne vurdere åpen publisering, skriver professor Kjell Erik Lommerud.
Publisert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Akademisk frihet er bunnplanken i det å være et universitet. Fri forskning er det som skiller universitetene fra forskningsinstitusjoner av ulikt slag og forskning innen rammen av det private næringslivet. Den individuelle forskeren på et universitet har stor grad av frihet til å forfølge sin egen nysgjerrighet og formulere tema og metode for forskningen, selvfølgelig med den begrensningen at finansieringen kan sette grenser.
Hvor og hvordan funnene skal publiseres – for å nå den ønskede leserkretsen – er også en integrert del av akademisk frihet. Når man skal skrive en lov for universitets- og høgskolesektoren (UH-sektoren), er et sentralt spørsmål hvordan denne friheten skal defineres og formuleres.
Å bli utestengt fra disse tidsskriftene vil være en forskningsmessig katastrofe, i mitt fag som i mange andre.
Kjell-Erik Lommerud, professor i samfunnsøkonomi
Det står altså sentralt å kunne publisere resultatene sine slik forskeren finner best. Her går det feil for flertallet i Aune-utvalget, som nylig har lagt fram forslag om ny UH-lov. De viderefører paragrafen om akademisk frihet mye som den står i den gamle loven. Men i NOU-en hvor lovforslaget diskuteres, åpnes det for at arbeidsgiver kan tvinge forskerne til å publisere i overenstemmelse med Plan S-regelverket.
Den gamle loven har blitt tolket slik at akademisk frihet innebar publiseringsfrihet, slik at det å tvinge enkeltforskere til å publisere i overensstemmelse med Plan S kravene, ikke er mulig. En nylig utredning av førsteamanuensis i rettsvitenskap, Torger Kielland, støtter dette synet.
Aune-utvalget, derimot, ser ut til å mene at Plan S kravene ikke er vanskelige å etterleve og at de derfor ikke bryter med akademisk frihet på noen vesentlig måte. De argumenterer med at Unit sine avtaler med de store forlagshusene nå gjør at langt flere tidsskrifter vil tilfredsstille Plan S. Dessuten er Plan S justert til å inkludere hybrid publisering (i abonnementstidsskrifter hvor enkeltartikler kan kjøpes fri) med påfølgende arkivering i vitenarkiv, bortsett fra at en ikke får dekket kostnadene, som jo er et ikke uvesentlig punkt.
Dette er et rosenrødt bilde av hvor situasjonen står i dag. Da Plan S ble introdusert, var det i mange fag nærmest umulig å publisere i kvalitetstidsskrifter og samtidig tilfredsstille åpenhetskravene. Unit-avtalene har forbedret situasjonen, så lenge de står seg. De skal jo reforhandles med jevne mellomrom.
Blant de gode tidsskriftene (nivå 2) i mitt fag samfunnsøkonomi er nå rundt halvparten dekket av Unit-avtaler. Dette er flere enn i mange andre fag. Dessverre er det slik at den halvparten som ikke er dekket, antakeligvis er de tidsskriftene mange vil se på som de aller beste. Disse utgis av vitenskapelige assosiasjoner og universitetsforlag som aldri har hatt noen avtale med Unit – mange av utgiverne er amerikanske.
Å bli utestengt fra disse tidsskriftene vil være en forskningsmessig katastrofe, i mitt fag som i mange andre.
Noen av disse tidsskriftene tilbyr åpen tilgang for betaling, men det har to problemer. Det første er det åpenbare at dette er dyrt og driftsmidlene på mange institutter er altfor små til å kunne bære slike kostnader. Det andre er at amerikanske utgivere noen ganger reserverer seg mot lisenser som tillater umiddelbar kommersiell gjenbruk – noe Plan S insisterer på.
Det ligger mye mer i Plan S enn bare det at forskning skal være åpent tilgjengelig, i tråd med Stortingets ønsker, og disse tilleggskravene kan stå i veien for å få til åpen publisering.
Noen svært viktige tidsskrifter tilbyr ikke åpen tilgang mot betaling. Dette gjelder for eksempel alle de verdensledende tidsskriftene til American Economic Association. Disse er ikke åpne, men du får online tilgang til alle foreningens åtte tidsskrifter for mellom 250 kr og 450 kr i året avhengig av inntekt. Plan S blir et vrengebilde av åpenhet hvis dette ikke er bra nok, mens dyre kommersielle tidsskrifter blir foretrukket.
Aune-utvalget mener at forlagsverdenen vil tilpasse seg åpenhetskravene innen noen år. Det mener jeg også. En mulighet for de beste tidsskrifter er jo å ta høye innsendelsesavgifter og så verken ta abonnementspris eller betaling av de aksepterte forfatterne. Elsevier begynner nå å eksperimentere med dette – og det er den opplagte veien å gå for høykvalitetstidsskrifter med mange innsendte bidrag og høy refusjonsprosent. Lavkvalitetstidsskrifter hvor antall innsendte bidrag og antall publiserte bidrag er omtrent det samme, har ikke denne muligheten.
Men inntil vi er der – i kanskje en god del år – kan Plan S skape store problemer. Unge forskere kan få store problemer med å etablere seg hvis de ikke kan publisere i de beste tidsskriftene. Det er en selvsagt del av akademisk frihet at forskeren selv skal kunne vurdere åpen publisering uten abonnementspris opp mot hvilken leserkrets tidsskriftet har.
Vi trenger en skjerpet bestemmelse om individuell akademisk frihet i UH-loven.
Det må nevnes at i utvalget tar Karl Harald Søvig dissens på punktet om åpen forskning og akademisk frihet. Han mener ting vil falle på plass i framtiden, men at Plan S kravene i dagens situasjon er inngripende i forhold til den individuelle akademiske friheten. Dette vil nok mange internasjonalt rettede akademiske forskere i Norge være enig med ham i.
