Akademias kontroll med vitenskapelig publisering - slik kan det gjøres
En ny utvikling kan bidra til å føre kontrollen med vitenskapelig publisering tilbake til akademia, skriver Leif Longva og Bård Smedsrød i denne kronikken.
Publisert
Sist oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Vitenskapelig publisering er i stor grad kontrollert av noen få store, kommersielle utgivere. Hvordan akademia kan ta tilbake kontrollen over publiseringen har vært gjenstand for mye debatt over lang tid. Det samme kan sies om internettets mange muligheter for å modernisere og effektivisere vitenskapelig publisering, formidling og faglig debatt.
LES VIDERE ETTER ANNONSEN
FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!
Nå vil vi gjerne peke på en ny utvikling som kan bidra til å utnytte internett på en bedre måte, og som også kan bidra til å føre kontrollen med vitenskapelig publisering tilbake til akademia. Dette handler om artikler i manusversjon (preprint) og det å gjøre kvalitetskontroll med slike artikler før de legges ut i tidsskrift (også omtalt som PRC, Publish-Review-Cure).
Noen forlag og frittstående preprint-arkiv har allerede i noen år tilbudt denne løsningen, som innebærer muligheten for å bryte med det tradisjonelle tidsskrift-baserte publiserings-regimet. I det eksisterende publiserings-paradigmet fremstår publiserte artikler etter fagfellevurdering som autoriserte sannheter. Det er flere eksempler på at tidsskrift er lite villige til å tilbakekalle eller publisere korrigeringer av artikler. Dette gjelder også artikler som etter publisering har fått kritikk av fagfeller for feil i metoder, resonnementer eller for feilaktig/manglende referanse til forutgående publikasjoner som har publisert samme resultat eller kommet til andre resultat. Dersom artikler etter publisering viser seg å inneholde åpenbare feil eller forskningsjuks, vil tidsskriftet etter en omstendelig prosess trekke artikkelen.
Denne typen avsløringer post-peer review er lang og kostbar, og fører ofte med seg en skandaliserings-prosess, som kunne vært unngått dersom peer review-prosessen hadde vært robust nok til å påvise feilene før publisering. Vi tror neppe det finnes noen endelig «kur» for å sikre at publiserte artikler er feilfrie eller uten juks. Men vi tror at overgang til preprint peer review bærer i seg muligheten til å etablere en mer pålitelig kvalitets-evaluering. Etablering av et slikt preprint peer review regime forutsetter nemlig at både publisering og peer review er åpne prosesser, en åpenhet som øker sannsynligheten for å avdekke mangler og juks.
Dette vil videre åpne for tidsskrift-uavhengig publisering, der akademia selv tar ansvaret. Det vil dessuten innebære et gedigent paradigmeskifte som gjør det mulig å frigjøre akademia fra de store forlagene som i dag nyter godt av at det nåværende regimet opprettholdes. Et fremtidig publiserings-landskap vil kanskje innebære at ingen publikasjon vil foreligge som endelige versjoner. Enhver artikkel blir dermed i langt større grad enn i dagens modell et innlegg til å bygge videre på, vitenskapelig, og vi unngår at en publisert artikkel fremstår som en vitenskapelig sannhet. (Og sannere jo mer prestisjefylt tidsskrift den er publisert i.) Vi erstatter da et endelig «accepted» eller «rejected»-stempel med kritiske og konstruktive kommentarer fra det vitenskapelige samfunn (eLife prøver dette ut (1)).
Det er nylig foreslått at preprint peer review vil være en god måte for forskerstudenter og yngre forskere til å få formalisert opplæring i hvordan peer review utføres (2). Til tross for at peer review er en grunnleggende del av det akademiske publiseringsregimet, utgjør den formaliserte forskerutdanningen ved de fleste universiteter i beste fall bare en summarisk gjennomgang av temaet. Den åpne prosessen for preprint peer review gir alle, inklusive unge forskere innblikk i hvordan peer review utføres, og de vil selv kunne utføre peer review som del av treningen.
Innføring av peer review-kurs, samtidig som preprint peer review blir normalt, vil dessuten være en strategi for universitetene til å ta eierskap over det eksisterende peer review-regimet. En ytterligere gevinst ved innføring av preprint peer review er muligheten for å inkludere peer review-innsatsen i CV-en. Selv om det lenge har vært vanlig å inkludere informasjon om antall peer review-rapporter man har produsert, og for hvilke tidsskrift, har dette liten reell verdi, da innholdet i de lukkede peer review-rapportene ikke er tilgjengelig. (En parallell til dette ville være å inkludere i sin CV en oversikt over antall publikasjoner man har publisert og hvilke tidsskrift de er publisert i — uten å angi verken titler på publikasjonene eller tilgang til selve innholdet.) Sever (2), som har vært aktivt med i utviklingen av preprint-serveren bioRxiv siden starten i 2013, skriver at et økende antall biologer publiserer preprints online, på samme måte som arXiv-serveren for fysikerne har gjort siden etableringen i 1991. Han viser også til at det ikke er noen «portvakter» som avgjør hvem som kan utfører preprint peer review på disse plattformene; enhver som ønsker å foreta peer review, kan gjøre det.
PREreview (https://prereview.org) er en åpen kilde-plattform som hjelper brukerne til å skrive, lese og evaluere lange fagfelle-evaluerte preprints. Denne plattformen, som støttes av Wellcome Trust, Mozilla, Alfred P. Sloan Foundation, eLife og IOI (Invest in Open INfrastructure) er en ideell åpen læringsplattform for forskere med en del erfaring. PreLights (https://prelights.biologists.com) er en tilsvarende plattform for forskere som befinner seg i en tidlig karrierefase. Begge disse plattformene tilordner DOI-kode (digital object identifiers) til preprint reviews, som også kan koples automatisk til forskerens ORCID (Open Researcher and Contributor ID). Med DOI vil enhver review-rapport man skriver kunne refereres til og dermed vil dette viktige arbeidet lett kunne inkluderes i ens CV. Dette er en mulighet som universitetene bør gripe, som et ledd i seriøs forskerutdanning, men som i dag i praksis er et ikke-eksisterende tilbud ved de fleste universiteter.
I et nylig oppslag i Science gir Jerry Brainard uttrykk for potensialet til preprint peer review (3). Han rapporterer i oppslaget fra en workshop fra desember 2022 med tittelen «Recognizing preprint peer review» der over 200 forskere, tidsskriftredaktører og forskningsfinansiører drøftet hvordan utfordringer rundt preprint reviewing kan løses (4). En av deltakerne, James Fraser, struktur-biolog ved University of California (UCSF), hevdet at han ikke har reviewet noen manuskripter for tidsskrifter på flere år. I stedet fokuserer han og kollegene på peer review av manuskripter som legges ut som preprint. På denne måten omgår de tidsskriftenes peer review-prosess, noe som innebærer store fordeler fremfor tradisjonell tidsskrift-basert peer review: Forfatterne får ekspertuttalelser mye raskere — noen ganger i løpet av dager fremfor måneder — og fra et større antall og mer variert utvalg av reviewere, og review-prosessen kan fokuseres utelukkende på den vitenskapelige kvaliteten uten å vurdere hvor godt manuskriptet passer for publisering i et bestemt tidsskrift. Preprint peer review tilgjengeliggjør dermed verdifull informasjon som ellers ville bli holdt unna offentligheten i en tradisjonell tidsskrift-koordinert review-prosess, som i de fleste tidsskrifter er konfidensiell.
Selv om preprint review har et stort potensial for å forbedre peer review av vitenskapelige manuskripter, er denne muligheten foreløpig dårlig utnyttet. Det er per i dag ganske få forskere som benytter seg av preprint servere, og inntil oktober 2022 var det kun 5 % av nesten 180.000 preprints lagt ut på bioRxiv som hadde fått peer review. Dette skyldes med stor sikkerhet store kulturelle barrierer i et ganske konservativt forskersamfunn. Forskere er dessuten lite motivert til å reviewe preprints fordi det teller minimalt på CV-en.
Ytterligere et forhold som må forbedres mht. til preprint peer review, er pålitelig informasjon om hvorvidt den enkelte preprint-reviewer er kvalifisert, skikket og uten interessekonflikt med forfatterne. Når det gjelder ordinære tidsskrift, er egentlig ikke situasjonen mye bedre: Selv om mange tidsskrift ber reviewere tilkjennegi om det foreligger interessekonflikt med forfatterne, må redaksjonen stole på at revieweren gir et ærlig svar. Og med åpne review-prosesser kan enhver se hva revieweren har gjort tidligere av peer review (og forfatterskap) og gjøre seg opp en mening om kvalifikasjonen. Og selvsagt vil enhver review være tilgjengelig for korrigerende kommentarer og forslag, slik at dette blir en god læringsarena.
Noen av deltakerne ved den nevnte workshopen fra desember 2022 (4) argumenterte for at preprint peer reviewing ikke kun skal være forbeholdt etablerte tidsskrift eller forlag (f.eks. preprint-plattformen Research Square, som nylig ble kjøpt opp av forlagsgiganten SpringerNature). Michael Eisen (editor-in-chief i eLife) presenterte en fremtidsvisjon ved workshopen der preprint reviewing ikke nødvendigvis skal fungere som en måte å forberede endelig publisering i etablerte tidsskrift. Han så for seg at preprint og peer review vil være sluttproduktet, og at det ikke skal publiseres noen endelig oppsummering av kvaliteten med konklusjonene «accept» eller «reject», slik tilfellet er med publisering i tidsskrift.
Når sluttproduktet er preprint og preprint peer review, vil det være opp til leseren selv å bedømme kvaliteten. eLife annonserte i oktober 2022 at man vil prøve ut denne løsningen ved å gå bort fra den tradisjonelle «accept eller «reject»-avgjørelsen, og i stedet fokusere på tilrettelegging av peer review-tjenester. Med dette håper man å løsne opp akademias hang til å basere ansettelse, promovering og tildeling av forskningsmidler på kriterier som i dag er knyttet til publisering i tidsskrift med tittel forbundet med elite og høye impakt-faktorer.
Ron Vale, professor emeritus i cellebiologi ved UCSF, og som bidro med å organisere workshopen, uttrykte at andel preprint review må økes i betydelig grad for å overbevise akademia om at dette er riktig vei å gå fremfor å fortsette med den eksisterende praksisen med lukket peer review koordinert av tidsskrifter. Dario Taraborelli (science program officer ved Chan Zuckerberg Initiative philanthropy) (5) uttrykte at preprint reviewing er nødvendig for fremtidens forskning; utfordringen er å finne ut hvordan vi kan få dette til å fungere. I parentes bemerket: det var Chan Zuckerberg Initiative som helt nylig støttet Moser-miljøet ved NTNU med midler til utvikling av et revolusjonerende minimikroskop (6).
Og i arbeidet for å få dette til å fungere mener vi at universitetene bør spille en aktiv rolle. For det første bør universitetene inkludere peer review i forskernes arbeidsinstruks. Og de må lage opplæringsløp for ph.d.-studenter og yngre forskere i hvordan man utfører peer review. Å reviewe preprints bør være en del av et slikt løp. Dernest bør universitetene lage insentivordninger som stimulerer til review av preprint-artikler og på den måten bidra til å vitalisere vitenskapelig debatt.
Forskernes peer review-arbeid er veldig verdifullt. Det er bare å multiplisere antall timer man bruker på å reviewe en enkelt artikkel med en høvelig timelønn pluss overhead. Og dette er i dag et gratisarbeid man gjør, blant andre for de store og mektige vitenskapelige utgiverne. Ved å stimulere til å vri noe av dette arbeidet over til å reviewe preprint-artikler, vil man i stedet bidra med denne verdien overfor akademia som sådan, heller enn å bidra til super-profitten hos de mektige, kommersielle utgiverne.
Litteratur:
1. Scientific Publishing: Peer review without gatekeeping, eLife editorial 20. oktober 2022: https://elifesciences.org/articles/83889
2. Richard Sever: Teach PhD students and postboks preprint review; Nature, 2023, 613:415
3. Brainard J., Can peer reviewing preprints catch on? Science, 378:1264-1265. doi: 10.1126/science.adg3933
4. YouTube recordings of presentations given at the workshop «Recognizing preprint peer review» in Desember 2022:
https://www.youtube.com/watch?v=hYG5wTGh6aw
https://www.youtube.com/watch?v=GZr1eK4Lavo
https://www.youtube.com/watch?v=Aw7c6YhxnKw
https://www.youtube.com/watch?v=azPLAil6FEY
https://www.youtube.com/watch?v=2ynMCaVUXgE
https://www.youtube.com/watch?v=ddmCpNiIjNo
https://www.youtube.com/watch?v=ayN2oYc5Wec
5. Chan Zuckerberg Initiative philanthropy. https://chanzuckerberg.com/about/annual-letter/year-2022/)
6. Khrono, 25.01.2023. Chan Zuckerberg-initiativet tildelte nylig Moser-miljøet ved NTNU midler til utvikling av et revolusjonerende minimikroskop.
