Debatt ● Dag O. Hessen
Om min «plagiering» og bruk av egen tekst
Det var ikke saker som dette vi tenkte på da jeg selv var med å utforme etiske forskningsregler. Vi må ikke utvanne intensjonene med reglene.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Jeg er innklaget av Frida Skatvik til forskningsetisk utvalg med bakgrunn i det hun mener kan være utilbørlig selvplagiering i boka Å tenke med Zapffe. Jeg har svart på dette i Forskerforum, men vil utdype litt her med bakgrunn i oppslaget i Khrono.
Ingen har unngått diskusjonen omkring plagiering og siteringspraksis som har foregått dette året, men det har også vært en rekke debatter om anmelderpraksis. Jeg er ikke den eneste som har reagert på tonen og innholdet i Skatviks anmeldelse. Jeg skal la det ligge her siden det sentrale temaet er henvisningspraksis.
Essensen i dette er følgende: jeg har skrevet en ikke-akademisk, ikke-biografi som er en presentasjon av utvalgte sider ved Zapffes liv, tanker og skrifter. Den pretender ikke å være noen ny analyse av Zapffe, og dette premisset er klart redegjort for i innledningsteksten.
Jeg har skrevet om Zapffe i mange sammenhenger, og når det gjelder helt sentrale aspekter ved hans «biosofi» som er den jeg primært omhandler, så er det noen grunnleggende poenger som er avgjørende å få fram. For eksempel det som anføres om hans 7 økologiske sjekkpunkter. Disse er jo Zappfes egne, og må nødvendigvis gjengis på samme vis.
Jeg må også erkjenne at for meg etterlater det, foruten personlig ubehag, en beklemmende følelse av at det akademiske manøvreringsrom blir stadig trangere.
Dag O. Hessen
Så har jeg brukt mine egne formuleringer knyttet opp mot disse. Når grunnleggende aspekter ved Zappfe skal presenteres, og jeg har funnet de «riktige» formuleringer for å få fram dette på best mulig vis, så har jeg i god tro gjenbrukt disse noen steder. Alt dette er egen tekst, jeg tenker jeg har et eierskap til eget åndsverk (som også støttes sterkt i kommentarfeltet), og viktigst: det er som nevnt ikke noe «vinningsmotiv» her, verken meritterende eller økonomisk, og det koker ned til vurderinger av siteringspraksis.
Skatvik erkjenner at dette ikke er forskningslitteratur, og at det finnes ulike normer for faglitterære utgivelser og forskningslitteratur. Det er bra, og essensielt i denne sammenheng.
Så kan jeg prinsipielt være enig i at gjengivelse av lengre tekstpassasjer bør unngås, eller at det eventuelt innledningsvis opplyses om at det finnes tekst som er hentet fra nærmere angitte utgivelser. Løsningen kan også være en større grad av omskrivning enn jeg har gjort, men dette blir jo strengt tatt primært en teknisk øvelse som ikke endrer meningsinnholdet.
Skatvik synes å være enig i dette, allikevel har hun nå valgt å melde meg inn til forskningsetisk utvalg for dette som altså overhodet ikke dreier seg om verken forskning eller juks.
Forutsigbart nok fanges dette opp av media (med store overskrifter i Khrono), og gapestokkeffekten er et faktum.
Jeg har vært med å utforme de etiske forskningsreglene i NENT, og har alltid vært bevisst på redelighet innen forskning. Det var ikke saker som dette vi tenkte på, og det er viktig at ikke intensjonene med de forskningsetiske regler utvannes ved anklager relatert til gjenbruk av egne formuleringer i ikke-akademisk arbeid — selv om praksis altså kan diskuteres.
Jeg må også erkjenne at for meg etterlater det, foruten personlig ubehag, en beklemmende følelse av at det akademiske manøvreringsrom blir stadig trangere.
