Debatt svenn-erik mamelund

Å skyte spurv med kanon kan lønne seg

Pandemiforsker mener at han selv er et godt eksempel på hvorfor regjeringen bør prioritere nysgjerrighetsdrevet forskning.

Interessen for pandemier kom i 1995. 26 år senere viste det seg at kunnskapen Svenn-Erik Mamelund har opparbeidet seg, viste seg å være svært nyttig - selv om han har drevet med nysgjerrighetsdrevet grunnforskning.
Interessen for pandemier kom i 1995. 26 år senere viste det seg at kunnskapen Svenn-Erik Mamelund har opparbeidet seg, viste seg å være svært nyttig - selv om han har drevet med nysgjerrighetsdrevet grunnforskning.
Publisert Oppdatert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

LANGTIDSPLANEN| Hvorfor er grunnforskningen så viktig for samfunnet at regjeringen eksplisitt bør prioritere nysgjerrighetsdrevet forskning i den nye Langtidsplanen for forskning og høyere utdanning? Dette spørsmålet har vært gjenstand for flere kronikker av forskere og ledere ansatt ved Universitetet i Oslo, et av de «gamle» universitetene. Jeg har en historie å fortelle om dette temaet fra min egen forskerkarriere og som ansatt ved et av de «nye» universitetene, OsloMet.

Sommeren 1995 var jeg forskningsassistent i Statistisk sentralbyrå. Jeg var ansatt for å oppdatere tallrekker på antall døde for kalenderår og kohorter og å skrive rapport om den generelle og historiske dødelighetsutviklingen i Norge de siste 150 årene. Men det var et år som bergtok meg: året 1918.

I årene før og etter 1918 døde omkring 30.000 hvert år, mens tallet på døde for 1918 var 45.000. Hva i all verden var det som tok livet av 15.000 flere enn normalt? Kunne det være første verdenskrig? Nei, det var det ikke, vi sto jo utenfor som nøytrale. Jeg spurte min medforfatter, han svarte influensa. «Hæ» sa jeg, «er ikke det en sykdom som kommer hver vinter og som kun tar liv blant noen eldre og syke»? Dette var annerledes, det kom en pandemi hvor få hadde immunitet og hvor unge voksne var ofrene. Sykdommen fikk navnet spanskesyken.

Jeg ble totalt forelsket og leste meg opp på den internasjonale litteraturen da det fantes lite forskning om hvordan pandemien rammet Norge. Jeg endte opp med å skrive utkast til et kapittel om spanskesyken som jeg ville ha med i rapporten. Min eldre forskerkollega og medforfatter mente at kapitlet var unødvendig og at jeg skøyt spurv med kanoner. Jeg insisterte på å ha med kapitlet, og fikk heldigvis medhold.

«Serendipity»-øyeblikket jeg hadde sommeren 1995 dannet grunnlaget for min forskerutdanning og en fagkjærlighet som har vart i 26 år og som ikke har bleknet, tvert imot. Etter sommerjobben i Statistisk sentralbyrå fant jeg regionale data om sykdomsbyrde og spredning som jeg brukte for å skrive den første hovedoppgaven om spanskesyken i Norge. Doktorgraden min fra 2004 skrev jeg også på samme tema, men brukte mer avanserte metoder for å studere sosial og etnisk ulikhet i dødelighet og hvordan spanskesyken påvirket fruktbarhet og dødelighet senere i livet for dem som overlevde. Alt jeg skrev om spanskesyken i disse årene var nysgjerrighetsdrevet og uten press fra kolleger, veiledere, tematiske satsninger eller forsøk på å løse en samfunnsutfordring og å ha «impact».

Mitt eget universitet er kun tre år gammelt, men har nå flere tiltak for å bygge opp betingelsene for å gjøre og lykkes med grunnforskning.

Svenn-Erik Mamelund, forsker

Men «impact» har min nysgjerrighetsdrevne forskning likevel hatt. I 1999 ringte jeg Folkehelseinstituttet og spurte om sommerjobb for å være med å skrive Norges første beredskapsplan mot pandemisk influensa. Året etter ble den første versjonen av planen publisert og ni år senere ble den trukket ut av bokhylla for å svare på hvordan best møte svineinfluensaen i 2009. I 2009 tilbød jeg igjen min arbeidskraft til Folkehelseinstituttet og fikk være med på å utvikle scenarier for helsemyndighetene for hvordan vi trodde pandemien skulle utvikle seg.

Siden 2012 har jeg vært ansatt på Arbeidsforskningsinstituttet som slo seg sammen med Høgskolen i Oslo og Akershus i 2014 og som ble OsloMet i 2018. I disse årene har jeg gjort oppdragsforskning på ulike arbeidslivsfelt i arbeidstiden og på fritiden har jeg publisert på spanskesyken og andre historiske influensapandemier. Siden 2017 har jeg systematisk prøvd å få forskningsmidler for å kunne konsentrere meg om mitt kjernefelt, og lykkes etter mange forsøk endelig i 2019. Jeg har lykkes i grunnforskningssporet i EU (MSCA-PF), i det tematiske programmet SAMRISK i Forskningsrådet, og våren 2020 fikk jeg først tilslag i Forskningsrådets hasteutlysning på COVID-19 og i 2022-2023 skal jeg lede et internasjonalt team på mitt felt på Senter for Grunnforskning i Oslo (CAS).

Mitt eget universitet er kun tre år gammelt, men har nå flere tiltak for å bygge opp betingelsene for å gjøre og lykkes med grunnforskning. Vi har blant annet et talentprogram med fokus på å oppnå suksess i FRIPRO og ERC, vi har «MSCA-master class» for å tiltrekke oss de beste kandidatene internasjonalt for å skrive MSCA-søknader sammen med våre forskere, vi har pilot for forskerlinje for masterstudenter, og et aktivt og profesjonelt F&U-team som hjelper til med søknader til både ERC og andre programmer i EU.

I tillegg har OsloMet akkurat gitt støtte til fem fremragende forskningsmiljøer i årene 2021-2024 for å legge til rette for grunnforskning og for å lykkes i å bli Sentre for Fremragende Forskning (SFF) gjennom Forskningsrådet neste SFF-utlysning i 2025. Jeg leder et av disse fem sentrene ved OsloMet, Senter for Forskning på Pandemier og Samfunn (PANSOC).

Om min nysgjerrighet for spanskesyken hadde blitt kvalt i mitt første møte med forskningen i 1995 og jeg ikke hadde fått relativt frie forskningsmidler til å gjøre både master og doktorgrad og senere insistert på å følge opp mitt hjertebarn på fritiden, hadde jeg neppe vært i posisjon til å lykkes med å få forskningsmidler og senere få støtte til å lede team og sentre med fokus på grunnforskning. Selv om vi pandemiforskere og Verdens Helseorganisasjon hadde advart mot en ny pandemi i flere år før 2020, kom allikevel covid-19 uventet på mange.

I møte med den «uventede» pandemien ble min kunnskap brått etterspurt av både nasjonale og internasjonale medier. Om jeg ikke hadde «fått lov» til å skyte spurv med kanoner et kvart århundre tidligere, hadde jeg neppe greid å stå i det enorme mediepresset og hatt faglig selvtillit til å delta i debatten i tradisjonelle og sosiale medier.

Min historie er bare et eksempel på hvorfor regjeringen eksplisitt bør prioritere nysgjerrighetsdrevet forskning i den nye Langtidsplanen for forskning og høyere utdanning.

Powered by Labrador CMS