Debatt ● emil sætra
Å motvirke selvsensur handler om å skape gode studiemiljøer
«I de aller fleste situasjoner bør det ikke være slik at studenter er redd for å dele meningene sine av frykt for negative konsekvenser», skriver stipendiat Emil Sætra.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Stipendiat i pedagogikk ved MF vitenskapelig høyskole
I en undersøkelse fra NSO, gjengitt i Khrono 26.3, svarer 36 prosent av studenter at de har latt være å dele meninger med medstudenter, eller andre ved studiestedet eller praksissted, av frykt for negative konsekvenser.
Hvor alvorlig det er at studenter velger å la være å dele meningene sine, avhenger til dels av situasjonen. Man trenger for eksempel ikke dele sine mest kontroversielle synspunkter ved første møte med andre, eller alltid være bunnløst ærlig når man på forhånd vet at det man har å si vil oppleves sårende.
Det er ikke bestandig et nederlag eller en uting å holde litt tilbake eller være høflig med de rundt seg.
Like fullt bør alle som ønsker et fritt og åpent samfunn være enige i at selvsensur i store trekk er et onde som bør motvirkes. I de aller fleste situasjoner bør det ikke være slik at studenter er redd for å dele meningene sine av frykt for negative konsekvenser.
Den frie samtalen er en grunnleggende bestanddel i det liberale demokratiet, og studenter bør føle seg frie til å dele meningene sine og diskutere både med hverandre og med undervisere på studiestedet.
Det er ikke bestandig et nederlag eller en uting å holde litt tilbake eller være høflig med de rundt seg.
Emil Sætra, stipendiat ved MF vitenskapelig høyskole
I min egen forskning har jeg undersøkt lærere og elever i norsk videregående skole sine erfaringer med å diskutere kontroversielle spørsmål i klasserommet. Også i denne forskningen finnes det eksempler på selvsensur. Noen elever sier de har opplevd å bli møtt av andre elever på måter som de har erfart som dypt ubehagelige, og latt seg prege av det.
De fleste fortellingene om selvsensur handlet riktignok om noe langt mer subtilt. Kort fortalt dreide det seg som oftest om elever som ikke hadde rukket eller klart å bli ordentlig kjent, og som derfor følte seg utrygge med hverandre.
Miljøet i klassen var ikke av en sånn art at det fristet å kaste seg ut i en diskusjon om et spørsmål det kanskje ville være stor uenighet om. Det føltes lettere og tryggere å la være.
Hovedinntrykket i min studie var imidlertid ganske positivt, og også dette handlet i stor grad om miljøet på skolen og i klassen. Både lærere og elever uttrykte glede og tilfredshet over å være en del av det de opplevde som trygge og inkluderende skole- og klassemiljøer, hvor det var rom for både å snakke om og være uenige om det meste.
En viktig del av det å skape et godt miljø handler om å skape gode sosiale relasjoner. Akkurat som noen elever i min forskning sa at de ikke følte seg komfortable med å dele meningene sine i bestemte situasjoner eller klasser på grunn av mangel på relasjoner, ble gode relasjoner gjerne trukket frem som en viktig årsak til at mange av elevene likte å diskutere og fint kunne være uenige med hverandre.
I lys av de funnene jeg har gjort, kan ett viktig tiltak for å motvirke selvsensur og bidra til gode studiemiljøer i høyere utdanning være å skape faglige og sosiale møteplasser på studiestedet.
Først og fremst er det viktig at studentene blir kjent med hverandre, men også undervisere og studenter trenger å bli kjent. Det er lettere å ytre seg, og diskusjoner og uenigheter er ofte mer givende, i relasjon til andre som man trives med og føler seg trygg på.
Lærere og elever i min forskning var også opptatt av normer for sosial interaksjon. Disse normene ligger til grunn for hva slags samtalekultur det er man sammen bidrar til å skape.
Ifølge mine informanter er det å møte andre med grunnleggende respekt, være åpen for det andre har å si, vise toleranse for ulikheter og ulike meninger, og å kunne skille mellom sak og person, noe av de viktigste undervisere og studenter kan gjøre for hverandre i denne sammenhengen. Møter man andre på en positiv måte, gjør man det også lettere for dem å ytre seg.
Slike normer er selvsagt lettere å bekjenne seg til enn å etterfølge, særlig i møte med noe man misliker, når det er snakk om en sak man bryr seg om, eller det dreier seg om noe som angår en selv og ens identitet. Det er også viktig å understreke at ansvar for å etablere og etterfølge disse normene ikke faller på underviserne alene.
Studenter må selv aktivt bidra til å holde slike normer i hevd. Imidlertid er det ingenting som hindrer oss som underviser fra å gå foran med et godt eksempel. Det gjelder både i møte med studentene, og med forskere og andre i offentligheten.
Les også:
Følg flere debatter i akademia på Khronos meningsside
Nyeste artikler
Har varslet behov for å kutte opp imot 100 årsverk. Kun åtte får tilbud om sluttpakke
Tilbake til penn og papir?
Hva vil vi med barnevernspedagogutdanningen?
Risikofylt forskning, pandemier og biovåpen
Åpen forskning muliggjør forskningsnær utdanning
Mest lest
Sjokkmåling: Nær dobling for Frp blant studenter
Kvinner skjuler hvor tøft de har det på jobb etter sykdom. — Jeg lukket døra på kontoret og gråt
Khronos lesere med 37 forslag til Årets navn i akademia 2024
Juss-nestor mener Kjerkols fuskesak må behandles på nytt
1107 årsverk visket bort i akademia i 2024