Debatt ● vibeke bjarnø og bjørn smestad
«Å gjennomføre en doktorgrad er ikke den eneste måten å oppnå rektorkompetanse på»
Vi må unngå å ekskludere gode kompetente søkere som har utvikla kompetansen sin på andre måter enn med en doktorgrad, skriver en dosent og en instituttleder ved OsloMet.
Publisert
Oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Etter at ny styreleder for UiT Norges arktiske universitet, Marianne E. Johnsen, stilte spørsmål om en må ha doktorgrad for å være rektor på et universitet eller høgskole, har debatten gått sin gang både i Khrono og på sosiale medier. Debatten reiser minst to viktige spørsmål. Rektor Margareth Hagen ved Universitetet i Bergen (UiB) sier til Khrono at “Det er svært viktig at øverste leder på universitetet forstår den faglige virksomheten.” Det ene spørsmålet er altså om en rektor selv bør ha høy nok akademisk kompetanse til å forstå virksomheten. Et annet spørsmål er hvordan en slik høy akademisk kompetanse skal ha blitt oppnådd - altså om det er passende å stille krav om at denne er oppnådd akkurat ved hjelp av en doktorgrad.
Noen av reaksjonene på Johnsens spørsmål har vært kraftige, andre har svart “Jepp”, som om det er en selvsagthet, en sannhet som man helst ikke skal stille spørsmål ved eller debattere. Hva skyldes denne raske og ensidige forsvarstalen? En forklaring kan være at man velger å lese Johnsen som at hun mener at det å lede et universitet er det samme som å lede en skofabrikk – at enhver leder også kan lede en akademisk institusjon. En annen forklaring kan være at man tror at doktorgraden er den eneste inngangen til akademisk kompetanse.
Vi er enige i at UH-institusjoner bør ledes av personer med høy kompetanse innafor utdanning og forskning, og har inngående erfaring fra sektoren. Forskning er en såpass spesiell virksomhet at en toppleder som skal legge premissene for virksomheten, bør ha erfaring fra å designe forskningsprosjekter, å forske, å publisere og å veilede studenter og kolleger. Vi er derimot ikke enige i at det å gjennomføre en doktorgrad er den eneste måten å oppnå en slik kompetanse på.
En doktorgrad er den høyeste formelle utdannelsen en kan ta i Norge, og målet er å lære å forske. Men er dette den eneste måten å lære seg å forske på? Nei, det er det åpenbart ikke. Ikke bare er det svært mange eksempler på framtredende forskere gjennom historien som ikke har hatt doktorgrad. Det er også slik at man i det norske systemet kan få toppstillinger i akademia, både som dosent og professor, uten doktorgrad. Det finnes mange eksempler på at vi rekrutterer flinke profesjonsutøvere fra yrkeslivet som går rett inn i prosjekter og over tid kvalifiserer seg til førstestilling og endog toppstillinger uten å gå veien om et doktorgradsprogram. Det er mange måter å lære på og mange veier til Rom.
Selv om en gjennomført doktorgrad er et utmerket utgangspunkt for en akademisk karriere, er det ikke gitt at doktorgradsløpet i seg selv gir all den kompetansen en toppleder bør ha om akademisk virksomhet
Vibeke Bjarnø og Bjørn Smestad, OsloMet
Det er vanskelig å se at det å ha tilegnet seg kompetanse i forskning og utviklingsarbeid ved deltakelse i et aktivt fagmiljø uten å ha veileder, midtveisseminarer og så videre, gjør at en har mindre forståelse av “den faglige virksomheten”. Og omvendt: selv om en gjennomført doktorgrad er et utmerket utgangspunkt for en akademisk karriere, er det ikke gitt at doktorgradsløpet i seg selv gir all den kompetansen en toppleder bør ha om akademisk virksomhet.
Et argument vi av og til hører i diskusjon om doktorgradens status, er at vi ikke må undergrave vår egen virksomhet ved å være åpne om at det finnes flere veier til kompetansen. Det finnes også lederutdanninger, men det virker ikke som at man har kommet på ideen om at lederkompetansen må være tilegnet gjennom et utdanningsprogram for å kunne søke toppstilling.
Hagen siteres på at det å ikke stille krav til doktorgrad for å kunne lede UH-institusjoner er “enda et skritt nedover på stigen”. Dette utsagnet gir bare mening ut fra en forståelse av at doktorgraden er det ypperste av vitenskapelig kompetanse. Det er interessant å se på stillingsbeskrivelsen til rektorstillinga ved OsloMet – storbyuniversitetet som nå er lyst ut. Der er et av de formelle kravene “høy vitenskapelig kompetanse minimum på doktorgradsnivå”. En rimelig tolkning av ordet “doktorgradsnivå” må være at en kan ha opparbeida seg en vitenskapelig kompetanse på både første- og toppstillingsnivå på andre måter enn gjennom et formelt doktorgradsprogram. Vi støtter slike vide formuleringer for å unngå å ekskludere gode kompetente søkere som har utvikla kompetansen sin på andre måter.
For ordens skyld har ingen av innleggsforfatterne til hensikt å søke den utlyste rektorjobben ved OsloMet.
