Sluttavtaler

69 sluttavtaler inngått uten tillatelse siste seks år

Ifølge Statens personalhåndbok er det departementet som skal ta avgjørelsen hvis det skal tilbys sluttavtale. Det virker ikke de statlige universitetene og høgskolene å bry seg særlig om.

Et bilde av en bunke med sluttavtaler.
Khrono har trålet gjennom en haug med sluttavtaler, med tilhørende vedlegg. 69 av avtalene kan være inngått uten lov.
Publisert Oppdatert

En seniorrådgiver ved Høgskulen på Vestlandet sa opp og fikk 14 måneders etterlønn for å fratre stillingen på dagen, i tillegg til muligheten til å få refundert utgifter til etter- og videreutdanning med inntil 70.000 kroner.

Ved UiT Norges arktiske universitet fikk en prosjektleder et sluttvederlag på halvannet års etterlønn for å gå på dagen, totalt over en million kroner. 

En annen seniorrådgiver, ved OsloMet, aksepterte også en god slump penger for å gå på dagen. De neste to årene fikk hun rett i overkant av 70.000 kroner før skatt av universitetet hver måned, totalt nærmere 1,7 millioner kroner. 

Ved daværende Høgskolen i Sørøst-Norge, nå universitet, gikk en prosjektleder av med en avtale som først ga ham en et sluttvederlag på ett års etterlønn, så månedlige utbetalinger på inntil rett over 76.000 kroner i måneden, med eventuell reduksjon tilsvarende annen inntekt dersom vedkommende fikk annen jobb.

Det er noen av de 69 sluttavtalene som er blitt inngått ved norske universiteter og høgskoler siden 2018 som kan være i strid med regelverket, viser Khronos gjennomgang.

Fakta

Her har de gitt sluttavtaler uten å be om lov siden 2018:

OsloMet: 13 avtaler
NTNU: 12 avtaler
NMBU: 9 avtaler
UiS: 7 avtaler
UiO: 5 avtaler
NHH: 5 avtaler
HVL: 4 avtaler
USN:4 avtaler
UiA: 3 avtaler
NIH: 2 avtaler
UiT: 2 avtaler
UiB: 2 avtaler
Khio: 1 avtale

Ikke forelagt departementet

I forbindelse med saken om seksjonslederen ved NTNU som fikk en avtale verdt rundt en million kroner for å gå på dagen etter at hun hadde varslet om arbeidsmiljøet, spurte Khrono Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet (DFD) om hvilke regler som gjelder ved inngåelse av sluttavtaler.

Fakta

Statens personalhåndbok 2.17

«I tilfeller hvor saklige grunner for oppsigelse eller avskjed ikke foreligger eller kan være tvilsomme, kan statlige arbeidsgivere ta opp forhandlinger med en embetsmann eller statsansatt om frivillig fratredelse mot en økonomisk kompensasjon.

DFD vil understreke at dette er et tiltak som bare skal benyttes i helt spesielle situasjoner, hvor det er sannsynlig at grunnlaget for oppsigelse eller avskjed ikke er oppfylt, og hvor det er et sterkt behov for å nå frem til en minnelig ordning om fratredelse. Ordningen må ikke betraktes som et ordinært virkemiddel i statlig personalforvaltning, og må derfor benyttes med forsiktighet. Avgjørelsen treffes av ansvarlig fagdepartement.

Dette gjelder ikke i tilfeller der det er aktuelt å inngå rettsforlik i en pågående rettssak.

DFD vil minne om at rettigheter til offentlighet og innsyn ikke kan begrenses ved avtale. Det vises til uttalelse 25. mai 2009, JDLOV-2009-3172 av Justisdepartementets lovavdeling, som har slått fast at forliksavtaler ikke står i noen særstilling når det gjelder innsynsreglene, og at forliksavtaler i utgangpunktet er offentlige. Sivilombudet har avgitt uttalelse om tilsvarende i sak 17.12.2018 (2018/3722).

DFD viser for øvrig til at slike avtaler ikke kan innebære generelle begrensninger i ytringsfriheten.»

DFD har personalansvaret i staten og svarte at det finnes to muligheter til å inngå sluttavtaler. Den ene er ved omstilling. Den andre er i tilfeller «hvor saklige grunner for oppsigelse eller avskjed ikke foreligger eller kan være tvilsomme», opplyste departementet med henvisning til Statens personalhåndbok punkt 2.17 (se faktaboks).

Men regelverket rundt slike avtaler er strengt. Avtalene skal «ikke betraktes som et ordinært virkemiddel i statlig personalforvaltning, og må derfor benyttes med forsiktighet», ifølge det samme departementet.

Det skriver videre at avtaler hvor arbeidstaker går på dagen, men får betalt etterlønn uten å måtte arbeide, kun skal benyttes i helt spesielle tilfeller.

— Avgjørelsen treffes av ansvarlig fagdepartement, skriver departementet.

Vil vurdere videre oppfølging

Khrono har bedt om innsyn i alle sluttavtaler inngått av norske universiteter og høgskoler siden 2018, samt all kommunikasjon Kunnskapsdepartementet har hatt med sine utdanningsinstitusjoner om temaet i samme periode.

I tre tilfeller har institusjonen tatt kontakt med departementet for å be om tillatelse til å inngå en avtale. OsloMet fikk ja, det samme gjorde Universitetet i Agder. Nord universitet fikk nei.

Ingen av de fire avtalene nevnt innledningsvis er dukker opp i kommunikasjonen Kunnskapsdepartementet har hatt med utdanningsinstitusjonene.

Kunnskapsdepartementet kommenterer saken slik i en e-post til Khrono:

— Vi vil vurdere videre oppfølging av reglene for fratredelsesavtaler overfor statlige universiteter og høyskoler, men kan ikke si noe mer enn det før vi har vurdert sakene.

— Institusjonene skal drives i overensstemmelse med de lover og regler som gjelder, og innenfor de rammene som er satt, har institusjonene betydelig handlefrihet og -ansvar, opplyser departementet videre.

Orienterte departementet

En av institusjonene som allerede har fått sine avtaler vurdert på høyste hold, er Norges Handelshøyskole (NHH). 

— Etter å ha sett at andre institusjoner fikk sine sluttavtaler belyst og kritisert i Khrono, orienterte vi i 2023 Kunnskapsdepartementet om de avtalene som vi hadde inngått, sier Geir Mikalsen, direktør for kommunikasjon og samfunnskontakt ved høgskolen.

Den gang var det NTNUs avtale med Øyvind Eikrem og Universitetet i Bergen sin avtale med fakultetsdirektør Ørnulf Lillestøl som var i vinden.

— Vi anså at de avtalene som ble inngått var et hensiktsmessig og allment akseptert virkemiddel som vi kunne bruke, typisk i situasjoner hvor vi som arbeidsgiver måtte iverksette tiltak. Da avtalene ble inngått, la vi til grunn at de hadde en innretning som var innenfor de fullmaktene vi hadde, sier Mikalsen og legger til:

— Vi ønsker å påpeke at vi ikke har inngått noen sluttavtaler siden august 2021.

Flere medier, deriblant Dagens Næringsliv, har tidligere omtalt sluttavtalene ved NHH.

Forskjellige forklaringer

Forklaringene fra de andre institusjonene som har svart på Khronos spørsmål om hvorfor avtaler er inngått uten tillatelse fra departementet, varierer.

Ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet sier personal- og organisasjonsdirektør Jan Petter Stenberg at de er klar over regelverket, men har inngått avtalene likevel basert på en kost/nytte-vurdering.

— De fleste avtalene er av et sånt omfang at det har vært hensiktsmessig å inngå dem sett opp mot kostnadene ved en vanlig oppsigelsesprosess med saksbehandling, seks måneders oppsigelsestid og muligheten for søksmål i etterkant, sier han.

— Samtidig vil vi fremover rette oss etter instruksene fra departementet.

Kunsthøgskolen i Oslo viser til at den ene sluttavtalen de har inngått aldri ble «effektuert» ettersom arbeidsforholdet ble avsluttet ved at den ansatte gikk av med pensjon.

— Derfor var det aldri behov for å innhente en beslutning fra Kunnskapsdepartementet, skriver Pål Stephensen, juridisk seniorrådgiver ved høgskolen til Khrono.

OsloMet opplyser at åtte av de totalt 13 sluttavtalene de har inngått, er gjort med begrunnelse i Statens personalhåndboks punkt 2.17. For tre av dem kan de ikke se å ha innhentet tillatelse fra Kunnskapsdepartementet. 

For de øvrige har de enten ikke innhentet samtykke ettersom «det har vært en uttalt praksis fra departementet» at det bare trengs ved mer en seks måneders etterlønn, samt et tilfelle hvor det kun var snakk om å frita en arbeidstaker for arbeidsplikten frem til oppnådd pensjonsalder.

— Den gang vurderte vi at samtykke ikke var påkrevet, siden dette gjaldt fritak fra arbeidsplikt. Vi vil gjøre en ny vurdering av om dette er en riktig tolkning av regelverket, opplyser HR-direktør Randi Stene ved OsloMet. 

Fire viser til fullmakt

Universitetet i Agder viser til at de for den ene avtalen som tidligere er nevnt, fikk tommel opp fra departementet. For de øvrige viser de til fullmaktene som ligger i tildelingsbrevet fra Kunnskapsdepartementet.

— Vår forståelse er at vi har fullmakt til å inngå slike avtaler hvor partene blir enige, også før sakene eskaleres til forliksråd eller rettssystemet. Dette har vi tidligere vært i muntlig dialog med departementet om og fått avklart. Dersom dette er en gal forståelse, regner vi med at de tar kontakt med oss, sier universitetsdirektør Seunn Smith-Tønnesen ved UiA.

Den samme fullmakten viser også Universitetet i Stavanger, Høgskolen i Østfold og NTNU til.

Dette er en fullmakt som gir institusjonene mulighet til å «inngå forlik eller innrømme ansvar i saker om erstatning opp til 450.000 kroner» ifølge det siste tildelingsbrevet. Beløpet har økt jevnt og trutt de siste årene.

Khrono har fått innsyn i en håndfull sluttavtaler hvor det fremgår at det er snakk om rettsforlik eller erstatningsansvar. De avtalene er ikke med i denne oversikten.

Dersom alle avtalene fra de tre universitetene og den ene høgskolen faktisk er rettsforlik eller innrømmelse av erstatningsansvar, så er det fremdeles flere av dem som skulle vært innom departementets bord fordi beløpene er for høye.

Ved Universitetet i Stavanger har de to avtaler som er over beløpsgrensen. 

— I slike saker må virksomheten blant annet vurdere hva som er en god løsning for den det gjelder, for arbeidsmiljøet og for de andre som eventuelt er involvert. Kompetansen til å vurdere dette ligger først og fremst lokalt, og avgjørelsene må gjerne tas raskt. Vi mener at vi har funnet gode løsninger i de aktuelle sakene, sier HR-direktør Gunnar Bustad ved UiS.

NTNU, som også har flere saker over fullmakten, har så langt ikke svart på hvorfor de har inngått disse avtalene.

De øvrige institusjonene i vår oversikt har så langt ikke hatt anledning til å svare på våre spørsmål.

Endringslogg: Saken er oppdatert onsdag 7. august klokken 10:14 med kommentarer fra NMBU.

Powered by Labrador CMS