Omdømmesyken rammer både sannheten og kritisk debatt

Vi skal ikke ta lett på spørsmålet om offentlig ansattes rett til å ytre seg kritisk om sin egen virksomhet. Selv om knapt noen ledere vil si annet høyt enn at slik kritikk ønskes velkommen, ser det annerledes ut i praksis. 40 prosent av offentlig ansatte oppgir at ledelsen setter grenser for hva de kan uttale seg om av hensyn til virksomhetens omdømme, viser tall fra FAFO.

Vi kan ikke ta for gitt at de som erfarer det slik, har rett i at de ville oppleve negative sanksjoner om de kritiserte sin egen arbeidsgiver offentlig eller overfor utenforstående på andre måter. Den frykten for å ytre seg som mange har pekt på, kan naturligvis være overdreven. Men enten frykten er reell eller ikke, fører den til mindre åpenhet enn ønskelig. Den mye omtalte saken om Oslo-læreren Simon Malkenes tyder dessuten klart på at de som vegrer seg mot å ytre seg, ikke gjør det uten grunn.

Det står nok generelt bedre til med ytringsfriheten for ansatte i høyre utdanning enn i grunnskolen og videregående skole. Selv har jeg for eksempel jevnlig bidratt med kritiske kommentarer både om utviklingen i sektoren generelt og ting knyttet til min egen arbeidsgiver spesielt. Så vidt jeg kan huske har jeg ikke fått en eneste ubehagelig reaksjon fra ledelsen på noe nivå. Andre har gjort andre erfaringer, så mye tyder på at institusjonene i høyere utdanning håndterer slik åpenhet for frimodige ytringer på litt ulike måter.

Dette var også bakgrunnen for at jeg ble såpass opprørt over at en ansatt ved Høgskolen i Sørøst-Norge ble beskyldt for illojalitet fordi hun kritiserte valget av sted for et felles arrangement for alle ansatte. Jeg fikk et greit og saklig svar fra rektor, fikk anledning til å kommentere dette, og syntes i bunn og grunn at vi hadde kommet litt videre.

Nylig kom jeg imidlertid over et dokument som illustrerer problemet tydelig. I mars fremmet nemlig HSN et utkast til personalpolitiske retningslinjer for styret. Sakspapirene er offentlige. Der står det i og for seg mye fornuftig, men særlig ett punkt var fullstendig hårreisende. Der het det at:

«Vi omtaler aldri HSN, HSNs ledere, ansatte eller studenter i negative ordelag i sosiale medier, til eksterne eller i korrespondanse der eksterne er kopimottakere».

La meg understreke at jeg senere er blitt informert om at saken ble trukket på møtet, blant annet etter kritikk fra de ansattes organisasjoner. Saken vil bli fremmet på nytt senere, forhåpentligvis med en betydelig revidering av punktet over.

Hva er det egentlig som står i dette punktet? For det første er det en interessant avgrensning av sosiale medier. Kan man for eksempel anta at det er lov å kritisere Høgskolen i Sørøst-Norge i et ordinært avisinnlegg, men ikke på sosiale medier, siden det er sosiale medier som nevnes spesielt? Neppe, for alle vet jo at disse flyter sammen i praksis. Innhold fra aviser deles på sosiale medier, og innhold fra sosiale medier plukkes opp av aviser.

Det dette innebærer i praksis, er at de ansatte er forpliktet til å «framsnakke» sin egen institusjon. Selvskryt kan tas eksternt, kritikk skal tas internt. I realiteten betød forslaget et forbud mot å for eksempel dele kritiske saker fra Khrono på sosiale medier, i hvert fall hvis man selv la til en kommentar. Jeg håper alle skjønner at slik kan vi ikke ha det.

Fra et lederperspektiv har det naturligvis med skolens omdømme å gjøre. Omdømme trumfer både sannhet og kritisk debatt i den nye virkeligheten, hvor all egentlig kommunikasjon består i å pusse på fasaden (jfr. hvor groteskt store ressurser mange institusjoner bruker på lite troverdig reklame).

Det tjener derfor styret til ære at denne saken ble trukket. Men hvordan i all verden kunne et så skandaløst forslag bli fremmet i første omgang? Jeg klarer ikke helt å tro på at en faglig forankret ledelse, med lang erfaring i sektoren, kan finne på å foreslå noe så anti-akademisk. Mistanken går snarere i retning av at det administrative systemet delvis lever sitt eget liv. Der henter de inspirasjon fra andre deler av arbeidslivet, hvor slike forventninger til ansatte er utbredt.

Dersom det var de ansattes organisasjoner som bidro til å sette ned foten, er det bra. Det er for så vidt bra uansett hvem som støttet beslutningen om å trekke forslaget. Samtidig viser det hvor viktig det er å holde disse spørsmålene på dagsorden. Offentlighetens søkelys er trolig den beste garantist mot at næringslivets lojalitetskultur koloniserer akademiske institusjoner.

​