Vurderer å starte #pleasedontstealmywork-kampanje i Norge

Ph.d.-stipendiat ved Københavns universitet, Maria Toft, har sammen med den danske Phd Association Network of Denmark (PAND), satt i gang kampanjen «pleasedontstealmywork».

Det handler om mer erfarne akademikere som presser seg med på forfatterlisten i vitenskapelige artikler eller tar æren for yngre forskeres arbeid. Kampanjen har fått stor oppmerksomhet ettersom historiene fra folk som har opplevd dette bare har rent inn — og blitt publisert av flere aviser.

Nå vurderer Stipendiatorganisasjonen i Norge å kjøre kampanjen i Norge.

Initiativtaker Maria Toft sa i april til Khrono at hun mener systemet understøtter denne ukulturen — at den omtrent hyller forskerne som driver med forskningstyveri.

— Selv gode folk vil utnytte dette systemet, for om de ikke gjør det taper de i konkurransen, sa Toft.

En konkurranse om forskningsfinansiering, opprykk og anerkjennelse.

Vitenskapsombud ved Universitetet i Oslo (UiO), Knut Ruyter sa til Klassekampen denne uken at de som hevder å ha blitt utsatt for forskningstyveri, veldig ofte har rett.

les også:

Har startet kampanje mot forskning­s­tyveri: — Jeg vet jeg skal klare dette

Gjør krav på medforfatterskap

Slike vitenskapsombud finnes nå ved Universitetet i Oslo (UiO), OsloMet og Universitetet i Stavanger. I tillegg har Institutt for klinisk medisin ved UiO, Akershus universitetssykehus og Oslo universitetssykehus et eget forskningsombud. Deres jobb er blant annet å gi råd om forskningsetikk og mekle i konflikter om akademisk forfatterskap.

Ruyter sier til Klassekampen at det ofte er snakk om en forskningsleder eller en veileder som gjør krav på forfatterskap i vitenskapelige publikasjoner – uten at de oppfyller kravene til å ha en slik status.

I likhet med Maria Toft mener Ruyter dette handler om en spesiell kultur og sedvane i akademia.

— Jeg har vært borti tilfeller hvor forskningsledere, bare i kraft av sin lederposisjon, mener at de kan gjøre krav på medforfatterskap, sier han.

Mest henvendelser om dette

Den problemstillingen vitenskapsombudet ved UiO jobber mest med er uenighet og tvister om medforfatterskap. I 2021 kom det 24 henvendelser om dette.

Som Ruyter skriver i årsrapporten for 2021, som ebahdnles på styremøtett il UiO tirsdag 10. mai, dreier det seg i hovedsak om tre typer tvister:

• Oppføring av uberettigete forfattere
• Utelukkelse av berettigete forfattere (eller mulighet for å bli det)
• Og uenighet om hvordan kriteriene for forfatterskap skal tolkes og forstås.

Det er også strid om rekkefølge av medforfattere.

les også:

De er ansatt for å hindre forsknings­skandaler — har hatt over 100 saker på bordet

Stort tidspress

Matthias Kaiser er professor emeritus ved Senter for vitenskapsteori, Universitetet i Bergen. Han har tidligere ledet prosjektet «Rino - Research Integrity in Norway» — som var et samarbeidsprosjekt mellom Universitetet i Bergen, Høgskulen på Vestlandet og De nasjonale forskningsetiske komiteene.

Også han sier at konflikter rundt medforfatterskap er utbredt.

— Det er mye uformelle forventninger og normer om at man skal føres opp som medforfatter selv om man ikke egentlig har bidratt. Det er som om det bare har oppstått en gjensidig forståelse om denne kulturen mange steder, sier han til Khrono.

— Hvordan er det mulig?

— Dette har nok blitt mer utbredt ettersom presset på å ha mange publikasjoner har økt de siste årene. I våre dager kan man egentlig ikke ha en akademisk karriere uten at man har forholdsvis mange, regelmessige publikasjoner, og at disse har stått i relativt anerkjente «high impact» tidsskrifter, sier Kaiser.

Stipendiatorganisasjonen i Norge på banen

Kommunikasjonsansvarlig i Stipendiatorganisasjonen i Norge, Johanne Kalsaas forteller at de har fått inn svært mange historier om dette selv, etter at Khrono skrev om kampanjen.

— Både fra nåværende stipendiater og postdoktorer og folk som var stipendiater for 15 år siden, sier hun.

Kalsaas mener det har manglet et godt kunnskapsgrunnlag i Norge om dette sakskomplekset, og nå mener hun det er nødvendig å kartlegge situasjonen nøyere.

— Vi må få en oversikt over hvor stort problemet er. Vi kommer derfor snart til å sende ut en spørreundersøkelse ved norske utdanningsinstitusjoner vi representerer.

— Kan du si noe om hvilke historier dere har fått inn?

— Ja, det handler mye om unge forskere, tidlig i karrieren, som har brukt mye tid på en forskningsartikkel eller datainnhenting. Så har en mer etablert forsker i en veilederposisjon eller med direkte makt over vedkommende, tatt æren for dette.

— Hvordan oppleves det for dem?

— Det oppleves nesten som et overgrep eller et tyveri. De føler seg maktesløse. Det blir så tydelig hvor på rangstigen man er da. Og det er vanskelig å stå opp mot noen av disse veldig mektige menneskene, sier hun.

Kalsaas mener det er et problem at det ofte ikke er noen organer eller plattformer hvor stipendiatene kan be om hjelp.

— De føler seg ofte veldig alene. Det er en fellesnevner. Dette er en av de viktige tingene med denne kampanjen — at folk skjønner at mange andre har opplevd det samme, sier hun.

Mer opptatt av kvantitet enn kvalitet

Dette er delvis et systemproblem, mener Matthias Kaiser.

— De fleste er enige om at systemet fortsatt er alt for mye basert på tellekanter. Her belønnes egentlig kvantitet framfor kvalitet. Jeg underviser stipendiater regelmessig. De har som regel tre til fire år på å publisere tre fagfellevurderte forskningsartikler. Det er ganske mye å forlange fra en som ikke har gjort dette før. Dette er å sette høye krav til kvantitet, sier han.

Kaiser mener det også forventes at en fagavdeling har en jevn flyt med forskningsproduksjon.

— Men er det virkelig god forskning kan det ta tid. Jeg har argumentert for «slow science» etter samme prinsipp som «slow food». Hvis man skal sikre kvalitet må man også gi det god tid og ha et godt kvalitetssikringssystem. Jeg syns det ofte er for dårlig, sier han.

les også:

NTNU-artikkel stjålet av kinesere og piratpublisert