De er ansatt for å hindre forsknings­skandaler — har hatt over 100 saker på bordet

I arbeidet med ny forskningsetikklov ble stillinger som vitenskapsombud løftet fram som en nyttig funksjon. I forarbeidene til loven ble det slått fast at et «etikkombud, vitenskapsombud og lignende kan være gode ordninger for å håndtere en rekke forskningsetiske problemstillinger».

Det ligger prestisje i forskning, og av og til oppstår det vanskelige og uavklarte situasjoner.

Når disse sakene havner hos de forskningsetiske utvalgene ved universitetene eller høgskolene, er det ofte for sent og de blir fort veldig betente.

Det mener de tre som i dag er ansatt som vitenskapsombud i Norge. De fungerer som uavhengige rådgivere — og kan bidra til at kompliserte saker løses på lavere nivå.

Saker bør løses på så lavt nivå som mulig

Likevel er det bare tre slike ombud i dag — ved Universitetet i Oslo (UiO), Universitetet i Stavanger (UiS) og OsloMet. De tre synes det er spesielt.

— Ja, jeg synes det er litt rart. Alle er tilsynelatende opptatt av etikk, og så blir det jo slått stort opp dersom det skjer skandaler. Alle skjønner jo at det oppstår konflikter i blant, samtidig er det nok ikke kunnskapsnivået om håndtering av forsking og forskningssamarbeid så god overalt, sier professor Trine B. Haugen som fungerer som vitenskapsombud ved OsloMet. Hun legger til:

— Jeg tror det skyldes en del uvitenhet om hva forskningsetikk er. Man tror vel at dersom man har er forskningsetisk utvalg, så holder det. Men det er ganske viktig at disse sakene løses på lavest mulig nivå.

— Jeg mener det er en nyttig funksjon, og syns de store universitetene bør ha et vitenskapsombud. Kanskje bør de mindre institusjonene også ha det, sier professor Knut W. Ruyter, som er vitenskapsombud ved UiO.

— Forundret over at vi er så få

De får støtte av Geir Skeie, som gikk inn i rollen som vitenskapsombud ved UiS ved årsskiftet.

— Jeg opplever at folk ser behovet og er positive til et slikt ombud. Det er både ledere og kollegaer som forteller meg at det er veldig bra at vi har fått dette på plass. Derfor er jeg litt forundret over at vi er så få, sier Skeie og legger til:

— Dette handler om vitenskapelig integritet, det handler ikke bare om problemsakene, men også de positive verdiene ved vitenskapen.

Tanken med et vitenskapsombud er at det skal være et lavterskeltilbud, forteller Skeie.

— Det skal være helt frittstående og uavhengig, og problemer skal kunne løses på lavere nivå slik de ikke trenger å bli til klagesaker. Når de først er havnet hos de forskningsetiske utvalgene, er de betente og har lett for å låse seg, sier Skeie.

Kurven har ikke flatet ut

Ved UiO er stillingen på 80 prosent, ved UiS er den nyopprettede stillingen bare på 25 prosent, og ved OsloMet har funksjonen vært på 25 prosent, men ligger nå på 10 prosent.

Ved OsloMet jobber vitenskapsombudet i utgangspunktet kun for Fakultet for helsevitenskap, men har i realiteten behandlet saker fra alle fakulteter ved OsloMet.

Skeie ved UiS har ennå ikke behandlet noen saker, men de to vitenskapsombudene ved UiO og OsloMet har behandlet flere saker. Totalt har de hatt rundt 150 saker på sine bord de senere årene.

Ruyter startet i stillingen ved UiO i mars i 2019 og behandlet fra august til desember 31 saker. Det siste halvåret har han behandlet rundt 70 saker, opplyser han til Khrono.

— Noen tenkte nok at vitenskapsombudet ville oppleve et oppsving av saker helt i starten — at det hadde samlet seg opp uløste saker, og at det så ville flate ut, men det har jo ikke vært tilfelle, sier Ruyter.

Professor Trine B. Haugen, som gikk inn i rollen som vitenskapsombud i 25 prosent ved Fakultet for helsevitenskap ved OsloMet i februar 2017, har siden den gang behandlet rundt 45 saker fra eget og andre fakulteter, samt noen eksterne saker.

Hennes funksjonsandel er nå på 10 prosent.

— I det siste har det vært mindre henvendelser, og det går litt i bølger. Noen ganger blir du løftet frem og så går det litt glemsel. Det kan tenkes at koronatid har gjort at det ikke har vært så problematisk, men det er klart at når det blir normale tilstander igjen, så er nok 10 prosent for lite, sier Haugen.

Prestisje knyttet til forfatterskap

Sakene de to vitenskapsombudene har hatt mest av dreier seg om uenigheter og konflikter knyttet til medforfatterskap.

I årsrapporten for 2019, som Ruyter la frem for UiO-styret i juni, dreide 11 av de 31 sakene Ruyter håndterte i høsthalvåret seg om medforfatterskap. Det var Uniforum som først omtalte rapporten.

— Jeg tror det er så enkelt som at forfatterskap er et av de viktigste kriteriene for merittering. Det er gjennom det at forskere får anerkjennelse. Det kan ha stor betydning for jobbsøknader og stipender. Å ha førsteforfatterskap i anerkjente tidsskrifter teller mye. Når det er flere om beinet, er kampen om anerkjennelse stor. Det er også her det oppstår uenighet. Hvem har bidratt mest? Hvem er viktigst? Hvem har skrevet mest? Alle de tingene der, sier Ruyter.

les også

Tidligere stipendiat mener hun gjorde en patenterbar oppfinnelse. UiO er uenig. Nå møtes partene i retten for andre gang.

Konkurranse, ambisjoner og sterkt publiseringspress

Videre fikk vitenskapsombudet ved UiO:

• Fire henvendelser om mistanke om plagiat. Bare ett av dem dreide seg om tekstplagiat. De øvrige dreide seg om plagiat av ideer, grunnlag, metoder, figurer, tabeller med mer.
• Fem henvendelsene om ulike former for overtakelse av hele, eller deler, av prosjekter uten samtykke eller medvirkning fra prosjektleder.
• To henvendelsene om antatt forskjellsbehandling ved underkjenning av doktorgrad.
• To henvendelser om antatt uheldige sider ved oppnevning til og arbeid i bedømmelseskomiteer.
• En sak om mistanke om fabrikkering da deler av rådata manglet/ ikke var mulig å finne.
• Tre henvendelser om ulike sider ved håndtering av forskningsdata på institusjonen.
• To saker om eksternt finansierte prosjekter og hvordan man som universitetet skal håndtere oppdragsgivers (uberettigete) involvering i selve forskningen og i resultatangivelse, også når publikasjoner søkes stoppet.
• En henvendelse om hvorvidt universitetet skal tillate at det gjøres forskning på artefakter som er innsamlet eller gitt universitetet på uetisk eller illegalt vis.

— Det er knyttet konflikter, uenighet og motsetninger til en del forskningsarbeid. Dette handler om at forskning er en svær virksomhet, med mye konkurranse, store ambisjoner og sterkt publiseringspress. Det gjør at det ikke bare oppstår faglig uenighet, men også konflikter utover det, sier Ruyter.

— Hvorfor kan ikke forskerne bare snakke med hverandre og løse konfliktene seg imellom?

— Ja, si det. Noen klarer ikke lenger å snakke med hverandre, men de fleste saker er løsbare. Det kan hjelpe å ha et ombud — en som ikke er så involvert i miljøet. Min erfaring er at folk er villige til å la seg megle, sier UiO-vitenskapsombudet.

Kunne blitt løst tidligere

— Enkelte saker havner og i retten. Tror du noen av de sakene kunne vært unngått, hvis de først ble tatt til deg, Ruyter?

— Ja, det tror jeg, men jeg kan jo selvfølgelig ikke si det helt sikkert. Det finnes saker som ikke lar seg løse ved megling eller ellers i linjen. Da kan det ende opp i retten, slik flere patentsaker har, sier han.

Selv om vi ikke har lang tradisjon for denne typen ombud i Norge, er det veldig vanlig i andre land, særlig i Tyskland og USA, forteller Ruyter.

— Hovedideen i disse landene er at ombudet skal gi mulighet for å komme med inngrep i slike problemstillinger så tidlig, og på et så lavt nivå som mulig, slik at problemene ikke utvikler seg til å bli fullstendig uhåndterlige. Min erfaring tilsier at man kan oppnå dette, sier vitenskapsombudet ved UiO.

Rektor ved UiO, Svein Stølen, mener det er viktig å ha et vitenskapsombud.

— Jeg synes det er utmerket. Jeg har vært opptatt av å ha både studentombud, og nå vitenskapsombud. Det er ingen tvil om at vi skal jobbe aktivt med forskningsintegritet og etikk, sier han.