Ville utsatt skoleåpning ha vært etisk forsvarlig?

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Den 11. mai åpnet landets skoler igjen, også for elever fra 5. klasse og oppover, og flere hundre tusen barn kunne komme tilbake til klasserommene, til stor glede for både barn og foreldre. En forskergruppe ved Folkehelseinstuttet ønsket imidlertid at bare halvparten av landets skoler skulle gjenåpnes fra 5-10 klasse med en gang; den andre halvparten skulle, etter loddtrekning, først åpnes 4 uker senere. På den måten ville man kunne få kunnskap om effekten av skolestenging på smitte i befolkningen, kunnskap som er viktig å ha hvis det i fremtiden på nytt kan bli aktuelt å stenge skoler av smittevernhensyn. Samtidig er ikke et slikt prosjekt uten forskningsetiske utfordringer.

Nå valgte regjeringen å ikke følge opp forslaget fra Folkehelseinstituttets forskergruppe, så prosjektet er ikke umiddelbart aktuelt. Prosjektet fikk også avslag fra regional komite for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk (REK), som alle medisinske forskningsprosjekter i Norge må ha godkjenning fra, samt fra klageinstansen NEM (Den nasjonale forskningsetiske komite for medisin og helsefag). Imidlertid kan lignende prosjekter bli aktuelle i fremtiden, og på bakgrunn av REKs og NEMs avslag, tok John-Arne Røttingen nylig til orde for at helseforskningsloven bør endres for å gjøre denne typen prosjekter mulig.

Det er derfor fortsatt aktuelt å drøfte de forskningsetiske utfordringene knyttet til denne typen forskning. Jeg vil her bruke det foreslåtte skoleprosjektet som eksempel, men problemstillingen er generell, så disse vurderingene bør ha overføringsverdi til andre prosjekter.

Jeg er selv medlem av den regionale etiske komiteen som behandlet prosjektet. Det er sjeldent komitemedlemmer kommenterer offentlig saker de har behandlet. Men denne saken er av stor prinsipiell interesse og prosjektet ville kunne få direkte konsekvenser for så mange nordmenn at jeg mener at det er riktig å gjøre et unntak fra vanlig praksis – noe prosjektlederen selv har samtykket til – for å få mer debatt om forskningsetikken ved slike prosjekter, også for at REKs beslutning kan gås etter i sømmene.

For all medisinsk forskning, må de forventede fordelene veies opp mot ulempene. Fordelene ved prosjektet er åpenbare: å holde skolene stengt har klare negative konsekvenser både for de enkelte elevene og for samfunnet for øvrig, og vi trenger derfor kunnskap om hvorvidt det faktisk er et fornuftig smittevernmessig tiltak å holde skoler stengt. Ellers risikerer vi å holde barn borte fra skolen uten god grunn: som prosjektleder Atle Fretheim skrev i Aftenposten 6. april: «det vi ikke vet, har vi vondt av». Samtidig er ulempene også klare: det er nettopp at et stort antall elever (og foreldre) blir utsatt for de negative konsekvenser som følger av fortsatt skolestengning, også med de økonomiske og samfunnsmessige ringvirkningene det har.

Det er godt mulig at på et aggregert nivå, hvor vi ser samfunnet under ett og over tid, veier fordelene med prosjektet tyngre enn ulempene, nettopp da prosjektet kanskje kan føre til at barn i fremtiden ikke blir utsatt for unødvendig skolestenging. Men dette er ikke tilstrekkelig for at et prosjekt tilfredsstiller de anerkjente kravene til medisinsk forskningsetikk, slik de er nedfelt både i lovverket – helseforskningsloven – og i etiske retningslinjer.

For det første skal «hensynet til deltakernes velferd og integritet [...] gå foran vitenskapens og samfunnets interesser» (helseforskningsloven § 5). Dette betyr ikke at ikke forskningsdeltakere kan utsettes for en viss risiko i forskningsøyemed, hvis de samtykker til det, men det betyr at det at et prosjekt har stor samfunnsnytte aldri i seg selv er tilstrekkelig for å gjøre prosjektet forsvarlig.

For det andre gjelder særskilte krav for forskning på barn. Slik forskning kan bare tillates hvis eventuell risiko eller ulempe for barna som deltar er «ubetydelig» (helseforskningsloven § 18). Dette kravet skyldes at i motsetning til voksne, har ikke barn kompetanse til å samtykke til å utsettes for risiko i forskning, og foreldre har heller ikke kompetanse til å samtykke til risiko på barnets vegne.

Nå er det riktignok slik at det kan være akseptabelt å utsette barn for risiko i forskning, for eksempel når man prøver ut nye medisiner som kan ha ukjente og kanskje alvorlige bivirkninger; men dette er bare tillatt hvis de mulige fordelene for barnet som deltar er så store at de veier opp for risikoen, slik det for eksempel kan være tilfelle hvis et barn har en alvorlig sykdom som det ikke finnes noen behandling for. Hvorvidt dette er tilfellet, vil avhenge av en konkret vurdering av fordelene og ulempene knyttet til deltakelse i et prosjekt, og disse vil blant annet variere med tidspunktet prosjektet iverksettes på og prosjektets design.

I det foreslåtte skoleprosjektet, kan man imidlertid argumentere for at de som kan få nytte av prosjektet er noen andre enn de som utsettes for ulempe og risiko. Nytten vil, i hvert fall i første omgang, primært være for de voksne rundt barna som kanskje blir utsatt for mindre smitterisiko (gitt en antakelse om at barn i liten grad blir smittet og syke av viruset), og for beslutningstakere, men ikke for de barna som utsettes for ulempene knyttet til fortsatt skolestengning. (Dette argumentet kan selvfølgelig både nyanseres og kritiseres, slik det ofte vil være med komplekse forsvarlighetsvurderinger.)

For det tredje, er en hovedregel i medisinsk forskningsetikk at i all forskning hvor forskningsdeltakere utsettes for en intervensjon, skal forskningsdeltakerne selv, eller deres foreldre/nærmeste pårørende, samtykke til slik deltakelse. I det foreslåtte prosjektet, hvor hele skoler skulle randomiseres til enten å åpnes umiddelbart eller først etter fire uker, ville det ikke være noen mulighet for det enkelte barns foreldre å samtykke til deltakelse i prosjektet.

Til sammen gjør disse grunnene at det foreslåtte prosjektet etter mitt syn ikke er i tråd med de anerkjente normene for medisinsk forskningsetikk. Det betyr ikke nødvendigvis at prosjektet faktisk er uetisk. Det er mulig at det gjeldende forskningsetiske regelverket har svakheter og bør revideres, slik Røttingen tar til orde for. (Det er imidlertid verdt å merke seg at det ikke nødvendigvis bare er samtykkekravet som er til hinder for at prosjektet kan godkjennes, slik Røttingen ser ut til å legge til grunn. Selv der samtykke foreligger, må også kravet om at barn ikke utsettes for ulempe eller risiko, være tilfredsstilt.) Alternativt er det mulig, at selv om dagens forskningsetiske rammer er passende i en normalsituasjon, bør det gjøres unntak i en krisesituasjon, slik man har gjort på mange andre områder. Dette er en diskusjon vi med hell kan ha mer av.

Kronikkforfatteren skriver på egne vegne, og uttaler seg ikke her på vegne av REK. Når det er sagt, anfører forfatteren: De tre argumentene jeg angir for at prosjektet ikke er i tråd med forskningsetiske normer gjenspeiler argumentene i REKs vedtak; siste avsnitt tar opp spørsmål som går utover det komiteen har uttalt seg om.