Debatt arne vestbø

Viktige bøker forutsetter akademisk frihet

Til Kierulf og Borten Moe: Anerkjenn forskeroppropet om betydningen av viktige bøker, og ta med forfatterperspektivet i diskusjonen om akademisk frihet.

Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening mener at vitenskapelig ansattes mulighet til å utvikle en forfatteridentitet er viktig for akademisk frihet. Bildet er fra det tidligere hovedbiblioteket til Deichmanske bibliotek i Oslo. Foto: © Espen Bratlie / Samfoto
Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening mener at vitenskapelig ansattes mulighet til å utvikle en forfatteridentitet er viktig for akademisk frihet. Bildet er fra det tidligere hovedbiblioteket til Deichmanske bibliotek i Oslo. Foto: © Espen Bratlie / Samfoto
Publisert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

I et opprop som blant annet har vært gjengitt i Khrono, frykter en gruppe på 13 forskningsformidlere at offentligheten går glipp av viktige bøker, fordi universitets- og høyskolesektoren ikke legger godt nok til rette for at vitenskapelig ansatte kan virke som forfattere.

Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFFO) støtter oppropet, og er enig i de tre konkrete tiltakene gruppen foreslår: at det må fremskaffes et solid kunnskapsgrunnlag, at sektoren selv må ta ansvar og at bokskriving må ses som del av undervisningsplikten og kunne utføres innenfor arbeidstiden.

Aller først må vi få bedre innsikt i kunnskapsformidlingens status, betingelser og betydning. Et godt sted å begynne er rapporten som Kunnskapsdepartementet ekspertgruppe for akademisk frihet, under ledelse av Anine Kierulf, skal overlevere forsknings- og høyere utdanningsminister Ola Borten Moe til vinteren. For det er en klar sammenheng mellom graden av akademisk frihet og vitenskapelig ansattes mulighet til å utvikle en forfatteridentitet gjennom å skrive fagbøker, lærebøker eller populærvitenskapelig sakprosa for allmennheten. Og dette handler ikke bare om å nå fram til forskjellige typer lesere.

Boken som medium gir nemlig også mulighet til å gå i dybden og behandle komplekse problemstillinger på en særlig god måte, og gjør at den vitenskapelig ansatte kan uttrykke seg annerledes enn i de strenge tidsskriftformatene, raske intervjuer på radio eller komprimerte meldinger på sosiale medier.

«Å tenke seg om skriftlig», som sakprosaprofessor Anders Johansen har formulert det, er dessuten en egen metode som virker utviklende for forskeren i seg selv. I tillegg vil akademisk bokskriving utvilsomt ha en tilleggseffekt ved å bidra positivt til utvikling av norsk fagspråk.

Vår oppfordring til Kierulf og Borten Moe er derfor klar: Anerkjenn forskeroppropet om betydningen av viktige bøker, og ta med forfatterperspektivet i diskusjonen om akademisk frihet i universitets- og høgskolesektoren.

Les flere debattinnlegg på Khronos debattside

Powered by Labrador CMS