Debatt ● lill tove fredriksen
«Vi visste ikke lenger hvem vi var»
Dagfinn Høybråten bærer med seg både kirkens historie og sin egen inn i arbeidet som Sannhets- og forsoningskommisjonen leder. Våger han å gjøre seg selv sårbar i møtet med bærerne av historiene?
Publisert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Hvordan er det for den mektige majoriteten å være bærer av den store uvitenheten om den norske stats fornorskningspolitikk? Hvem er de som sitter i Kommisjonen for å granske fornorskingspolitikk og urett overfor samer, kvener og norskfinner, bakom deres nåværende og forhenværende titler? Med hvem er det folk blir bedt om å dele det som for mange er deres mest smertefulle og såre minner?
I august var Sannhets- og forsoningskommisjonen på reise og holdt folkemøter i Porsanger, min hjemkommune. På folkemøtet i Lakselv den 20. august hadde kunstner og forfatter Synnøve Persen et kunstnerisk innslag. Hun forteller i et radiointervju med NRK Sápmi (26.08.20), at kommisjonen gjør et viktig arbeid. Da hun var barn, ble de tatt hjemmefra, og fratatt alt som var dem. «Mii eat diehtán šat geat mii leimmet.» («Vi visste ikke lenger hvem vi var.»).
I et intervju publisert på NRK Sápmis nettside den 26.08.20 sier hun at hun mistet evnen til å gråte. De som gråt på internatet ble utsatt for grov mobbing.
Det påpekes i reportasjen at med på kommisjonens reiser rundt om i Norge, er også et eget team med terapeuter ved Samisk nasjonal kompetansetjeneste (SANKS). De er der både for folk som forteller sine historie, og for de i kommisjonen som tar imot dem.
I en rekke leserinnlegg har jeg etterlyst kommisjonens tilstedeværelse i den norske offentligheten, sist i Khrono den 30.06.20 og Ságat den 29.06.20, uten å få noe svar på dette.
På et seminar kommisjonen hadde for medlemmer av Norsk samers riksforbund (NSR), kommenterte sametingspresident Aili Keskitalo, og undertegnede, at den manglende dialogen mellom majoritetssamfunnet og det samiske samfunnet er en utfordring i prosessen med kommisjonens arbeid.
Leder av kommisjonen Dagfinn Høybråten svarte på dette at kommisjonen kan gjøre en viktig jobb med formidlingen av den historien de bringer til veie. Dette er viktig, for en stor del av det norske folk aner ikke hva som skjer. Han påpekte også at det ikke bare er å knipse, og så får man medieoppmerksomhet. Jeg stiller meg undrende til det siste utsagnet.
Hvis det for en regjeringsoppnevnt kommisjon, med en tidligere statsråd som leder, tidligere biskop med på laget, flere professorer og andre ressurspersoner, ikke er mulig å fange norske mediers oppmerksomhet, hvem kan da nå dit? Er holdningen den at man minst må ha vært med i Stjernekamp for å ha offentlighetens interesse? Det ville vært interessant å høre hvilke strabasiøse forsøk kommisjonen har bak seg, uten å nå fram til mikrofonstativene.
Det ville være naturlig å starte med lederen. Er det betimelig at Høybråten, med sin politiske ballast, som representant for den herskende majoritetsbefolkningen og makteliten som gjennomførte fornorskning overfor samer, kvener, norskfinner og skogfinner, offentlig hadde kommet med en situering av sin person, og hvordan han legitimerer sin rolle som leder for nettopp denne kommisjonen?
Han representerer den norske, herskende majoritetsbefolkningen. Han har lang fartstid som topp-politiker: han har vært leder av Kristelig folkeparti og har sågar vært statsråd i Bondeviks regjeringer fra 1997–2000 og 2001–2005. Som tidligere leder av KrF representerer Høybråten også kirken. Kirken har en århundrelang tradisjon som ikke er særlig vakker med tanke på kristningen av samene, demonisering av joiken og den gamle samiske religionen, og kirkens rolle under fornorskningen.
I Sverige har den svenske kirken i 2016 utgitt en vitenskapelig antologi som er i underkant av 1200 sider: De historiska relationerna mellan Svenska kyrkan och samerna. Kirken redegjør for de krenkelser og den urett kirken har gjort seg skyldig i, og gransker sin skyld og sitt ansvar i forhold til samene i en kolonial fortid.
Høybråten bærer med seg både kirkens historie og sin egen inn i arbeidet som kommisjonens leder. Han representerer makta både i historisk og nåtidig kontekst. Våger han som leder å gjøre seg selv sårbar i møtet med bærerne av historiene? I sin streben på å nå ut til offentligheten? Smerten til de som var utsatt for fornorskningen, og motet til de som forteller sine historier, er for stor til at det kan rettferdiggjøres at kommisjonen som mottar historiene er berettiget til å skjule seg i skyggene av disse historiene.
Å fortelle sin historie er alltid en kamp, motstand og frigjørelse, slik den samiske kunstneren Tomas Colbengtson uttrykker i boka Faamoe (2019). Slik Synnøve Persen beskriver da hun ved hjelp av sitt virke som kunstner igjen lærte å gråte, og nå vet hvem hun er.
I retorikken er logos saken som taleren diskuterer. I den retoriske situasjonen, slik den er listet opp av den romerske forfatteren Cicero, er taleren og hans ethos et av de fem elementene som definerer situasjonen. Spørsmålet til leder av Sannhets- og forsoningskommisjonen er: hvem er det som taler, her er så tyst?
