Kommisjon

Sannhet og forsoning om fornorskning

Sterke historier om overgrep mot samer, kvener og norskfinner strømmer inn til sannhets- og forsoningskommisjonen. UiT-forskere følger med.

Tre av kommisjonsmedlemmene; Liv Inger Somby (t.v.), Marit Myrvoll og Anne Kristin Gurák. Foto: David Jensen/UiT
Tre av kommisjonsmedlemmene; Liv Inger Somby (t.v.), Marit Myrvoll og Anne Kristin Gurák. Foto: David Jensen/UiT
Publisert

Tårene kommer fort fram i øyekroken hos deltakere på folkemøtene i sannhets- og forsoningskommisjonen.

Personlige historier om overgrep som ble begått i fornorskningens navn fortelles av samer, kvener og norskfinner, både på de åpne møtene som kommisjonen arrangerer, og i skriftlig form eller gjennom intervjuer. Ved UiT Norges arktiske universitet i Tromsø sitter sekretariatet og tar i mot historiene.

— Vi har mottatt cirka 80 personlige historier. De kommer fra hele landet, menn og kvinner, gammel og ung. De fleste kommer i skriftlig form, andre forteller sine historier til oss, på telefon, på kontoret vårt i Tromsø og i forbindelse med åpne møter og arrangementer kommisjonen deltar på, fortelle utreder Cathrine Baglo i sekretariatet.

Akademiker-tung kommisjon

Akademia er tungt representert i kommisjonen, som ledes av tidligere KrF-politiker Dagfinn Høybråten, nå generalsekretær i Kirkens Nødhjelp.

Blant medlemmene er professor i kulturvitenskap Ivar Bjørklund, førsteamanuensis i moderne historie Ketil Zachariassen, begge ved UiT, samt Einar Niemi, som professor emeritus i historie ved UiT.

Fakta

Sannhets- og forsoningskommisjonen

Kommisjonen skal samle inn individers og gruppers egne historier knyttet til fornorskingspolitikken. Kommisjonen skal sørge for å bringe personlige erfaringer og historier frem i lyset ved å legge til rette for at de som selv har erfaringer å dele, får mulighet til å fortelle sin historie.

Dette kan være urett som ble begått mot dem personlig eller andre nærstående, og om hvordan virkningene av uretten har påvirket eller påvirker deres livssituasjon.

Sju språk brukes av kommisjonen; kvensk, sørsamisk, lulesamisk, nordsamisk, norsk, finsk og engelsk.

Et enstemmig Storting har i mars 2020 vedtatt en egen særlov som gir kommisjonen tilgang til klausulert arkivmateriale og sikrer at alle kan formidle opplysninger om fornorsking og urett til kommisjonen.

Kommisjonen får 100 års taushetsplikt.

Arbeidet skal ferdigstilles innen 1. september 2022 og rapport overleveres til Stortingets presidentskap.

Universitetet i Oslo er også sterkt representert med Anne Julie Semb, som er professor i statsvitenskap, professor i flerspråklighet Pia Lane og Aslak Syse, professor emeritus i juss. Høgskolelektor Liv Inger Somby fra Samisk høgskole og stipendiat Håkon Hermanstrand ved Nord universitet er også medlemmer.

Vil sette spor i nasjonen

— Målet er at arbeidet vårt skal sette spor i nasjonen, sa kommisjonsmedlem Pia Lane da samefolkets dag ble markert på OsloMet i februar.

Rektor Curt Rice ved OsloMet snakket om universitetets rolle som lærerutdanner.

— Utdanningssystemet var fornorskingens sterkeste våpen. Dette er noe en institusjon som utdanner lærere i fornorskingens skumringstid må å ta inn over seg, sa han under markeringen.

— En del av forsoningsprosessen mellom samer og nordmenn må være at utdanningsinstitusjonene i Norge anerkjenner sitt ansvar og gjør bot. Først og fremst ved å gjøre det som burde vært en selvfølge uansett, nemlig å sette det samiske på pensum og å synliggjøre det i universitetshverdagen, sa han.

Skal kartlegge urett

Fakta

Medlemmer av kommisjonen

Dagfinn Høybråten, leder, generalsekretær i Kirkens Nødhjelp

Ivar Bjørklund, professor i kulturvitenskap ved Norges arktiske universitetsmuseum.

Håkon Hermanstrand, PhD-stipendiat i sørsamisk historie ved Nord Universitet, Levanger.

Per Oskar Kjølaas, biskop emeritus, Tromsø

Pia Lane , professor i flerspråklighet ved Senter for flerspråklighet, Universitetet i Oslo.

Anne Kristin Gurák, seniorrådgiver ved Arran, lulesamisk senter

Marit Myrvoll, museumsleder ved Várdobáiki Sámi Musea.

Einar Niemi, professor emeritus ved UiT Norges arktiske universitet.

Anne Julie Semb, professor i statsvitenskap og instituttleder ved Institutt for statsvitenskap ved Universitetet i Oslo.

Liv Inger Somby, høgskolelektor og underviser i journalistikk, urfolksjournalistikk og samisk ved Samisk høgskole

Aslak Syse, professor emeritus i juss ved Universitetet i Oslo

Ketil Zachariassen, førsteamanuensis i moderne historie med særlig ansvar for urfolks- og minoritetshistorie ved Institutt for arkeologi, historie, religionsvitenskap og teologi, UiT Norges arktiske universitet

Sannhets- og forsoningskommisjonen ble opprettet av Stortinget i 2018 for å kartlegge norske myndigheters politikk og virksomhet overfor samer og kvener/norskfinner. Virkningen av fornorskningspolitikken skal undersøkes, også ettervirkninger som finnes i dag, og det skal foreslås tiltak som bidrar til videre forsoning, som det heter. I 2019 ble også skogfinnene fortolket inn, og 1. september 2022 skal kommisjonen levere sin rapport.

Ifølge mandatet skal kommisjonen sørge for å bringe personlige erfaringer og historier fram i lyset ved å legge til rette for at enkeltpersoner som selv har erfaringer å dele, får mulighet til å fortelle sin historie; om urett som ble begått mot dem personlig eller andre nærstående, og om hvordan virkningene av uretten har påvirket eller påvirker deres livssituasjon.

Pia Lane: Sterkt å oppleve hvor berørte folk er

Kommisjonsmedlem Pia Lane er professor ved Senter for flerspråklighet ved Universitetet i Oslo og forsker på flerspråklighet i nordområdene og språkpolitikk.

Hun forteller at kommisjonen gikk over i en mer utadrettet fase i høst med folkemøter og uformelle «kaffe med kommisjonen». Nå under koronakrisen er flere møter avlyst.

— Disse arenaene er viktige for oss for å klare å ha fingeren på pulsen og få innblikk i hva folk har opplevd og hvordan det påvirker dem i dag. Møtene er viktige for å skape tillit, og selv om ingen teknologi kan erstatte de fysiske møtene, så forsøker vi å tilpasse arbeidet vårt. Folk kan jo også fortsatt sende inn historier og fortelle på telefon, sier hun.

— Hvordan vil du beskrive det som har kommet inn av historier? Var det som forventet, eller er du blitt overrasket?

— Innholdet overrasker meg kanskje ikke så veldig, som forsker. Det som er sterkt å oppleve er at folk fortsatt er så berørt av det som har skjedd. Når de tar ordet, ligger det en sårhet der, men også en vilje til å møte livet som det er. Det er disse møtene med folk som berører meg, og de er også en sentral og viktig del av vårt mandat, sier hun.

Hva er det viktigste for deg å oppnå med arbeidet i kommisjonen?

— Mitt mål er jo å bidra til at vi at vi får utført oppdraget som Stortinget har gitt oss. Og i tillegg, for meg som forsker, så er det også viktig å kunne gi noe tilbake til samfunnet på denne måten, sier Pia Lane.

Følges av forskere

Ved UiTs campus i Alta holder førsteamanuensis Eva Josefsen til ved Institutt for barnevern og sosialt arbeid. Hun leder et forskningsprosjekt om sannhets- og forsoningskommisjonens arbeid.

Fem forskere fra UiT og én fra Christian Michelsens institutt i Bergen deltar i prosjektet, som har fått 5,9 millioner kroner fra Forskningsrådet.

Hun forteller at forskningsprosjektet har hatt et oppstartmøte, men så kom koronakrisen.

— Vi har ikke kommet ordentlig i gang siden koronaen kom og har fått en stopp i arbeidet. Nå spørs det hvor mye vi får gjort før sommeren, sier Josefsen.

Hun forteller at forskningsprosjektet består av tre deler. Den første delen handler om å se på forhistorien til kommisjonen, både i et lengre historisk lys og den kortere historien om hvordan kommisjonen kom i stand.

— Det er i hovedsak en skrivebordstudie med innlagte intervjuer, så denne delen er vi i gang med, sier hun.

Følgeforskning

Del to er selve følgeforskningen. I mandatet til kommisjonen bestemte Stortinget at det skulle legges til rette for følgeforskning.

— Vi skal følge kommisjonens arbeid, og det er naturlig nok stilt litt i bero siden kommisjonen ikke får gjort alt den skulle. Vi skal følge kommisjonens åpne møter, gjøre intervjuer, og finne ut hva aktører utenfor kommisjonen mener om selve prosessen og progresjonen i arbeidet. Vi skal studere hvordan kommisjonen arbeider, men ikke gå inn i selve forsknorskningspolitikken. Vi skal ikke spørre folk hva de har opplevd i så måte - det er det kommisjonen som gjør, understreker Josefsen.

Hun forklarer videre at forskerne skal se på hvordan kommisjonen operasjonaliserer mandatet sitt.

—Hvilke deler av mandatet vektlegges? Hvilke type kontakter tar kommisjonen? Og hvordan har kommisjonen strukturert arbeidet. Dette blir viktige spørsmål for forskningsprosjektet. Vi skal se på hele den offentlige virksomheten til kommisjonen, men ikke gå inn i de private historiene, sier hun.

Den siste delen av følgeforskningen skjer etter at kommisjonen har levert sin sluttrapport i 2022. Da skal forskerne vurdere det kommisjonen har kommet fram til.

Fakta

Mandatet

Mandatet beskriver tre oppdrag som kommisjonen må gjennomføre:

  1. Det skal gjøres en historisk kartlegging som beskriver norske myndigheters politikk og virksomhet overfor samer og kvener/norskfinner både lokalt, regionalt og nasjonalt.
  2. Virkningene av fornorskingspolitikken skal undersøkes. Kommisjonen skal se på hvordan fornorskingspolitikken har påvirket majoritetsbefolkningens syn på samer, kvener/norskfinner og undersøke betydninga av fornorskinga frem til i dag.
  3. Foreslå tiltak som bidrar til videre forsoning.

9.mai 2019 ble skogfinnene fortolket inn i mandatet.

Bruker kompetanse fra UiT

I tillegg til å huse kommisjonen ved at sekretariatet holder til på universitetet, og ved å drive følgeforskning, påpeker rektor Anne Husebekk ved UiT at flere i kommisjonen har bakgrunn fra universitetet.

— Da Stortinget satte sammen kommisjonen valgte man å bruke noe av den kompetansen som var på UiT fra før, men UiT har ingen innflytelse på kommisjonens arbeid. Det skal være helt uavhengig, understreker Husebekk.

— Vi setter stor pris på at vi fikk følgeforskningen, slik at vi med forskningsmetoder kan kaste lys over kommisjonens arbeid, sier hun.

Var det riktig av Stortinget å nedsette denne kommisjonen, tenker du?

— Jeg mener at det er flere eksempler fra historien på at man kan legge ting bak seg ved hjelp av slike kommisjoner. Kanskje kan det bidra til at lignende overgrep ikke skjer igjen. Overgrep bringes fram i lyset, men først og fremst handler dette om forsoning og om å komme seg videre, sier hun.

Rektor Anne Husebekk tror kommisjonen kan bidra til forsoning.
Rektor Anne Husebekk tror kommisjonen kan bidra til forsoning.

Kommisjonen har arrangert flere åpne møter, der de orienterer om arbeidet sitt, tar i mot spørsmål og oppfordrer folk til å fortelle sine historier.

I januar var det åpent møte i Trondheim og i november i Oslo. 12. mai skulle det vært et nytt slikt møte i Tysfjord, hvis ikke koronaviruset setter en stopper for det, og i juni i Bodø.

Er de mennesker?

På møtet i Trondheim i slutten av januar fortalte billedkunstner Gerd Lorås om at det var forbudt å være same i hennes oppvekst.

— Fornorskingen kastet mange skygger over oss som har mistet vår identitet. Det var forbudt å være same, bruke samisk språk, tenke på samisk. Det var en skam å være same, sa hun.

— Det har vært helt forferdelig, et dypt overgrep som har spredt seg gjennom generasjonene, sa hun.

På møtet trakk kommisjonsmedlem Håkon Hermanstrand ved Nord universitet fram det han kalte en ganske nær og veldig ond del av det kommisjonen skal holde på med, nemlig den rasehygieniske forskningen som ble gjort på samer på Røros i 1922. Hermanstrand er stipendiat i sørsamisk historie.

— Man så på samene som noe annet enn mennesker og forsket på dem for å prøve å finne ut om de faktisk var mennesker. Det illustrerer mye av bakgrunnen for kommisjonens arbeid, og det her gjelder også kvener, norskfinner og skogfinner, sa han.

Stipendiat Håkon Hermanstrand viser fram et bilde fra 1922, der en rasehygieniker måler skallene på samer på Røros.Foto: Inger Elin Utsi
Stipendiat Håkon Hermanstrand viser fram et bilde fra 1922, der en rasehygieniker måler skallene på samer på Røros.Foto: Inger Elin Utsi