«Han ble ikke engang gjenkjent av sine egne»

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Den såkalte Sannhets- og forsoningskommisjonen har mange store oppgaver i sitt mandat. Jeg har stilt noen spørsmål vedrørende kommisjonens arbeid i Khrono den 7. mai, den 10. mai og den 2. juni. I en samtale med Elin Margrethe Wersland i Ságat den 21. mai «Hun vil fornorsknings-stalloen til livs» etterlyses kommisjonen i den offentlige debatten.

Leder av kommisjonen, Dagfinn Høybråtens ikke-svar i Khrono den 8. mai gjør ikke bildet av kommisjonens ambisjoner eller planer noe klarere. Kommisjonen kan ende opp med å gestalte den fornorskningen de er satt til å analysere. Hittil har de deltatt gjennom sin taushet i et håpløst forsøk på å tie ihjel samtalen. Men samtalen må fortsette.

Én etterlatenskap av fornorskningen er at en del samer fornekter seg selv gjennom å fornekte sin samiske identitet. Et sentralt spørsmål er hvilke metodologiske grep bør man ta for å kunne analysere og kommentere selvfornektelsen blant samer? Hvorfor valgte de å gå i ett med møblene og veggene i de norske rom som de oppholdt seg i?

Min mor Hanna jobbet i sin ungdom på lokalbåten Tanahorn, som gikk mellom Porsangerfjorden og Laksefjorden. Hun fortalte meg flere ganger at hun aldri turte si at hun kunne samisk. «Da var du finn. Hvis det var skittent et sted, så var det saman som hadde gjort det.» Ti år på internat, ti år med fornorskning som hun sa, hadde også satt sine spor. Mange ganger har jeg tenkt, etter disse samtalene med mamma, hvem var det som var passasjerer på lokalbåten? Hvorfor hadde de et så markert behov for å rakke ned på det samiske? Hvor mange av dem var sjøl samisktalende, men hadde søkt tilflukt i selvfornektelsen og blitt fornorskningens håndlangere?

Jeg opplevde ikke at mamma i voksen alder hadde behov for å skjule sin samiske identitet, slik hun måtte gjøre som ung kvinne i sitt arbeid på lokalbåten. Hun hadde heller ikke noe uttrykt behov for å fronte sin samiskhet. Hun brukte å si, likefremt og rolig: «Æ e sjøsame fra Porsanger».

Mammaen min var en av mange, mange, som i ulike sammenhenger skjulte at de var samisktalende for å beskytte seg selv. Mette Elisabeth Nergård beskriver selvfornektelsens ekstreme konsekvenser i Dagsavisen 16 mars: «Nei, her lærer vi norsk». Hun forteller om sin oppvekst som norskspråklig i Tana på 1960-tallet. Nergård ble irritert over sine samiske skolekamerater, som sa at de ikke kunne samisk, men som likevel snakket samisk med hennes far, presten, når han tiltalte dem på samisk. «Jeg skjønte ikke at samisken var noe de hadde fortrengt så grundig at de selv ikke var klar over at de kunne språket.» Nergård forsto som barn at noe var galt, men skjønte ikke hva.

Fornorskningspolitikken var dyptgripende og invaderende i sin praksis. Gerd Mikalsens roman Farsmålet (2016) foregår i Nord-Troms fra begynnelsen av 1960-tallet. Den er basert på virkelige hendelser. En syvårig skolegutt ser ut av vinduet i klasserommet, og utbryter plutselig: «Gea biila! Gea biilla!» (Se, en bil! Se, en bil!). Læreren løfter sporenstreks gutten etter klærne og i skammekroken. Maktesløs. Stum. Til skam for seg selv. Til skam for hele klassen. De fleste barna er samiskspråklige, men samisk er strengt forbudt på skolen. Gutten i skammekroken er faren til Alma, hovedpersonen i romanen. Som 17-åring får hun på en skitur sammen med faren og to norske lærerinner fra Sør-Norge, tilfeldigvis høre han si til de to kvinnene at han kan samisk. Dette som en forklaring på noen samiske stedsnavn. Alma blir dypt skuffet og sint fordi han aldri har fortalt det til henne, som er hans datter. Dette såret gror ikke. Sorgen er stor på mange plan. For Alma, for forfatteren Gerd Mikalsen, slik hun forteller i programmet «Datoen». Farens taushet overfor sin datter, om sitt morsmål, følger han helt til graven.

Historier om et liv der man blir tvunget til å fornekte sin identitet for å få være i fred, er mange. De gir noen innganger til å forstå myten om «hvorfor samene er så tause». Dersom du lærer at den du er, dine foreldre, besteforeldre, det som er deg nærmest, kanskje hele bygda, ikke har noen verdi, hva gjør du da? Læreren, avisredaktøren og forfatteren Anders Larsen skrev så treffende allerede i 1917: «Det er desværre faa finneungdommmer som ikke paa en eller anden maate har tat skade paa sin sjæl under skolens fornorskningsarbeide.» Hundre år senere illustrerer Gerd Mikalsen dette sjeleranet helt i starten av romanen Farsmålet:

«Han ble en av de beste elevene i fornorskningsklassen,

han gjorde det så grundig

han ble ikke engang gjenkjent av sine egne»

Med norskkunnskaper og ved å holde en lav profil, kunne mange samer skjule seg gjennom sin taushet, det var mulig. Spørsmålet som fortsatt henger er hvorfor den svært så umælende Sannhets- og forsoningskommisjonen velger å gå i ett med møblene og veggene i det offentlige rom?