Vi trenger Sentrene for fremragende utdanning

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Oppussingen av sektoren som tidligere statsråd Ola Borten Moe signaliserte i vår, antydet at en rekke tilskuddsordninger som i dag er etablert i høyere utdanning kan bli kuttet i høst. De fleste slike ordninger ligger i dag hos Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse, HK-dir. Utdanningsinstitusjonene har allerede begynt å merke endringene i form av utlysninger som avlyses og midveisevalueringer som utsettes. 

Vi er bekymret for at dette også vil omfatte sentrene for fremragende utdanning. Dette er store prosjekter som gjør institusjonene i stand til å konsentrere seg om kvalitetsutvikling med ekstra ressurser over en tidsperiode, med langvarige resultater. Slike kraftsatsinger er krevende for institusjonene å gjøre på egen hånd.

prosjektmidler og tilskudd

En halv milliard kan stå på Borten Moes nye kuttliste

SFU-ordningen har konkretisert hvordan sektoren kan jobbe målrettet for å utvikle kvalitet i høyere utdanning, og er en ordning som utdanningsmiljøer med ambisjoner kan strekke seg etter for videreutvikling. Ordningen ble etablert i 2010 og har resultert i etablering av 15 sentre så langt, med deltagelse fra høyere utdanningsinstitusjoner fra hele landet. En evaluering av ordningen gjennomført i 2020 viser at ordningen har ført til høyere status for arbeid med utdanningskvalitet og at spredning av resultatene skjer utover institusjonene som har fått finansiering. Våre egne erfaringer som vertsinstitusjoner for og partnere i Sentre for fremragende utdanning er utelukkende positive. 

Takket være SFU-ordningen har vi fått til varige kulturendringer for utviklingsarbeid med utdanningskvalitet. Den har også stimulert institusjonene til i enda større grad å iverksette kvalitetsfremmende initiativ av større eller mindre karakter, som igjen har bidratt til å sette fremragende miljø i stand til å konkurrere om en SFU.

Hvorvidt budsjettmessige prioriteringer til utdanningskvalitet bør konkurranseutsettes eller kanaliseres via institusjonene er en diskusjon for seg. Ordningen med SFU skiller seg uansett ut. De tjener som fyrtårn som bidrar med høyere faglig standard og inspirasjon for det faste kvalitetsarbeidet. Vurderingen av hvilke fagmiljøer som bør sette slik retning er ikke en hensiktsmessig oppgave for institusjonene. Utvelgelse av prosjektene bør baseres på eksterne, faglige vurderinger, og det er bedre for både kvalitetssikring og effektivitet at slik utvelgelse er nasjonalt koordinert. 

Som ledere for utdanning i fem av landets eldste universitet, er vi derfor urolige for SFU-enes framtid. SFU-ordningen har møtt det store behovet vi hadde for nasjonale tiltak som setter utdanningskvalitet høyt på dagsordenen.

Noe av det viktigste med SFU-ordningen handler om å vise frem hvordan utdanningsmiljøer kan jobbe mer systematisk med kvalitetsutvikling. Ordningen stimulerer til kvalitet i utdanning i det store, ikke undervisning i mer snever forstand — og åpner for etterlengtet nytenkning og nyskapning i utdanningene. 

Skal vi kunne utnytte og innlemme digital kunnskap, teknologi og kunstig intelligens i våre utdanninger, skal vi utdanne studenter som kan bidra til en bærekraftig fremtid, skal vi engasjere studenter mer aktivt i egen læring, så trenger vi utviklingsprosjekter og nye ideer i utdanningene mer enn noen gang!