Vi trenger mer enn samfunns­medisinsk kompetanse for å sikre god folkehelse

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Lov om folkehelsearbeid (folkehelseloven) skal revideres, forslagene til endringer har vært på høring og i disse dager skal Helse — og Omsorgsdepartementet gå igjennom innspill som har kommet inn. 

Vi synes flere av de foreslåtte endringene er gode og vil bidra til å klargjøre og styrke folkehelseloven og dens rolle i å legge føringer for folkehelsearbeidet i Norge. 

Men det er svært bekymringsverdig at i forslaget til revidert folkehelselov er samfunnsmedisinsk kompetanse den eneste kompetansen som spesifiseres som nødvendig. Det er også bekymringsverdig at den eneste kommunale stillingen som anbefales er kommuneoverlege som medisinskfaglige rådgivere i kommunene.

Debatt ● Ranaas, Espnes, Ihlebæk, Bogsnes Larsen, Torp og Nordgård Vik

Hvorfor satse alt på å reparere?

Selv om samfunnsmedisinsk kompetanse er både ønskelig og nyttig for kommunene, anser vi allikevel ikke at en slik kompetanse er tilstrekkelig for å ivareta det systematiske folkehelsearbeidet i henhold til lovteksten i folkehelseloven. 

Kommunen skal ifølge loven, ivareta ansvaret innen de oppgaver og med de virkemidler kommunen er tillagt — herunder lokal utvikling og planlegging, forvaltning og tjenesteyting. Videre skal kommunene medvirke til at helsemessige hensyn blir ivaretatt av andre myndigheter og virksomheter. 

For at kommunene skal kunne arbeide systematisk med folkehelse og kunne samordne, koordinere og prioritere oppgaver og tiltak fordrer dette inngående kompetanse i folkehelsevitenskap og helsefremmende arbeid.

I Norge utdannes folkehelsevitere på masternivå ved flere utdanningsinstitusjoner. Disse kandidatene har inngående kjennskap til innholdet i et systematisk folkehelsearbeid, og som går langt utover samfunnsmedisinsk kompetanse, slik som planlegging og planarbeid, implementeringskunnskap, deltakerorienterte metoder og medvirkningsprosesser, tverrsektorielt arbeid, helsefremming etc. 

I tillegg har disse kandidatene god kunnskap om et bredt spekter av de mer tradisjonelle sidene ved folkehelsearbeidet som oftest knyttes til samfunnsmedisin, slik som sykdomsforebygging, smittevern og epidemiologi m.m. Denne komplementære kunnskapen er helt nødvendig for å sikre et systematisk og kunnskapsbasert folkehelsearbeid. 

En ensidig betoning av samfunnsmedisinsk kompetanse vil kunne svekke det lokale folkehelsearbeidet.

I mange kommuner og fylkeskommuner jobber folkehelsevitere nå på overordnet nivå for å sikre den tverrsektorielle samfunnsplanleggingen som er nødvendig for å sikre forebygging, helsefremming og utjevning av sosiale helseforskjeller. 

Kommuneoverleger vil derimot svært ofte befinne seg plassert i kommunens helsesektor uten den samme muligheten til å få den overordnede forståelsen av kommunens samlede innsats for folkehelsearbeid. Videre er leger spesialiserte i sykdom og behandling, mens utdanninger innen folkehelsevitenskap og helsefremmende arbeid er tverrfaglige og utdanner kandidater som er bedre rustet til å drive forebyggende og helsefremmende arbeid innenfor alle kommunens sektorer. 

forskingsprosjekt

I sjøen er det fire grader. Martin har meldt seg frivillig for forskinga

Det vil derfor være av avgjørende betydning at også folkehelsevitenskapelig kompetanse spesifiseres i folkehelseloven for å sikre det tverrsektorielle, systematiske folkehelsearbeidet i kommunen, samt for å sikre en styrking av tiltak og evaluering av folkehelsearbeid som nå er foreslått i lovendringene. 

Hvis ikke en slik kompetanse spesifikt beskrives i loven, er det stor fare for at kommuner ikke prioriterer stillinger for dette i trange økonomiske tider. Dette vil utvilsomt medføre et sterkt svekket folkehelsearbeid i kommunene, noe som vil bli dyrt på sikt.

Innlegget er skrevet av:

Camilla Ihlebæk, professor/instituttleder, Institutt for folkehelsevitenskap, Norges Miljø — og Biovitenskapelige Universitet (NMBU)

Geir Arild Espnes, professor/leder Senter for helsefremmende forskning, Institutt for samfunnsmedisin og sykepleie, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU)

Torill Bogsnes Larsen, professor, Institutt for helse, miljø og likeverd (HEMIL), Universitetet i Bergen (UiB)

Steffen Torp, professor, Institutt for helse-, sosial- og velferdsfag, Universitetet i Sørøst-Norge (USN)

Frøydis Nordgård Vik, professor, Institutt for ernæring og folkehelse, Universitetet i Agder (UiA)

Ruth Kjærsti Raanaas, professor, leder, Norsk nettverk for utdanning og forskning innen helsefremming