Hvorfor satse alt på å reparere?

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

I vårens stortingsmelding «Utsyn over kompetansebehovet i Norge» ønsker regjeringen å prioritere kompetanse som er nødvendig for å ha gode velferdstjenester i hele landet og for å håndtere den demografiske utviklingen. SSBs befolkningsframskrivinger viser at andelen innbyggere eldre enn 65 år vil øke fra 18 prosent i 2019 til 27 prosent i 2050. Stortingsmeldingen slår fast at en konsekvens av denne utviklingen er at kompetansebehovene i samfunnet endres og at det er et sterkt voksende behov for helse- og omsorgstjenester.

utsynsmeldingen

Ber universitetene og høgskolene prioritere helse, IT og grønn omstilling

Som et av virkemidlene for å få universitetene og høyskolene til å omdisponere ressurser slik at kapasitet og antall studieplasser endres i samsvar med de utfordringene man ser i fremtiden, foreslås å redusere og omdisponere finansieringskategoriene. Helsefaglige utdanninger foreslås å innplasseres i den nest høyeste kategorien (kategori 2), for å motivere lærestedene til flere utdanningsplasser innen helse og omsorg. Vi mener at det er av avgjørende betydning at også studieplasser innen folkehelsevitenskap og helsefremmende arbeid regnes inn som utdanninger innen helse og blir plassert i kategori 2. Dette er helt nødvendig for at UH-sektoren skal prioritere disse viktige utdanningene.

Vi som jobber med utdanninger innen folkehelsevitenskap og helsefremmende arbeid, er enige i at samfunnsutviklingen og den demografiske utviklingen gjør at vi må tenke nytt og at det vil være viktig å sørge for å utdanne de fagfolkene vi trenger i fremtiden. Men vi mener at det vil være av avgjørende betydning at vi ikke bare har fagfolk som kan bistå de som er syke eller har behov for tjenester, men at vi også har fagfolk som kan noe om forebygging og helsefremming. Dette er viktig for å unngå en overbelastning av helse- og velferdssystemet.

En annen samfunnsutfordring knyttet til helse er sosiale forskjeller, og den nye rapporten om helseforskjeller i Norge viser at disse øker. Sosial ulikhet i helse «stjeler» leveår i den norske befolkningen og det er vist at hele 170 000 leveår kunne vært vunnet bare på ett år, dersom vi ikke hadde hatt sosial ulikhet. Utjevning av sosiale helseforskjeller er et fokus innen folkehelsevitenskap og helsefremmende arbeid. Det er derfor av stor betydning at vi utdanner flere fagfolk som kan bidra til å skape et samfunn der alle uavhengig av sosial klasse, opplever god helse og holder seg friske og funksjonsdyktige så lenge som mulig.

Dette samsvarer også med fokuset i folkehelseloven som sier at alle sektorer skal «tenke helse i alt de gjør» samt utjevne sosiale helseforskjeller. Dette betyr at det ikke lenger bare er helsesektoren som skal arbeide for å bedre befolkningens helse. Helsefremmende arbeid skal være en sentral del av alle sektorene i kommuner og omhandler f.eks. arbeidsliv, skole, og fysisk planlegging. God helse skapes i all hovedsak utenfor helsesektoren, og derfor er utdanninger innen helsefremmende arbeid og folkehelse nødvendige for å opprettholde og forbedre helse i befolkningen som helhet. Utdanninger innen helseprofesjoner er spesialiserte i forhold til sykdom og behandling, mens utdanninger innen folkehelsevitenskap og helsefremmende arbeid er tverrfaglige og utdanner kandidater som er bedre rustet til å drive forebyggende og helsefremmende arbeid innenfor alle sektorer.

Debatt ● oddmund løkensgard hoel

Kva betyr eigentleg endringane i finansieringssystemet?

Som påpekt i NOU-en «Tid for handling» vil stadig mer av helsearbeidet måtte foregå i kommunene, og i økende grad foregå som folkehelsearbeid i form av helsefremming og forebygging. Å forebygge uhelse i stedet for å reparere og behandle den, er bedre for befolkningen og billigere for samfunnet. Da trenger vi flere som er eksperter på nettopp dette.

På vegne av Norsk nettverk for utdanning og forskning innen helsefremming,

Ruth Kjærsti Raanaas, professor, leder, Norsk nettverk for utdanning og forskning innen helsefremming

Geir Arild Espnes, professor/leder Senter for helsefremmende forskning, Institutt for samfunnsmedisin og sykepleie, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU)

Camilla Ihlebæk, professor/instituttleder, Institutt for folkehelsevitenskap, Norges Miljø – og Biovitenskapelige Universitet (NMBU)

Torill Bogsnes Larsen, professor, Institutt for helse, miljø og likeverd (HEMIL), Universitetet i Bergen (UiB)

Steffen Torp, professor, Institutt for helse-, sosial- og velferdsfag, Universitetet i Sørøst-Norge (USN)

Frøydis Nordgård Vik, professor, Institutt for ernæring og folkehelse, Universitetet i Agder (UiA)