Vi trenger åpne tidsskrifter – også fra OsloMet

I den norske UH-sektoren er det i underkant av 80 åpne tidsskrifter, hvorav 14 på OsloMet. I tillegg er det registrert ca 40 andre åpne tidsskrifter i DOAJ-basen som utgis av foreninger eller kommersielle utgivere slik som Novus, Cappelen Damm, Idunn (Universitetsforlaget), Fagbokforlaget og andre. Det er få – om noen – norske OA-utgivelser som baserer seg helt på forfatterbetaling, rett og slett fordi det ikke vil bringe inn nok for å dekke utgiftene til daglig drift. Om tidsskriftene skal overleve på sikt, trenger de en langsiktig finansiering fra eier eller utgiver.

Kunnskapsdepartementet har framholdt OsloMet som en foregangsinstitusjon for åpen tilgang. Ikke minst har rektor Curt Rice markert seg som en forkjemper for dette. OsloMet skårer høyt fordi en stor andel av vitenskapelige publikasjoner hvert år gjøres tilgjengelig i OsloMets institusjonelle arkiv ODA, men også fordi mange forskere velger å publisere i åpne tidsskrift. En stor del av dette er i tidsskrifter gitt ut av norske universitet. Neste uke inviteres FoU-utvalget ved OsloMet til å diskutere situasjonen for tidsskriftene ved OsloMet. Bakgrunnen er at tidsskriftenes eksistens er truet.

I 2019 var det nesten 350.000 nedlastinger av artikler fra de åpne tidsskriftene publisert ved OsloMet. En økning på over 25 prosent fra året før.

Svært mange av tidsskriftene står i dag i en uavklart situasjon med tanke på videre drift og finansiering. Selv om det er mange nedlastinger av artikler, har antallet nye artikler publisert i 2020, gått sterkt tilbake. Fem av dem har ingen publiserte artikler i 2020. To er allerede vedtatt nedlagt. Manglende publisering kommer ikke av lav interesse fra fagfelt og forfattere. Heller det motsatte. Tidsskriftene melder om økt mottak av manuskripter. Grunnen til nedgangen er at flere av tidsskriftene er satt på vent grunnet usikkerhet knyttet til videre arbeid og økonomisk støtte. Alle tidsskriftene er godkjent på nivå 1.

Saken som er fremmet for FoU-utvalget tar utgangpunkt i et turbulent år for tidsskriftene. I november 2019 ble det levert en ekstern evaluering av 6 av OsloMet-tidsskriftene med tilhørighet ved Fakultet LUI. Evalueringsrapporten førte til et dekanvedtak 31. mars 2020 med en prinsippbeslutning om at LUIs vitenskapelige tidsskrifter ikke lenger kunne «belaste fakultetets eller instituttets budsjetter direkte (som ved bruk av strategimidler), eller indirekte (som ved bruk av ansattes FoU-tid, eller tid utover normal arbeidstid)».

Evalueringsrapporten viser at det er publisert mellom 50 og 66 artikler hvert år i de 6 tidsskriftene. Andelen av artikler fra forskere ved norske institusjoner var 59 prosent, hvorav 21 prosent var forfattere med tilknytning til OsloMet. Hele 10 prosent av alle artikler fra OsloMet-baserte forskere er publisert i OsloMets tidsskrifter. Dette viser at tidsskriftene publisert på OsloMet er aktuelle i de nasjonale og internasjonale fagfeltene de representerer, samt at forskere ved OsloMet yter vesentlige bidrag til disse fagfeltene. Dersom tidsskriftene skulle forsvinne, kan det ha konsekvenser for de akademiske diskurser i nasjonale og internasjonale fagfelt OsloMet nå deltar i.

Konklusjonen fra evalueringsgruppa er at alle tidsskriftene kan rettferdiggjøre sin eksistens, men at det bør lages kriterier for å hindre overetablering.

Evalueringsgruppa mener det er et behov for standardisering for å bedre ressursbruken på sikt. De peker på å gi biblioteket et utvidet ansvar for publiseringstjenesten, for å sikre gode redaksjonelle rutiner, som et alternativ.

Sist – men ikke minst – peker evalueringsgruppa på at om tidsskriftene skal overleve på sikt, trenger de en mer langsiktig finansiering.

Overgangen fra abonnementsbasert lesning til åpen tilgang, gjør ikke at utgiftene ved å være utgiver blir borte. Det er en stor misforståelse at open access betyr at lunsjen blir gratis. Det som skjer er en endring i forretningsmodeller. Mens bibliotekene tidligere betalte for at folk med tilgang til universitetene fikk lov å lese tidsskrifter, betaler bibliotekene også for publiseringsrett – altså forfatterbetaling. I Norge er markedet av åpne tidsskrifter begrenset slik at det i stor grad finansieres av institusjoner, foreninger og offentlig støtte.

At de norske universitetene gir ut åpne tidsskrifter finansiert av den enkelte institusjon, er en slags nasjonal solidaritet. OsloMet gir ut tidsskrifter der forskere fra andre universitet kan publisere, og så får OsloMet-forskere adgang til å publisere i andre universiteters åpne tidsskrifter. Hvis våre tidsskrifter forsvinner, kan det oppfattes som et brudd på den nasjonale solidariteten: OsloMet vil ikke lenger bidra til åpen publisering.

Det vil være spesielt synd hvis dette skjer nå når det er satt i gang et utredningsarbeid for å se på mulig samarbeid på norsk eller nordisk nivå for åpen publisering. Utvalget er satt ned i Universitets og høgskoleråds-regi. På norsk og nordisk basis bør vi være interessert i at det er tilgang for forskere til å publisere i egne åpne tidsskrifter som et supplement til kommersielle internasjonale tidsskrifter. Det kan bidra til bedre formidling, mer effektiv ressursbruk og høy kvalitet. Utvalget har nettopp kommet i gang og vil komme med en innstilling neste år.

FoU-utvalget inviteres til å diskutere hva veien videre bør være for OsloMets åpne tidsskrifter. Hva vil være riktig strategi for videreutvikling av vitenskapelig publisering ved OsloMet? Det foreslås en revidering av vedtatte retningslinjer for tidsskriftene. Retningslinjene slår fast at det skal skje en vurdering av hvert enkelt tidsskrift og at fakultet/senter har ansvar for finansiering. Da kan det ikke være i tråd med retningslinjene om et fakultet kan fatte vedtak som fjerner finansieringen av alle tidsskriftene. FoU-utvalget bør derfor diskutere hvordan vi skal få til en bæredyktig finansiering av tidsskriftene, enten gjennom fakultet eller sentralt i institusjonen.

Vi trenger at OsloMet utgir fagfellevurderte vitenskapelige tidsskrifter. Det er ingen motsetning mellom en strategi som satser på internasjonale tidsskrifter og samtidig satser på åpne norske tidsskrifter. OsloMet må ta et valg som handler om vi ønsker å bidra til at det er åpne vitenskapelige tidsskrifter i Norge. I så fall må det tydeliggjøres gjennom forankring i finansielle støtteordninger.

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.