Åpen publisering – det statistikken ikke viser

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Indikatorrapportens statistikk over vitenskapelig publisering har de siste årene hatt med tall for både gull og grønn åpen tilgang. Det er bra. Antall artikler som er deponert, men (foreløpig) ikke gjort tilgjengelig med åpen tilgang i et vitenarkiv, telles også med. Disse defineres i statistikken med det ulne begrepet «deponert grønn». Men det at en artikkel er deponert, betyr ikke nødvendigvis at den blir åpent tilgjengelig. Å inkludere deponerte artikler i de totale tallene for åpen tilgang er derfor problematisk.

Hvor stort er egentlig problemet? Lars Wenaas fra Unit og Dag W. Aksnes fra Nifu, som har utarbeidet statistikken på oppdrag fra regjeringen, skriver i Khrono at det som er deponert, i all hovedsak vil bli tilgjengelig med åpen tilgang etter hvert. Det gjelder bare å vente til forlagenes sperrefrister er utløpt, virker det som. De opplyser at deres egne beregninger for årene fram til 2017 viser at kun 2–3 prosent av artiklene som da ble deponert, ikke er kommet ut i noe vitenarkiv.

Les også ● Lars Wenaas og Dag W. Aksnes

Åpen publisering – hva viser statistikken?

Vi ser her nærmere på hvordan virkeligheten fortoner seg for 2018 og 2019, med de tallene vi har tilgang til. Vi konsentrerer oss om de åtte største universitetene, målt i antall artikler med fagfellevurdering. 26. november 2020 hentet vi ut tall fra to kilder: Cristin (via administrasjonsverktøyet DUCT) og NORA (det samlede søkestedet for alle landets vitenarkiver).

Volumet på deponerte artikler har økt voldsomt landet rundt, og det er gledelig. Antall fagfellevurderte artikler som ble opplastet i Cristin med publikasjonsår 2018 var 11872. Av disse er 7215, det vil si 60,8 %, ferdigbehandlet og synlige i NORA. For 2019 er totaltallet enda større, 14997 artikler ble lastet opp i Cristin. Av disse er 10811, eller 72,1 %, pr. i dag ferdigbehandlet av et vitenarkiv og synlig i NORA. Det må presiseres at noen av disse ligger i arkivet med en «tikkende hengelås», men de er i hvert fall ferdig behandlet av vitenarkivets administrator og fullteksten vil bli åpent tilgjengelig så snart forlagets sperrefrist er omme.

Vi hentet altså ut våre tall nå i november, drøyt 23 og 11 måneder etter årsskiftene for 2018 og 2019. De aller fleste sperrefrister skulle dermed være utløpt. Figur 1 og 2 gir et bilde av variasjonen mellom institusjoner. Variasjonen er stor, men det er altså et langt sprang mellom de 2–3 prosent som Wenaas og Aksnes fant for perioden til og med 2017, og den manglende tilgangen til deponerte artikler for 2018 og 2019 på henholdsvis 39,2 og 27,9 prosent for de åtte institusjonene sett under ett. I et eget datasett i dataverse.no gjør vi nærmere rede for tallene.

Hvorfor blir så mange deponerte artikler aldri gjort tilgjengelig med grønn åpen tilgang i et vitenarkiv? Etter at en artikkel blir lastet opp i fulltekst i Cristin, må den sjekkes av vitenarkivets administrator. Komplekse lisenstekster skal saumfares. Lisenser og vilkår varierer fra tidsskrift til tidsskrift, men hovedregelen er at forlagets PDF ikke kan tilgjengeliggjøres åpent, selv ikke etter en sperrefrist. Isteden må forskeren laste opp siste fagfellevurderte manusversjon (author’s accepted manuscript, eller postprint). Dersom versjonen er feil, stilles vitenarkivets administrator overfor et dilemma. Skal forskeren kontaktes, og manusversjonen etterspørres? Eller skal artikkelen simpelthen avvises, den inngår jo uansett i den flotte statistikken for «deponert grønn»? Våre tall antyder at sistnevnte praksis logisk nok er gjengs ved flere institusjoner. Det er ikke administratorenes feil at de sliter med å komme à jour. De har i løpet av få år fått en voldsom volumøkning å hanskes med, og nasjonale føringer for hva som skal skje med det deponerte materialet er mangelvare. Det finnes heldigvis institusjoner som har satset målrettet på tett dialog med sine fagmiljøer og på opprusting av vitenarkivarbeidet for å sikre rask og reell åpen tilgang. Men selv disse kommer ikke helt i mål.

Det er grunn til å stille spørsmål ved om vi er rustet til å takle en hverdag hvor det skal være åpen tilgang til all forskning. Plan S krever umiddelbar åpen tilgang, enten til forlagets PDF eller til siste fagfellevurderte manusversjon. Forskere med finansiering fra Forskningsrådet eller EU vil fra og med 2021 enten måtte publisere i åpne tidsskrifter (gull åpen tilgang), eller laste opp manusversjoner fortløpende i Cristin. Innen 2024 krever regjeringen det samme av alle forskere, også de av oss som publiserer uten ekstern finansiering i ryggen. Ingen sperrefrister vil være akseptable, vitenarkivenes administratorer må arbeide raskt og effektivt med større volumer enn noensinne. Skal dette fungere i praksis, må administratorene få mer anerkjennelse for den innsatsen de gjør. Deres helt nødvendige manuelle sjekk av lisenser og oppfølging av enkeltforskere bør i det minste komme til syne i statistikken.

Til sist i sitt innlegg ber Wenaas og Aksnes om innspill til et slags «åpen tilgang-barometer» som de vil legge ut på openaccess.no. I tillegg til grafer og statistikk likt det vi finner i indikatorrapporten i dag, ville vi sette pris på om de kunne dele sine datasett og metoder, i tråd med prinsippene for åpen forskning. Det er fint at andelen deponerte artikler måles. Men tåkeleggende begreper som «deponert grønn» bør unngås. Skal vi måle hvor godt vi ligger an, bør tallene for rask og reell åpen tilgang vies mer oppmerksomhet.

les også ● per pippin aspaas

Åpenvaskingen» av norsk forskning: «Et stadium vi må komme oss forbi»