Vi skal ikke være enig i alt, men vi har ansvar for å lytte

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Vi vet at vi har de siste årene fått betydelig større diskusjon og motbør om historien vi bærer med oss, og skyggesidene av denne historien. Studentene på universitetene har tatt til orde for forandringer i etablerte kulturforståelser, som de bør gjøre, og det er en del av de forventningene vi bør ha til våre studenter. Studentene bør utvikle universitetene og høyskolene de går på, de bør stille kritiske spørsmål og de bør kunne påvirke studieprogrammer gjennom medbestemmelse og ytring. Hvilke agendaer studentene setter på dagsorden er ulikt og variert og vi ser mange eksempler på det som: Ønske om bedre balanse i pensumlister og representasjon opp mot kjønn eller kulturell identitet eller til å ville ha mindre kjøtt i kantina for å sikre mer bærekraftige valg. Meningene om å sette fokus på psykisk helse som en intergrert del av læringsmiljøet er mange og har ulike nyanser.

LES VIDERE ETTER ANNONSEN

FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!

les også:

Britisk museum ville visa samisk lue på postkort. Då fekk dei nei

Hos oss på OsloMet handler ytringene og handlingene også blant annet om økt fokus og forventet tilrettelegging rundt universell utforming med konkrete eksempler som for eksempel kjønnsnøytrale toaletter, eller tiltak for å sikre en faglig bredde innen våre fagområder for å skape bredere forståelse for hverandres identitet. Som universiteter må vi tåle å få studenters kritiske blikk på oss, og vi må ønske det velkomment. Vi må validere de ulike behovene og ønskene de har; og komme studentene i møte gjennom kommunikasjon. Det bør aller helst og oftest skje gjennom studentdemokratiet, og ikke alltid på grunn av den mest høylytte stemmen. Det betyr ikke at vi skal være enige i alt, men vi har et ansvar for å lytte.

Men som diskusjonen rundt Nasjonalgalleriets verk dreier seg rundt akkurat nå, så betyr ikke det at vi alltid skal kaste historien og kulturen vår ut med badevannet. Vi må våge å vise historien vår slik den har blitt fremstilt, samtidig som vi stiller kritiske spørsmål til nettopp den samme fremstillingen. Vi må våge å være både-og. Alternativet kan bli at vi ikke våger å ytre perspektiver som kan støte noen, og gjennom det faktisk kan begrense meningsmangfoldet. Og gjennom en «trygg» og konfliktløs kulturfremstilling kan vi faktisk ende opp med å ikke våge å gå kritisk inn mot de ulike perspektivene. Ved å velge vekk det konfliktfylte og kritiske kan vi i ytterste konsekvens kanskje ende opp med et enda mer segregert samfunn og gi opp mulighetene for både empatiutvikling og ærlig meningsutveksling i undervisningen.

les også:

Karolinska fjerner navn på omstridte forskere

Vi må våge å snakke om fordelene ved styrket nasjonalfølelse under nasjonalromantikken og samenes fornorsking samtidig. Vi må fortsatt lære studenter om «Et Dukkehjem» og om Ibsens manglende vilje til å ta kvinnenes parti i den samtidige offentlige debatten. Og vi må fremvise alle «heltene» vi har statuer av, eller i hvert fall statuene. Og så må vi samtidig bidra til gode vekstvilkår til å få skapt et mer åpent og inkluderende samfunn, ved blant annet å sette fokus på samenes kultur utover den første uka i februar, få bedre vilkår for kvinnelige dramatikere og gi plass til nye helter og statuer. Hvor finner jeg forresten «bysten i gull» av Sumaya Jirde Ali? Den vil jeg gjerne se utstilt som en påminnelse at vi alle har et ansvar for våre holdninger og evige jakt på utvikling, og at de modige som går foran for å varsle ofte må betale en høy pris. Vi blir aldri ferdige med jobben foran oss. Men vi må både-og.

Jeg mener universitetene har et særlig ansvar for å ta ansvar for den dialogen, for å lære både de ansatte, studentene og samfunnet forøvrig noe nytt, også basert på der hvor vi kanskje trådde feil eller mindre godt. Det er godt denne debatten nå får utspille seg i våre UH-fora også, og ikke bare i samfunnsdebatten. Jeg håper stemmene i debatten kan vise nyanser og variasjon.

les også:

Ned på kne på Kunsthøgskolen

I de estetiske fagene får studenter en unik mulighet til å se på og kommentere samfunnet med en avklart distanse. Vi som tilskuere vet at vi ser på noe som har et grep av fiksjon ved seg. Det muliggjør en tolkning, hvor tilskueren selv kan få reflektert rundt sin forståelse. Dialogen rundt de ulike tolkningene gir grobunn for å forstå at det er aksept for ulike perspektiver. I enkelte kunstverk er selvsagt denne distansen uklar, på samme måte som skillet mellom det autentiske og fiksjonen kan være uklar i samfunnet for øvrig. Eksempler på det kan være offentlige personer som deler sine utvalgte øyeblikk for sine følgere, eller ved fremstillingen av politisk argumentasjon for hvorfor en konflikt eskalerer.

Skal vi for eksempel få flere muslimske menn inn i sykepleier- og læreryrkene må vi våge å forberede til, adressere og motbevise de holdningene noen vil møte i praksis. Studenter blir møtt ulikt av brukere i praksis og det vet vi. Se for deg en lærerstudent med kraftig skjegg som klapper en gutt på skulderen, og en ung lærerstudent med langt blondt hår som stryker den samme eleven på skulderen. Begge med intensjon om å trygge eleven. Reaksjonene kan bli ulike av flere årsaker. Hverdagsligse situasjoner med mange mulige utfall kan ikke kanselleres, de finnes. De må ikke unngås, de må forberedes, adresseres og reflekteres rundt.

les også:

Museumsdirektør Petter Snare: Dersom me alltid er redde for å støyta nokon, får me ikkje sagt noko

I skuespillet «Familien Bra» av Joakim Pirinen finnes det ingen konflikter. Det er en sjeldenhet at skuespill ikke har konflikter, da nettopp det er konflikter som skaper spenning og gir mulighet for ny forståelse. I stykket «Familien Bra» er det lett å tenke at livene som leves faktisk ikke kan være mulige. For alle liv har konflikt. Teaterstykket kan være en skummel påminnelse om hva som ulmer når konflikten ikke er synlig. Vi må derfor fortsatt våge å både vise og konfrontere oss med historien og kulturen vi og våre formødre har vokst opp med, vi kan ikke velge bort historien. Men vi må våge å gå den i møte, og aller helst med de unge og kritiske stemmene ved vår side. Vi må som sagt ha både-og. Hvis ikke mener jeg vi lurer både oss selv og de som kommer etter.