Debatt ● Ørjan Flygt Landfald og Monica Hanssen
Vi må tenke nytt om læring og kompetanse for fremtidens arbeidsliv
KI-kompetanse utvikles ikke av seg selv, derfor er det viktig at digital kompetanse bygges systematisk gjennom studieprogrammene. Her er fire av utfordringene vi mener sektoren må jobbe med.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Tidligere forsknings- og høyere utdanningsminister Oddmund Hoel annonserte nylig opprettelsen av et utvalg som skal vurdere hvordan kunstig intelligens kan håndteres i høyere utdanning. Det er positivt, men det er viktig å unngå at slike utvalg blir en hvilepute. Med den raske utviklingen innenfor KI, må vi tørre å prøve og feile, justere og systematisere den pedagogiske kursen for å ivareta relevant kompetanse for arbeidslivet.
Nyutdannede jurister som begynner i PwC bruker KI-verktøy til å løse problemstillinger for kunder fra første dag. PwC er hittil den eneste bedriften i Norge som har tatt i bruk Harvey AI, en av verdens aller beste språkmodeller som er spesialisert på juridiske kilder, kunnskap og rammeverk. Etter hvert er det mange virksomheter som utvikler eller tar i bruk KI-verktøy for å understøtte egne forretningsmodeller.
Men for å dra nytte av Harvey eller lignende verktøy, må man forstå hvordan språkmodeller fungerer, vurdere hvilke problemstillinger som er aktuelle å løse sammen med KI, og ikke minst vurdere kvaliteten på det som genereres. Da er det viktig å spørre seg: hvilken kompetanse trenger man egentlig for å utvikle denne vurderingsevnen?
Dette er bare begynnelsen på hvordan vi kommer til å samhandle med KI-verktøy i arbeidshverdagen. Den teknologiske utviklingen peker mot dyptgripende endringer i hvordan vi jobber. Som arbeidsgiver betyr det at man må investere i kontinuerlig kompetanseutvikling for å forbedre arbeidsmetoder og dra nytte av potensialet som ligger i ny teknologi.
I den siste Future of Jobs Survey, som publiseres annethvert år av World Economic Forum, er det tydelig at mangel på kompetanse er den største utfordringen for arbeidslivets digitale transformasjon fremover. Det er særlig behov for kompetanse innenfor KI og stordata. Resultatene fra de norske surveydataene viser også et økende behov for arbeidstakere med nysgjerrighet, motstandsdyktighet, fleksibilitet og evne til livslang læring.
Det er mye som tyder på at arbeidstakere med et bredt sett av ferdigheter og egenskaper vil klare seg best i arbeidslivet fremover. Vi vet at evne til kritisk og analytisk tenkning får økende betydning i et stadig mer komplekst og digitalisert samfunn, i tillegg til behovet for grunnleggende digital kompetanse. Det blir også viktigere å utvikle gode sosiale og emosjonelle ferdigheter.
Derfor må det investeres tid og ressurser for å sikre at vi utdanner studentene til å bli konkurransedyktige arbeidstakere med riktig kompetanse.
En av de viktigste oppgavene til universiteter og høyskoler er å utdanne fremtidige arbeidstakere. Det raske taktskiftet KI representerer gjør imidlertid denne jobben mer krevende enn før. Når teknologien utvikles, så utvikles også fagutøvelsen. KI utfordrer de fleste fagområder i form av nye former for samarbeid mellom fagperson og maskin, samt nye måter å bearbeide informasjon på.
For å holde utdanningen relevant må undervisere både holde seg faglig oppdatert — hvordan vil KI påvirke utviklingen innenfor fagområdet — som igjen utfordrer egen digital kompetanse for å forstå KI generelt og gjøre seg kjent med relevante KI-verktøy. Samtidig som de må utvikle pedagogisk kompetanse som ivaretar studentenes digitale ferdigheter, samt evne til kritisk tenkning, kreativitet, motstandsdyktighet og andre generiske kompetanser i læringsprosessen.
I dag kreves det med andre ord mye tid og ressurser for undervisere å kunne ivareta studentenes kompetansebehov og relevans til arbeidslivet. Å sikre denne relevansen vil trolig ikke skje av seg selv, både fordi undervisere allerede er presset på tid og særlig fordi de først og fremst blir vurdert på forskningsvirksomhet og ikke pedagogisk kvalitet.
Samtidig viser HK-dirs kartlegging av digital omstilling i universitets- og høyskolesektoren mangel på digital kompetanse hos undervisere, forskere og administrativt ansatte.
Dersom universiteter og høgskoler ikke evner å spre pedagogisk innovasjon for å sikre nødvendig kompetanse (inkludert KI-kompetanse) risikerer vi at utdanningens arbeidslivsrelevans overlates til studentene selv.
Landfald og Hanssen
Det er satt av 850 millioner kroner til KI-forskning. Forskning bidrar til å øke forståelsen i samfunnet og er viktig for nytenkning og innovasjon i arbeidslivet. Samtidig er forskning bare én side av tilpasningen til ny teknologi.
Vi tror det blir enda viktigere å skape insentiver til pedagogisk utvikling på lik linje med forskning. Studier som ser på innovasjon i høyere utdanning peker på at mye drives frem av ildsjeler og dyktige pedagoger, uten gode insentiver til å spre sin kompetanse. Og de som gjør det får ikke nok oppmerksomhet av andre undervisere. En årsak til dette er at undervisning ofte anses som en privat virksomhet.
Dersom universiteter og høgskoler ikke evner å spre pedagogisk innovasjon for å sikre nødvendig kompetanse (inkludert KI-kompetanse) risikerer vi at utdanningens arbeidslivsrelevans overlates til studentene selv. En sveitsisk studie publisert i Societies viser blant annet at selvlært KI-bruk ofte fører til at teknologien brukes til å avlaste egen tenkning og arbeid, som kan gjøre oss dårligere til å lese, sammenstille informasjon og tenke kritisk. En annen studie viser at juniorkonsulenter har lav kompetanse i å utnytte og spre kompetanse i bruk av KI intuitivt som går mot den allmenne oppfatning om at unge lærer å utnytte teknologi raskere og bedre enn eldre.
KI-kompetanse utvikles med andre ord ikke av seg selv, derfor er det viktig at digital kompetanse bygges systematisk gjennom studieprogrammene.
Hva er neste skritt? Her er noen av utfordringene vi mener sektoren må jobbe med:
- Å utvikle viktige kompetanser som motstandsdyktighet, samarbeid og kritisk tenkning krever det at studentene blir utfordret til faglig utøvelse i samhandling med andre. Studenter ønsker mer fleksibilitet, digital undervisning og mulighet til å studere når og hvor de ønsker. Men dette må balanseres med møter hvor studenter aktiviseres og utfordres i samhandling med hverandre, undervisere og teknologien.
- Anseelsen av god undervisning må heves på lik linje med forskningsaktivitet. Det har lenge vært et viktig fokus fra styresmakter om å styrke forventninger til pedagogisk kompetanseutvikling. Det er fint, men institusjonene må ta et mye større ansvar for å skape bedre arenaer hvor dyktige undervisere kan løftes frem for å spre sin kompetanse. Videre må det utvikles bedre verktøy for å måle og dokumentere undervisningskvalitet. På BI har man kommet langt med systematisk læringsanalyse på institusjonsnivå, som kan brukes som et verktøy til å forstå og mulig insentivere god pedagogikk.
- For å sikre pedagogisk og digital kompetanse for undervisere må det investeres i brede, systematiske innovasjons- og kompetansetiltak på universiteter og høyskoler. Tilbud om kurs og kompetanseheving må tilpasses til undervisernes behov, samtidig må det kombineres med tydelig hensikt og forventninger til deltakelse fra institusjonsledelsen.
- Dersom vi skal bygge digital kompetanse, må studentene eksponeres for relevant teknologi. Utviklingen stiller dermed krav til digital omstillingsevne hos institusjonene, som inkluderer ny teknologi og forventninger til hvordan undervisere skal anvende teknologi i møte med studenter.
På BI er det mange faglige ildsjeler som pusher grenser for hvordan KI og digital teknologi kan utnyttes i læring og undervisning. For eksempel ved å la studentene selv utvikle KI-drevne applikasjoner, ved å la studenter utnytte KI-verktøy i faglige problemer eller å kritisk diskutere teknologiens påvirkning på fagutøvelse sammen med studentene. Utdanningsledere jobber med å sikre KI-kompetanse gjennom studieløpet, som for eksempel i jusstudiet på BI, og sentraladministrasjonen tilbyr støtte, retningslinjer og kompetanseheving og KI-drevne verktøy i forskning og undervisning.
Videre vet vi at det er andre utdanningsinstitusjoner som har satt i gang tiltak for å utvikle og styrke KI-kompetansen. Universitetet i Bergen er langt fremme med å utvikle brede studiepoenggivende mikroemner som kan bygges inn i ulike studieprogrammer og gir studentene grunnleggende digital kompetanse — inkludert KI-kompetanse. Universitetet har også nylig publisert et posisjonsnotat som blant annet foreslår tiltak for yrkesrettet digital kompetanse til arbeidslivet, gjennom samarbeid mellom institusjoner og næringslivet.
Dette er gode initiativer, men det er fortsatt en lang vei å gå. Koblingen mellom utdanningenes innhold og arbeidslivets behov er ikke bare et spørsmål om oppdaterte studieplaner og læringsutbyttebeskrivelser — det handler om å tenke nytt rundt hvordan integrere kompetansebehov i utdanningen på en mer systematisk måte.
