Debatt ● Lise Lyngsnes Randeberg
Vi må snakke mer om trusler og vold i akademia
For kort tid siden ble to ansatte ved Universitetet i Oslo knivstukket av en student. Hvordan skal vi sikre at dette ikke skjer igjen?
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
To ansatte ved Farmasøytisk institutt på Universitetet i Oslo ble knivstukket av en student ved fakultetet for kort tid siden. Han hadde strøket på eksamen, og de to ansatte var undervisere som begge hadde hatt tett kontakt med studenten.
Heldigvis hører denne typen hendelse til de absolutte sjeldenhetene. Samtidig vet vi at mange ansatte i akademia opplever trusler av ulik alvorlighetsgrad — og som i arbeidslivet og samfunnet for øvrig, finnes det mennesker som potensielt utgjør en fare for andre.
73 volds- og trusselhendelser er rapportert inn til statlige universiteter og høgskoler siden 2019, viser tall Khrono har hentet inn. Dessverre mistenker jeg betydelige mørketall.
Jeg har selv opplevd å bli truet. For lenge siden da jeg var ung og midlertidig ansatt ved NTNU hadde jeg ansvar for godkjenningslisten til eksamen. En student fikk ikke gå opp til eksamen. Til tross for mange diskusjoner, stod jeg stod på mitt og lot meg ikke overtale til å la vedkommende ta eksamen. Så begynte studenten å ringe om natten og komme med drapstrusler. Jeg fortalte det til en kollega som bagatelliserte det, og jeg gikk derfor ikke videre med saken. Jeg opplevde det som svært ubehagelig, men jeg fryktet ikke for mitt eget liv.
Vi må få en kultur for å melde fra om trusler.
Vi kan ikke sikre oss mot alt og alle. Vi kan ikke lukke akademia med metalldetektor som på amerikanske skoler. Vi må ikke få et rustningskappløp. Åpenheten i akademia er en tradisjon med stor verdi.
Samtidig må vi klare å ta vare på de ansatte. Vi må kartlegge omfanget av problemet og få frem hvor store mørketallene er. Hva slags trusler er det snakk om, hvem er de som truer og hvor ofte ender det i vold? Og i hvilken grad rapporterer de ansatte om trusler de blir utsatt for?
Det er arbeidsgivers ansvar å sørge for at de ansatte er beskyttet mot vold og trusler, men ifølge en oversikt fra Khrono er det flere læresteder som ikke engang fører sentral statistikk over volds- og trusselhendelser. Her er det antakelig strekk i laget. Der noen har gode rutiner som er godt kjent, mens andre har et forbedringspotensial. Når man blir truet, må det ikke være tvil om hvor man skal henvende seg for å få hjelp.
Akademikerne mener arbeidsgivers dialog med lokale tillitsvalgte og studentrepresentanter er helt sentralt i dette arbeidet. De er «øyne og ører» ute på lærestedene. De vil både kunne fange opp utfordringer, og ikke minst bidra til å diskutere og utforme tiltak som treffer.
Ifølge Arbeidstilsynet kan manglende medvirkning fra arbeidstakerne som vet «hvor skoen trykker», føre til at risikoforhold som er kjent for arbeidstakerne, ikke blir kjent for arbeidsgiver. Det kan igjen føre til at virksomheten ikke iverksetter nødvendige og riktige tiltak for å forebygge vold og trusler.
Derfor er det helt essensielt at det er vanlig og selvfølgelig å melde fra om trusler og vold. Da jeg ble drapstruet, meldte jeg ikke ifra. Det burde jeg ha gjort, og det ville jeg ha gjort i dag fordi jeg har mer erfaring og vet at alle trusler skal meldes selv om man ikke tror de er reelle. Tillitsvalgte og studentrepresentanter er nøkkelpersoner som kan hjelpe til med å skape en god meldekultur.
I både gjennomføringen og oppfølgingen av en kartlegging er det viktig at forsknings- og høyere utdanningsminister Sandra Borch både har en tett dialog med ledere i sektoren — og med partene som representerer de ansatte. Sammen må vi sikre at ingen opplever alvorlige hendelser som den på UiO i fremtiden. Det er ikke gitt at ikke liv går tapt neste gang.
Vi som jobber ved universitetene, må være bevisst at vi har stor makt over studentenes fremtid. Vi må også huske at mange studenter sliter psykisk. Ifølge den ferske Shot-undersøkelsen sier én av tre studenter at de har en psykisk lidelse.
Som undervisere, veiledere og medmennesker må vi trygge studentene på at livet ikke går i tusen knas hvis de har et vanskelig semester eller stryker på eksamen.
Det tunge ansvaret for egen sikkerhet kan likevel ikke legges på de ansatte selv. Det er arbeidsgivers ansvar at arbeidsplassen er et trygt sted å være.
