Vi har ansvaret for å lære studentene å skrive og lese akademisk

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Den siste tiden har vi sett store overskrifter om plagiering og juks i akademia. Det ene oppslaget etter det andre bør gi oss noen tanker om ansvar. Ja, ansvar for plagiering og juks ligger hos studenten. Men betyr det at vi andre i akademia kan fraskrive oss ansvaret? I stedet for å fortsette med offentlig pirking og publisering av flere feil som er begått av tidligere studenter, vil jeg heller rette fokus mot hva vi i akademia har som hovedmål: utvikling og deling av kunnskap. 

De pågående diskusjonene om masteroppgaver illustrerer et kunnskapsområde der vi fremdeles svikter i akademia — utdanning i skriving og lesing av faglige tekster. Det er et paradoks at det meste av kunnskapen i akademia består av tekster, men opplæring i akademisk skriving og lesing er fremdeles et forsømt kapittel i høyere utdanning i Norge.

PLAGIAT

Advarer studentene mot å gå i «minister­fellen»

Min egen erfaring med skriving i akademia bygger på over 30 års arbeid med fokus på akademisk og vitenskapelig skriving ved NTNU, for det meste som lærer, mentor og veileder på master- og doktorgradsnivå. En del fagområder — spesielt i naturvitenskapelige og teknologifag — begynte relativt tidlig med tiltak for å øke skrivekompetanse på doktorgradsnivå. Det er kanskje ikke så overraskende, ettersom doktorgradsstudenter er ansvarlig for å publisere sin forskning i form av vitenskapelige artikler. De skal skrive for fagfeller i hele verden i tillegg til en sensor. 

Det som er overraskende, er mangel på interesse for å arbeide med tiltak som øker bachelorstudenters skrivekompetanse.

Nye studenters kunnskap og erfaring med skriving og skriveprosessen blir stadig bedre på grunn av økt oppmerksomhet og arbeid med skriving i både grunnskole og videregående skole de siste årene. Likevel forteller både bachelorstudenter og faglærere i høyere utdanning hvor vanskelig det er for nye studenter å knekke koden rundt akademisk skriving. 

Overgangen fra «skoleoppgaver» til oppgaver i en akademisk setting er stor. Det er mye nytt å lære og forstå om fagtekster og akademisk skriving for å kunne finne seg til rette i et fag. Hva gjør vi i akademia for å bidra til bachelorstudentenes skriveutvikling og tekstkompetanse? Lite. Det finnes noen spredte kurs som er tilpasset noen fagfelt. Biblioteker og skrivesentre ved noen institusjoner tilbyr diverse form for skrivehjelp. Det finnes også noen gode nettsteder med informasjon og teknikker for å skrive oppgaver. 

Likevel må vi innrømme at studenters muligheter til å utvikle seg i akademisk skriving og lesing er svært tilfeldige, og er avhengig av noen ildsjeler som tilrettelegger fagundervisning og tilbakemeldinger på oppgaver som studenter skriver. Det bør ikke være slik. Det bør være både krav og tilbud til opplæring i akademisk skriving fra bachelornivå. Dette er akademias ansvar.

Debatt ● Helene Voldner og Vigdis Holtet

Juksetrøbbel: — Skulle gått til biblioteket

Skriveopplæring og -veiledning på et akademisk nivå innebærer å lese og snakke om akademiske tekster i faget. Det er en måte å invitere studenter til å delta i fagfellesskapet. Helt i begynnelsen av et utdanningsforløp bør det tilrettelegges for lese- og skriveutvikling i alle fag, og for å diskutere og finne svar på spørsmål som: Hvordan er en akademisk fagtekst bygd opp? Hva er spesielt med språkbruk i en akademisk tekst? Hvordan viser forfattere hva slags faglig kontekst de hører hjemme i? Hva slags faglige diskusjoner oppdager vi ved å lese akademiske tekster? Hvordan viser forfattere respekt overfor sine kilder — de som har gått foran i faget? Hva er skriveteknikk og skriveetikk?

Mitt arbeid har også omfattet det som blir kalt «språkvask» av artikler; jeg får artikler fra forskjellige forskere som ønsker korrektur på språket (som regel engelsk, som er morsmålet mitt) før de sender artikkelen til et tidsskrift for publisering. Mange av artiklene er skrevet av en doktorgradsstudent som førsteforfatter, og med veileder og/eller andre forskere som medforfattere. De som kontakter meg, er gjerne klar over at jeg også kommenterer andre aspekter av tekstene enn de rent språklige. 

Jeg finner ofte misbruk av kilder. Plagiering er ikke vanlig, men altfor ofte ser jeg indikasjoner i teksten som tyder på at forfatteren henviser til en artikkel som hen ikke har lest, eller ikke har forstått. Dette fører ofte til ufunderte eller direkte feil utsagn i artikkelen som jeg gransker, og disse feilene kan føre til både feil resultater og feil tolkning av resultater.

At slike feil ikke er blitt plukket opp av medforfattere før artikkelen er sendt til meg får meg til å stille spørsmål: Har medforfatterne for dårlig tid til grundig lesing av en artikkel de er medansvarlig for? (Se «Vancouver-reglene» og forfatters ansvar.) Er medforfatterne mest opptatt av å få flere publikasjoner i CV-en enn å kontrollere for feil? Har en medforfatters navn blir tatt med i forfatterlisten, uten at hen har blitt spurt? Mangler medforfatterne kunnskap om etisk bruk av kilder? Har medforfatterne altfor stor tillit til en språkvasker? 

Debatt ● Marianne Høva Rustberggard og Hanne Seljesæter

Studentombudene: Er vi egentlig enige om hva som er fusk?

Ingen av disse grunnene er akseptable, men alle er tegn på at det er for dårlig kunnskap om skriveetikk. Det understreker behovet for mer og tidlig opplæring i akademisk lesing og skriving.

Det har altfor lenge vært tilfeldig stilt med skriveopplæring i høyere utdanning i hele Norge. Jeg har nå valgt å utnytte det ulykksalige fokus på plagiering og annen kildemisbruk for å vekke oppmerksomhet på behovet studenter har for å tilegne seg kunnskap i akademisk skriving. Vi må innføre akademisk skriving som en del av et bachelorprogram i alle fag. Vi må også integrere skriving som en del av alle studieprogram, og støtte studentenes skriveutvikling under hele studiet. Det er vårt ansvar.

Debatt ● Branko Mitrović

What is (not) plagiarism