Debatt ● Kolbjørn Kallesten Brønnick
Vi ere et universitet vi med …
Statsråd Oddmund Hoels uttalelser skaper en merkelig dikotomi i sektoren. Regjeringen kan ikke forskjellsbehandle universitetene på den måten.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Hva har de første, modifiserte, ordene fra Wergelands «Smaaguttenes Nationalsang» som jeg spiller på i tittelen med universiteter å gjøre? Ganske mye, hvis en skal legge til grunn Oddmund Hoels utsagn fra Arendalsuka, referert i Forskerforum: «Vi har behov for noen som er veldig gode på forskning, og andre som er tettere på arbeidslivets behov. Det ligger i dette at de gamle, forskningstunge universitetene skal ha en bedre basisfinansiering, fordi de skal være best på forskning.»
BOTT-universitetene skal altså på ubestemt tid ha høyere finansiering enn for eksempel mitt eget universitet som er Universitetet i Stavanger (UiS).
Dette er problematiske utsagn. For det første settes det opp en merkelig dikotomi mellom det å være tett på arbeidslivets behov og det å «være best på forskning». Er det slik at god anvendt forskning som ligger tett på arbeidslivets behov er billigere enn annen forskning og derfor trenger lavere grunnfinansiering? Er det slik at våre vitenskapelig ansatte på profesjonsutdanninger innen barnevern, sykepleie, sosialt arbeid og pedagogikk skal forske billigere enn BOTT-universitetene?
Universitetet i Stavanger har levert godt og ønsker å levere enda sterkere på forskning innen disse feltene, men det koster ikke nødvendigvis mindre enn grunnforskning. Hoels utsagn er demotiverende og en nedvurdering av viktigheten av anvendt forskning.
Videre så er selve tenkingen som ligger til grunn for denne ideen om de klassiske, forskningstunge universitetene som skal få mer penger enn de andre uklok og vil føre til at en ikke utnytter de ressursene som finnes i vår nasjon. Et eksempel er Stavangerregionen som er blitt Norges tredje største byregion- større enn Trondheim og Tromsø.
Skal UiS ta til takke med lavere grunnfinansiering enn BOTT-universitetene og være en slags forskningslettvekter fordi vi har en kortere historie som universitet?
Lavere grunnfinansiering kan føre til at en går glipp av slike regionale effekter.
Kolbjørn Kallesten Brønnick
Norge er et mangslungent land der regionale forhold varierer, og dette kan fasilitere innovasjon også innen akademia. Lavere grunnfinansiering kan føre til at en går glipp av slike regionale effekter. Stavanger har for eksempel petroleumsindustrien og matproduksjon som særskilte fortrinn som i møtet med akademia på UiS kan gi grobunn for innovasjon, også innen forskning på felter som Norge trenger.
Innovasjon og nyskapning er som regel ikke fenomener som vokser fram av topptunge politiske føringer eller strategier. I stedet må man legge til rette for å dyrke fram og foredle de livskraftige spirer som vokser fram. Grunnfinansiering av universiteter er en slik tilrettelegging.
En livskraftig spire ved UiS er initiativet om å få på plass et profesjonsstudie i psykologi. Ledelsen, administrasjonen og dedikerte vitenskapelig ansatte har sammen kjempet fram en NOKUT-godkjent utdanning. Siden studiet er nytt har en inkorporert alle krav i RETHOS og skapt et studie som er helt oppdatert og inkorporer praksis og simulering på alle nivå.
Hvis UiS og dette studiet mottar samme finansiering som de får på BOTT-universitetene, vokser det fram en utdanning og et forskningsmiljø som bringer Norge noe nytt som vil berike norsk akademia, samtidig som det bidrar til bedre tjenester innen psykisk helse. Norske psykologer mottok nobelprisen i medisin. Samtidig leverer psykologer helsetjenester på alle nivå til befolkningen.
Dette illustrerer at Oddmund Hoels dikotomi mellom «arbeidslivets behov» og fremragende forskning er ugyldig, og jeg håper regjeringen revurderer sine planer om å forskjellsbehandle universitetene, men tar hensyn til mulighetene og arbeidet som gjøres på det enkelte universitet, inkludert UiS.
