Variert film­meny i romjula

• Norsk og utenlandsk, storfilmer og «små» filmer med viktige temaer. Vihar sett noen av dem som det er verdt å bruke tid på, og gir her kortanmeldelser av dem.

En av filmene - den beste - har fått en lengre anmeldelse, nederst i saken. Et par andre er også svært gode. Og ingen av dem er dårlige!

• Min vakre stjerne

En ung kvinne går med en bylt under armen i striregnet. Hun kommer fram til en kirke med en skapliknende dør på fasaden. På den står ordene «Baby box», på koreansk og engelsk.

I stedet for å legge barnet i bylten inn i boksen og lukke døra forsvarlig, legger hun det på bakken utenfor. Ved siden av legger hun en lapp med barnets navn, Woo-sung, og noen ord om at hun vil komme tilbake og hente det.

Barnet blir tatt hånd om av to ansatte i kirken. Når de finner ut at det er mulig å slette den lille guttens spor, tar de ham med hjem og setter i gang en prosess for å finne foreldre til ham – mot betaling. Det de ikke vet, er at politiet kjenner til virksomheten deres. To politikvinner overvåker dem fra en bil i nærheten.

Slik begynner den sørkoreanske filmen Min vakre stjerne av den ledende japanske regissøren Hirokazu Kore-eda.

I den videre fortellingen bringer hendelsene den unge kvinnen og de to mennene sammen. De inviterer henne med når de skal møte paret de har fått kontakt med for å levere over barnet. Vel framme blir de tre enige om at dette paret ikke er det rette. Dermed må de videre, sammen. Underveis blir også barnehjemsgutten Hae-jin (9) med på reisen.

Fra da av forteller Kore-Eda en fortelling om mennesker som har valgt hverandre som en alternativ familie. Alle har en historie, og Kore-Eda undersøker disse historiene. Nye fakta avdekkes underveis, blant annet et drap. Og dette er med på å gjøre filmen spennende.

Min vakre stjerne er både en umiddelbar og egentlig ganske hverdagslig fortelling om noen mennesker som har funnet sammen – og en eksistensiell undersøkelse av ensomhet, om det å bli forlatt og det å finne sammen.

Og det er nettopp grepet med å ta disse menneskene ut av sin hverdag som muliggjør fortellingens inderlighet. De som har funnet sammen er overlatt til og innleiret i hverandre.

Kore-Edas forrige film, Shoplifters (2018), handlet også om familie, og nydannelser av familie. Han makter å fortelle disse fortellingene med en varhet og med en stil som treffer oss i vesten også.

Min vakre stjerne er en av årets beste filmer.

• Kampen om Narvik

Regissør Erik Skjoldbjærgs Kampen om Narvik er allerede anmeldt i Khrono under tittelen «Vellykket om vanlige menneskers krig». En av konklusjonene var:

«Kampen om Narvik er en velkommen film nettopp fordi den gir oss historien til vanlige mennesker som i løpet av timer får hele sin tilværelse snudd på hodet. Dessuten fordi den bidrar til å fortelle den nordnorske krigshistorien.»

• Folk og røvere i Kardemomme by

Torbjørn Egners klassiske fortelling om politimester Bastian, Tante Sofie, Tobias i tårnet, røverne og de andre innbyggerne i den lille byen har vært med oss siden 1953. Den kom først som episoder i Barnetimen for de minste, og siden som både bok og teaterstykke. Fortellingen har også vært filmet tidligere, av Bente Erichsen i 1988.

Regissør Rasmus A. Sivertsen har laget akkurat den versjon vi kunne forvente; en fargerik og hyggelig versjon med svært god animasjon, ikke minst når vi ser på lyssettingen. Samtidig er den nærmest blottet for nytolkning av det egnerske utgangspunktet. Det eneste åpenbart nye er at et par av de mindre sentrale karakterene har fått mørkere hudfarge. Et bitte lite snev av mangfold har altså kommet til Kardemomme by – noe som understrekes av at den også presenteres i en dubbet versjon på samisk.

Bortsett fra det er alt som før. Vi får til og med Egners egen stemme i en kort presentasjon av byen innledningsvis, og i et par farvel-setninger på slutten.

Og kanskje er det sånn mange vil ha det. Noen fortellinger skal få leve i en opprinnelig form. Det skal jo også nevnes at hovedtemaet i fortellingen, røvernes vei fra å være ekskludert til å bli inkludert i samfunnet, er minst like aktuelt i vår tid som det var det da Egner skrev den.

Samtidig er det ikke å stikke under stol at Egner-familien – som her er inne med Thorbjørn Egner AS – er kjent for å beskytte verkene mot endringer. Det kunne vært spennende om denne kontrollen ble løst noe opp.

Den kunstneriske siden av filmen er svært godt ivaretatt av både animatører og den lange rekken av skuespillere som gestalter karakterene ved sine stemmer. Sol Heilos nye arrangementer av sangene må også nevnes. De gir faktisk et velkomment og fornyende løft til fortellingen.

Med tanke på disse elementene er den nye versjonen av Folk og røvere i Kardemomme by en fryd.

Bak sløret

Fra Østerrike kommer en film som dykker ned i spørsmål om kultur og identitet i det moderne samfunnet. Den unge regissøren Kurdwin Ayub vant debutantprisen med Bak sløret under årets filmfestival i Berlin.

Hun bruker stoff fra eget liv til å fortelle om ungdommer som lever i et flerkulturelt miljø i Wien. De kommer fra familier med opprinnelse i irakisk Kurdistan, Syria, det tidligere Jugoslavia – og Østerrike. For denne generasjonen er ikke kulturelle ulikheter noe fjernt, det er selve tilværelsen. På samme tid som ungdommene har ulike opprinnelser, er de først og fremst ungdommer – som lever hverdagsliv sammen med venner – både fysisk og på sosiale medier.

De tre jentene vi følger tettest - Yasmin, Nati og Bella – lager en video der de ikledd hijab synger til R.E.M.s Losing my religion – på en utfordrende måte. Videoen får etter hvert stor spredning, og de får sangoppdrag, selv om ikke alle liker det de oppfatter som lite sømmelig oppførsel. Yasmins mor er skeptisk til videoen, mens faren støtter jentene fullt ut.

Ayub velger å begynne filmen med jentenes video. Flere andre detaljer som er viktig i helhetsbildet kommer senere i filmen. Det gjør fortellingen litt utfordrende, men stort sett på en positiv måte. Det er nesten alltid et godt valg når filmskaperen ikke gir oss alle ledetråder tidlig i fortellingen. Så også her.

En del av framstillingen er – eller er ment å illudere – at den er filmet med mobiltelefonens kamera. På den måten blir jentenes egne måter å uttrykke seg på en del av filmspråket.

Med et vestlig blikk er det interessant å se hvordan bruken av sosiale medier tilsynelatende er ganske så lik det også norske ungdommer holder på med.

I tillegg til dette er en av de viktigste kvalitetene med Bak sløret dens lek med kreative grep i historiefortellingen.

Avatar: The way of water

Regissør James Camerons Avatar: The way of water hadde riktignok premiere ti dager før jul. Men skal nevnes her fordi mange vil ønske å se den i romjula. Dette er den andre Avatarfilmen, og det har gått tretten år siden den første. Begge er blant de aller dyreste filmene så langt i historien.

Denne gangen følger vi Jake Sully og hans familie videre. De tvinges til å forlate sin tilværelse i trærne og søke beskyttelse hos en stamme som lever ved og i havet. De har måttet rømme fordi Colonel Miles Quaritch har satt seg fore å drepe Sully. Og det prosjektet har han ikke tenkt å gi opp.

Det er i hovedsak to måter å lese denne fortellingen på. Den ene er estetisk, den andre politisk. Form versus innhold, altså.

Ikke overraskende er Avatar: The way of water en spektakulær film som gjennom tre timer og tolv minutter byr på det ypperste av hva det moderne filmmediet kan gi oss – på bildesiden. Denne ganger er det de mange vakre undervannsscenene som imponerer mest. Men også Pandoras natur og den lange avsluttende actionscenen er imponerende.

Samtidig er det all grunn til å stille spørsmål ved flere sider av innholdet i filmen. Først og fremst; er den interessant? Og da blir nok konklusjonen mer nølende. Cameron selv sier at filmene re-forteller historien om den europeiske koloniseringen av Sør- og Nord-Amerika. Det er mulig å finne et slikt motiv, men det er ikke tydelig kommunisert. Og Cameron selv bidrar sterkt til å dempe en slik lesning ved å holde seg til det «hollywoodske» sjangervalget for den klassiske actionfilmen. Den siste timen av filmen er en ytterst spektakulær, god laget og svært voldelig actionsekvens. Den bringer våre tanker nærmere en klassisk helt/antihelt-fortelling uten noe mer innhold enn oppgjøret mellom de to. Form er fullt ut i stand til å drepe innhold.

En annen sak er at Sully–familien er håpløst gammeldags skildret, nærmest som et speilbilde av amerikanske middelklassefamilier fra femti/sekstitallet. Rett nok er to av hovedkarakterene sterke kvinner som også deltar aktivt i slagene. Men utover det er det kjøkken og barnepass som gjelder. Og det er ytterst påfallende at Sullys to halvvoksne gutter adresserer sin far med «Sir» når de skal vise respekt.

Når det skal skapes et helt nytt univers på en annen planet og de som gjør det har et par milliarder til rådighet, kunne vi da forvente mer spenstighet også på innhold? I det fantastiske estetiske universet han gir oss, kunne han gjerne ha utfordret oss mer.

Hélène og Mathieu

Dette er en fransk film. Samtidig er den delvis en norsk film. Og tysk; den er nemlig regissert av tyskfødte Emily Atef. Det norske ivaretas først og fremst ved at store deler av filmen foregår i Norge, en av hovedrollene spilles av en norsk skuespiller og den har norsk musikk – komponert av Jon Balke.

Det samboende paret som har gitt filmen dens internasjonale tittel bor i Bordeaux. Hélène (Vicky Krieps) er blitt alvorlig syk, og venter på en lungetransplantasjon. Mathieu (Gaspard Ulliel) støtter henne så godt han kan. Men det er ikke lett, hun rives mellom ulike følelser. Skal hun si ja til transplantasjonen eller ikke? Er du hun eller legene som eier hennes kropp?

En dag bestemmer hun seg for å reise til Norge. Hun forteller Mathieu at hun trenger tid for seg selv, og avstand. I Norge, nærmere bestemt i Hjørundfjorden i Møre og Romsdal, leier hun seg inn hos en eldre mann (Bjørn Floberg), som hun har fått kontakt med via hans blogg om egen sykdom.

I den norske naturen og stillheten begynner Hélène å bygge en annen måte å tenke om sin sykdom, om sitt liv. Hun kjemper en kamp for å ta kontroll i en situasjon der hun ikke har kontroll. Mathieu – som bare delvis blir involvert på grunn av dårlig mobilsignal i den trange fjorden - skjønner at noe hender. Etter hvert bestemmer han seg for å reise til Norge. Han ønsker å beskytte Hélène.

Fortellingen om Hélène og de to mennene som ser henne denne våren er nært og vart skildret. Filmen er svært godt fortalt, med en sikker regi.

Men det er likevel på skuespillersiden vi legger merke til de aller sterkeste kvalitetene. Alle de tre hovedkarakterene er ypperlig spilt. Deler av filmen er rett og slett vanskelig å se på fordi den spenner så vidt følelsesmessig.

Valget av Norge synes godt. Her er det vakker, mektig og (ikke minst) stille natur som trenger inn i Hélènes indre verden. Hun sier et sted at hennes væren i denne naturen er det som nærer hennes samtale med seg selv.

Tittelen filmen har fått er flat. Den reduserer Hélènes indre kamp. Originaltittelen er Plus que jamais (Mer enn noensinne), er en langt bedre tittel fordi den litt hemmelighetsfullt lar oss reflektere videre.

Temaet i filmen er kanskje først og fremst det dypt personlige; å eie sitt eget liv – og det som kan bli ens egen død.

Det klarer den å fortelle om.

Close

Close er en dypt engasjerende og rørende film om vennskap.

Vi har fått mange sterke oppvekstfortellinger på film gjennom årene, og mange gode fortellinger om vennskap blant barn og unge. Det er i denne tradisjonen den belgiske regissøren Lukas Dhont skriver seg inn med sin nye film Close.

Oppveksttemaet i slike filmer kan være fortalt fram på mange ulike måter. Noen ganger er det barnets sårbarhet som er i søkelyset, andre ganger det levekår. I filmer med større barn og ungdommer er det ofte møtet med foreldreautoritet og lærerautorititet – noen ganger med innslag av vold – som er dramaets omdreiningspunkt.

En av de store, klassiske filmene som gir oss en oppvekstfortelling er François Truffauts De 400 slagene/På vei mot livet (1959). Her forteller Truffaut om en gutt som ikke er elsket av noen, heller ikke av foreldrene. Fortellingen er i stor grad selvbiografisk.

Truffauts film ble oppfattet som radikal. Den fortalte om hva barn opplevde i møte med en voksenverden som ikke var særlig barnevennlig.

Truffaut lanserte sin debutfilm da han var 27 år gammel. Da Dhont var 27, debuterte han med en oppvekstfilm, den svært kritikerroste Girl, som handlet om femtenåringen Lara som oppfattet seg som en jente født i guttekropp.

Men nå er det altså «den vanskelige andrefilmen» som er på vei til norske kinoer. Også den bygger på egne barndomserfaringer. Close forteller om 12 åringene Léo og Remi. De er bestevenner på vei inn i ungdomsårene. Guttene er så tette at de nærmest er uadskillelige. Vi aner at det har vært slik lenge.

Når de begynner på ungdomsskolen, møter de nye krav fra omgivelsene. Det er ikke lenger like lett å være i det altoppslukende tosomhets vennskapet som ble skapt i barndommen. Léo ser nye muligheter. Han søker ut, og finner venner blant dem som spiller ishockey. Remi forstår ikke hva som skjer, han vil bare være sammen med Léo.

De sosiale forventningene som presenteres for de to i overgangen til ungdomstiden uttales aldri. Léo oppfatter at noe spennende er på gang. Remi trenger mer tid for å begynne på ungdomstiden. De to guttene oppfatter de sosiale forventningene i overgangen på ulike måter - den ene som muligheter, den andre som noe truende.

Det Truffaut ikke gjorde – og ikke kunne gjøre ut fra datidens syn på barn – var å la barnet selv være den sentrale aktøren i fortellingen. En viktig forskjell mellom De 400 slagene og Girl/Close er at Truffauts film i første rekke beskriver konflikt mellom barnet og samfunnet, mens Dhonts to filmer forteller barnets egen historie - med barnets eget perspektiv.

Derfor blir de to sistnevnte oppvekstfilmer for vår tid. De forteller på en inderliggjort og personlig måte om temaer som både brutalt og vakkert anerkjenner barns indre, så vel som sosiale verden.

Dhont er en regissør som tydeligvis har en spesiell kompetanse i å skape den nødvendige tryggheten på filmsettet, slik at unge skuespillere kan fylle rollene på en måte som gjør at vi oppfatter dem som hele mennesker. Samtidig har han funnet skuespillere som nærmest er perfekte for sine roller.

Close er en film som ikke tar i bruk mer dialog enn nødvendig. Her er det bilder, blikk og kroppsspråk som fordyper scenene. Men det betyr ikke at filmen er vanskelig tilgjengelig. Den drives fram i et relativt rolig, men likevel utviklende tempo.

Bildene i Close er ofte ganske «trange» i den forstand at blikket vårt vendes mot det sentrale ansiktet eller ansiktene. Dhont gjør dette delvis ved bruk av fokus og delvis ved å «tømme» bakgrunnen i bildene for annet innhold som kan forstyrre hovedfortellingen. Grepet tvinger oss til nærhet med (særlig) de to guttene.

Filmens største ressurs er kanskje den emosjonelle kompleksitet den fortelles fram med. Den søker ingen enkle svar, men sier oss heller at slike svar ikke finnes.

Close er en film som i flere sekvenser framkaller tårer hos oss som ser den. At den på slutten ledsages av en tekstplakat som annonserer noen telefonnumre for den som trenger noen å snakke med, sier noe om at den vil berøre mange.

Likevel er Close en svært vakker film, som også bærer fram et budskap om menneskelighet og vennskap.