Hvor er regjeringens visjon for et bedre arbeidsliv i akademia, fritt for trakassering, og hvor er tiltakene for å få bukt med disse problemene, spør innleggsforfatterne. Foto: Gerd Altmann / Pixabay
Hvor er regjeringens visjon for et bedre arbeidsliv i akademia, fritt for trakassering, og hvor er tiltakene for å få bukt med disse problemene, spør innleggsforfatterne. Foto: Gerd Altmann / Pixabay

Uvitenhetens makt – seksualitet og rettferdighet i akademia

Seksuell trakassering. Det kan se ut som regjeringen sover i timen. Kjønn og likestilling får vikeplikt fordi problemstillingen er kontroversiell. Denne situasjonen må vi snu, skriver Øystein Gullvåg Holter og Heidi Holt Zachariassen.

Publisert   Sist oppdatert

Kunnskapsdepartementet har nylig tilkjennegitt at de ikke vil øremerke egne midler til forskning på seksuell trakassering i universitets- og høgskolesektoren, men ber institusjonene bruke av egne midler til slik forskning. På denne måten skyver departementet ansvaret nedover i systemet.

Handler det om innsikt i at vi er kroppslige og seksuelle personer, også i det «nøytrale» arbeidslivet? Ja.
Øystein Gullvåg Holter og Heidi Holt Zachariassen
Kif-komiteen

Vi vet imidlertid at lavere nivåer trenger hjelp for å komme videre. Hvor er regjeringens visjon når det gjelder å redusere sjansen for uønsket seksuell oppmerksomhet og seksuell trakassering i det akademiske arbeidslivet? Burde ikke videre forskning prioriteres i kjølvannet av Metoo-kampanjen og i lys av den dokumenterte mangelen på forskning?

I tillegg ser vi at den nasjonale arbeidsmiljøundersøkelsen for universitets- og høgskolesektoren, Arbeidsmiljø- og arbeidsklimaundersøkelsene (ARK), sier nei til å ta inn spørsmål om seksuell trakassering, trakassering og/eller mobbing.

Vi må spørre om det vi trenger svar på. Handler det om å kontrollere folks seksualitet? Nei. Handler det om seksuell folkeskikk? Ja. Handler det om innsikt i at vi er kroppslige og seksuelle personer, også i det «nøytrale» arbeidslivet? Ja. Handler det om å utvide agendaen for arbeidslivsstudier? Ja.

Med dette bakteppet savner vi et tydeligere signal om oppfølging. Er det slik at vi nå kan lene oss tilbake, at seksualisert ukultur, som særlig rammer yngre kvinner (men også menn), er avskaffet? Nei, det kan vi slett ikke.

Studier viser at mye ikke blir varslet. Det samme viser seg i praksis; selv med de beste varslingssystemer på institusjoner med nulltoleranse mot trakassering er det sterk underrapportering. Det er store gråsoner og et stort behov for bedre kunnskap. Komité for kjønnsbalanse og mangfold i forskning (Kif) har lenge etterspurt mer forskning og bedre kartlegging. Ingen har hittil sagt tydelig nei til dette. Men Kunnskapsdepartementet delegerer ansvaret nedover til institusjonene.

Vi vet at dersom likestilling skal på dagsorden, må det prioriteres klart og tydelig. Det som skjer i saken om seksuell trakassering, er dessverre foreløpig preget av regelen om «likestillingens vikeplikt», slik det ble formulert av Hege Skjeie og Mari Teigen allerede i 2003.

Heldigvis er ikke dette hele historien.

I 2017 henvendte Kif-komiteen seg til UH-sektoren og krevde aktiv handling mot seksuell trakassering. Som resultat nedsatte Universitets- og høgskolerådet (UHR) en egen gruppe (UHRMOT) for å jobbe med dette. Gruppens rapport inkluderte en anbefaling om mer støtte til forskning, en anbefaling som støttet seg på en nordisk kartlegging som viste store kunnskapshull. Både Kif og UHRMOT har gjentatte ganger etterspurt en tydeligere prioritering. Resultatet ble at Kunnskapsdepartementet ville oppfordre institusjonene, men ikke gå inn for noe selv.

Hva gjelder kartlegging av seksuell trakassering i universitets- og høgskolesektoren, så ikke Universitets- og høgskolerådet (UHR) behov for en egen iverksetting. Saken ble sendt videre nedover til universitetene og høyskolene.

Heldigvis hadde diskusjoner i UHRMOT og andre fora ført til økt bevissthet om problemene blant en del rektorer. UHRMOTs leder Frank Reichert fra Universitetet i Agder, sammen med Universitetet i Oslo og Kunsthøgskolen i Oslo, fikk med seg totalt 26 universiteter og høgskoler på et intiativ til en egen undersøkelse ved universiteter og høgskoler om trakassering, mobbing og seksuell trakassering. Kartleggingen ble gjennomført av IPSOS våren 2019.

Undersøkelsen viser høye, men dessverre ganske vanlige tall for trakassering i akademia som i andre arbeidslivsundersøkelser (10-15 prosent), men noe overraskende lave tall for seksuell trakassering, sammenliknet med andre undersøkelser. Det kan skyldes at seksuell trakassering bare var strengt definert, den bredere kategorien «uønsket seksuell oppmerksomhet» var for eksempel ikke med, og tallene var avgrenset til episoder i løpet av de siste 12 månedene.

I en ny undersøkelse av det matematisk-naturvitenskapelige fakultet ved Universitetet i Oslo har 13 prosent av kvinnene og 3 prosent av mennene opplevd uønsket seksuell oppmerksomhet (FRONT-prosjektet finansiert av Norges forskningsråd). 24 prosent av kvinnene har opplevd faglig devaluering (12 prosent av mennene). Faglig devaluering gjelder altså en langt større gruppe enn de som direkte er utsatt for uønsket seksuell oppmerksomhet.

Samtidig viser undersøkelsen en sterk kopling mellom disse to gruppene. De som er utsatt for uønsket seksuell oppmerksomhet har mye større sannsynlighet for å oppleve faglig devaluering, enn resten av utvalget. Det samme mønsteret kommer frem i forhold til vurderingen av kulturen på instituttet, forholdet til kolleger, profesjonell isolasjon, og andre viktige arbeidsmiljøvariabler.

Uønsket seksuell oppmerksomhet er ikke en isolert sak. Det handler om å forstå organisasjoner og arbeidsliv i dag, på en helhetlig måte, inkludert trivsel, velferd og helse.

Derfor spør vi - hvor er regjeringens visjon for et bedre arbeidsliv i akademia, fritt for trakassering, og hvor er tiltakene for å få bukt med disse problemene? Og, politikkutformingen må også på dette feltet være kunnskapsbasert. Derfor etterlyser vi mer kartlegging og systematisk forskning. Disse problemstillingene inngår i et bredere bilde av arbeidsforholdene ved universiteter og høgskoler. Det handler blant annet om hvorfor kvinner og også en del menn skyves ut eller trekker seg fra akademia.

Vi forstår ikke begrunnelsene for hvorfor ikke arbeidsmiljøundersøkelser i universitets- og høgskolesektoren skal ta inn et kjønnsperspektiv, inkludert gode spørsmål om likestilling, kjønnsbalanse, uønsket seksuell oppmerksomhet og seksuell trakassering.

Vi mener at slike undersøkelser bør inkludere det beste fra ny norsk og internasjonal forskning, og ta inn kritiske momenter. Dette lar seg implementere. Et eksempel er den internasjonale undersøkelsen om menn og likestilling (IMAGES), som nå er implementert i over 30 land, delvis ut fra en norsk modell, og med betydelig norsk finansiell støtte.

Argumentene fra ARK-ledelsen, i retning av å kjøre videre som før, med lite oppmerksomhet på kjønn og seksualitet – er ikke overbevisende.

Vi kan forstå argumenter for at veldig spissede problemspørsmål bør holdes utenfor, for at ARK skal skape en positiv arbeidsmiljøprosess. Men for å skape et godt arbeidsmiljø må man identifisere de reelle problemene.

Er virkelig seksuell trakassering så annerledes enn andre utfordringer? Skal dette holdes utenfor av anonymitetshensyn? Slike begrunnelser holder ikke. At arbeidslivsforskning avdekker problematiske forhold er ingen nyhet. Skal dette hensynet stoppe forskningen? Nei. Kan man ivareta anonymitet? Ja.

Positive prosesser og tiltak knyttet til arbeidsmiljø og akademisk kultur – som også tar med trakassering og uønsket seksuell oppmerksomhet – er nå mulig å få til i akademia . Dette viser blant annet den store interessen for kurs om seksuell folkeskikk og trakassering.

For at Norge skal forbli troverdig internasjonalt som en likestillingsnasjon, er det avgjørende at forskning på seksuell trakassering prioriteres fra høyeste hold. Det må følges opp fra regjeringen ved å prioritere forskning på feltet.

Forskningsrådets målsetninger om kjønnsperspektiver og kjønnsbalanse i forskning, i tråd med FNs bærekraftsmål 5 om likestilling, må implementeres. Vi må evne å utnytte komparative fordeler av at Norge er i teten på likestilling globalt. En mer demokratisk arbeidslivsorganisering og en mer jevnbyrdig struktur vil antakelig bidra positivt i Norge.

Vi vet ikke nok om disse problemstilligene. Det kan se ut som regjeringen sover i timen. Kjønn og likestilling får vikeplikt fordi problemstillingen er kontroversielle. Denne situasjonen må vi snu. Vi trenger mer forskning og kartlegging.

Innlegget er også publisert på Kifinfo.no