Lærermaster, forskning og internasjonalisering er viktig

Skolenes landsforbund mener det er negative utviklingstrekk i lærerutdanningen og skylder på det nye kravet om at all lærerutdanning (med noen få unntak) skal være på masternivå. I debatten med Utdanningsforbundet i Khrono forrige uke framkommer noen synspunkter jeg er direkte uenig i. For det første mener de at økt omfang på masterkompetanse gir en akademisering som fører til en dårligere skole. For det andre mener de at det fører til for mye internasjonalisering.

Framtidens lærere må i større grad enn i dag utvikle seg selv i et kollegium. Konstant utvikling kjennetegner kunnskapsarbeidere, og det er nettopp det lærere skal være. Studentene skal trenes i å stille spørsmål ved egen praksis, dele og utveksle erfaringer med andre og gå inn i faglige diskusjoner om undervisning. Det skal være en utforskende tilnærming til sitt eget arbeid, som ofte kalles en kritisk tilnærming. Slik kompetanse tilegnes i stor grad i arbeidet med å skrive en masteroppgave.

Mette Johnsen Walker og Geir Allan Stav i Skolenes landsforbund mener at «man fint kan være kritisk til forskning selv om man ikke har master». Det er for enkelt sagt. Selvfølgelig kan alle være kritisk, men uten akademisk kompetanse blir det kritiske fort en svart-hvit tilnærming.

• Les også: Aldri for sent å snu, Steffen Handal
• Les også: Jeg vil ikke snu, jeg vil videre!

Vi trenger lærere som er i stand til å forstå forskning om lærernes praksis slik at den kritiske tilnærmingen handler om hvordan forskningsresultater kan brukes i arbeidet med å utvikle «min» skole, som er en unik skole i den forstand at den ikke er helt lik noen annen skole. Læreryrket skal ikke være slavisk bruk av «oppskrifter», men undervisning tilpasset de elevene man faktisk har. Jeg er derfor overbevist om at den kompetansen om forskning som masterutdanning gir på sikt fører til bedre skoler for elevene.

Internasjonalisering er generelt mer framtredende på masternivå enn på bachelornivå. Det kan skyldes at evnen til å bruke internasjonal forskning i en norsk sammenheng blir bedre når man er kommet lengre i studiene. Når man evner å forholde seg konstruktivt-kritisk til forskning, så er forskningskunnskap om skole og undervisning fra andre land relevant for oss. Inspirasjon og lærdom fra andre skolesystemer, brukt på en kompetent måte, er viktig for å bidra til utvikling av den norske skolen. Det er derfor ikke negativt med internasjonale medarbeidere i norsk lærerutdanning og at studentene leser internasjonal forskning. Og så skal vi ha levende diskusjoner om hvordan vi får til dette best mulig.

OsloMet har laget regler for stillingsutlysninger. Jeg tror ikke et absolutt krav om phd-kompetanse og generelt svake krav til norskkompetanse er fornuftig. I stedet bør UH-institusjonene være i stand til å gjøre en vurdering av kompetansebehov ved hver enkelt utlysning, basert på en strategisk retning. Det bør være en bevegelse mot internasjonal rekruttering i lærerutdanningene, men ikke så sterk at vi mister vår nærhet til det daglige arbeidet i norske skoler.

• Les også: Bekymret for akademisering av lærerutdanningene