Jeg vil ikke snu, jeg vil videre!

Skolenes Landsforbund mener at det ikke er noen grunn til å diskutere OsloMets ansettelsespolitikk, eller hvorvidt institusjonen bør kunne søke etter lærerutdannere som verken kjenner norsk skole eller behersker norsk språk.

Problemet er at lærerutdanningen er omgjort til et obligatorisk masterprogram, ifølge Mette Johnsen Walker. Hun argumenterer imidlertid ikke særlig overbevisende. I kommentarfeltet rydder Vibeke Bjarnø godt opp i eventuelle misforståelser om hva som trengs av kompetanse for å drive et masterprogram, så dette skal jeg ikke kommentere.

Jeg vil heller peke på hvorfor vi trenger masterutdanningen. For jeg ser at det er dette Skolenes landsforbund vil diskutere. Det er tre viktige oppgaver jeg mener at et obligatorisk masterprogram for grunnskolelærere bør bidra til:

For det første må lærere som kommer ut av denne utdanningen ha god erfaring med deltagelse i FoU-arbeid. Dette vil stimulere til at de aktivt leter etter sammenhengene mellom forskning, teori og praksis. Det er faktisk mye skoleforskning som det er verdt å sette spørsmålstegn ved, og lærere trenger kunnskap om hvordan man nærmer seg forskning på en kritisk måte. Det er viktig å identifisere god og relevant forskning, og å kunne bruke denne som et speil i egen praksis.

For det andre skal forskningsbasert undervisning og erfaring fra FoU sette lærere bedre i stand til selv å delta i forskning og utvikling av egen lærerpraksis. Dette vil bidra til at vi får bedre og mer relevant forskning. Lærere kan delta i forskningsfellesskap på mange ulike nivåer, fra å være en samtalepartner som kan bidra til å finne fram til de gode forskningsspørsmålene, til å utforme design og metode, og å utføre selve forskning. Et fåtall av lærerne vil bli forskere. Men de som blir det, vil kunne bidra med uvurderlig kunnskap til oss andre.

For det tredje er det slik at når lærere har en mastergrad, vil veien ligge åpen for at en del av oss tar en doktorgrad, eller eventuelt en profesjonsrettet grad. Slik vil vi også kunne bidra til at profesjonen tar et større ansvar både for forskning og for profesjonsutdanning, og vi kan få god forskning som oppleves som mer relevant for profesjonen.

Masterutdanning for lærere har egentlig bare ett mål for øye: Best mulig utdanning til barn og unge. Vi som er lærere vet inderlig godt at arbeidet vårt er et samspill mellom teori og praksis. Vi som er lærere må prege vårt eget kunnskapsgrunnlag, ved å delta og bidra til forskningen. Men vi må også kunne forholde oss kritisk til den forskningen som andre mener er relevant for oss. Dersom vi ikke tar en aktiv rolle som premissleggere for utviklingen av teorigrunnlaget, vil andre bestemme hva som er god praksis. Og disse «andre» trenger ikke nødvendigvis å kjenne den praktiske hverdagen.

Jeg vil gjerne ha med Skolenes Landsforbund på en politikk som bidrar til å gjøre akademia mer relevant for barnehage og skole. Bli med oss på å påvirke til en politikk som gjør det mulig å nå førstekompetanse gjennom forskjellige løp. En politikk som stimulerer til doktorgradsstillinger i utdanningssektoren, og som bedrer studentenes mulighet for å delta i FoU-arbeid. Det vil kunne bidra til at vi som lærere får større definisjonsmakt over vår egen praksis.

Jeg vil ikke snu, jeg vil videre. Og jeg inviterer Skolenes Landsforbund med inn i framtida.
​