Uriktige anklager i Holberg-debatten

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Jørgen Sejersteds siste innlegg (4/9) viser at årets Holberg-debatt er blitt en komisk tragedie, med et skjødesløst forhold til fakta og saklighetsnormer.

Det begynte på ytre høyre-nettstedet Document 9. juni. Så kom Norsk Shakespearetidsskrift med det uriktige narrativet «Holberg var ikke slavehandler», noe som gjorde at TV 2 måtte dementere påstandene som tv-kanalens nettsider gjenga. Det viste seg nemlig at ingen hadde kalt Holberg «slavehandler» likevel, en påstand som ble rettet og beklaget.

Så lanserte Sejersted påstanden «Holberg var en kritiker av slave- og rastenkningen». En flott moralsk attest ble dermed utstedt, selv om HF-dekanen innrømmet at det for ham «virker uklart hva slags form investeringene» til Holberg hadde.

Derfor bidro undertegnede med «Holbergs ukjente forhold til slavehandelen». Her dokumenteres det hvordan Holberg i desember 1730 investerte 600 riksdaler i Vestindisk-guineisk kompani, som hadde monopol på den dansk-norske slavehandelen mellom Guinea (Ghana) og Karibia. Det ble vist hvordan han også investerte i det Ostindiske kompani (1729), Sjøforsikringskompaniet (1730) og Kurantbanken (1736). Og at Holberg i 1728–1729, på oppdrag fra handelsvenner, skrev to samtaler til fordel for investeringer i det Ostindiske kompani i India – der dansker og nordmenn bedrev slavehandel. I «Heller ikke Holberg bør umyndiggjøres» (6/8) viste jeg så til lite omtalte utsagn fra ham om jøder, samer, grønlendere og indere.

Sejersted påstår nå i innlegget «Om mulige og umulige Holberglesninger» (4/9) at det i mitt bidrag finnes «noen umulige lesninger». Men hva er så belegget for denne bastante anklagen, som også har gitt tittel til hans innlegg? Jo, det eneste eksempelet Sejersted har, begrunner han slik:

«Herbjørnsruds ankepunkt er imidlertid et annet når han omtaler Gert Bundtmakers forslag som «det første publiserte argument for kolonisering av Grønland»! Det er jo i en viss, bokstavelig forstand rett, men samtidig en åpenbart misvisende fremstilling av tekstens betydning. Den geografisk ukyndige Gerts andre forslag er å opprette en krigsflåte for å forsvare Wien og Praha. Herbjørnsrud mener at Holberg også tar til orde for dette? Gjennom å legge forslaget i munnen på en åpenbart inkompetent person sier teksten det stikk motsatte av hva Herbjørnsrud antyder.»

Men hva sto i min tekst? Jo, det stikk motsatte – da jeg nettopp ikke bruker satiren som noe belegg. Snarere viser jeg kun til senere sakprosatekster.

«Hva Holberg selv måtte mene i 1722, er muligens ikke så lett å avgjøre. Men vi kan legge merke til at Holberg var begeistret med da Det bergenske Grønland-kompani i 1724 brakte to inuitter, Pooq og Qiperog, til København som støtte til kolonisering av øya. Holberg omtalte de to inuitter positivt i sine epistler, for all del. Men som han påpeker om Grønlands folk i «Danmarks og Norges beretning» (1729), det vil ikke være krevende å «polere» eller oppdra grønlenderne, bare man tar tiden til bruk: (…) [så kommer lengre sitat fra Holberg]»

Det blir slik absurd, og en umulig lesning, å spørre om jeg mener at Holberg «tar til orde for» Bundtmakers uttalelser. Ved å feilgjengi min tekst, faller Sejersteds grunnlag for «umulig lesning»-anklagen bort. Retter man en pekefinger mot andre, peker man med tre fingre på seg selv.

Istedenfor å sitere hva undertegnede skriver, skaper Sejersted seg en stråmann – for så å argumentere mot denne isteden. Sejersted bryter slik (minst) to av Arne Næss’ seks normer for saklig meningsutveksling, slik han beskriver dem i En del elementære logiske emner (1947): nemlig punkt 2 og 4, henholdsvis tendensiøs gjengivelse og tendensiøs bruk av stråmenn.

Merkelig nok får Sejersted seg så til å påstå at undertegnede har en «velment agenda om å kritisere den eurosentriske kanon av hvite, mannlige forfattere og filosofer». Slike hudfargeargumenter – som vi kjenner fra nettkrigere – fremmer Sejersted til tross for at jeg har vist ham til både På høyden-artikkelen «I verdensborgeren Holbergs navn» (2017) og min metodeartikkel i Global Intellectual History, «Beyond decolonizing: global intellectual history and reconstruction of a comparative method» (2019).

Sejersted gir så en usann gjengivelse av min fremstilling av Hans Egede, som begynte å kolonisere Grønland på 1720-tallet. Han påstår, igjen uten belegg og sitat: «Herbjørnsrud fremstiller det som om Holberg roser Grønlands-misjonæren Hans Egede som ‘visjonær’. Dette er en dobbelt feil»

Men var begrepet «visjonær» noe poeng i min tekst? Nei. Det jeg skrev, i kontrast til Sejersteds påstand, var snarere dette:

«I nevnte historiebok fra 1749 sammenligner Holberg den «visjonære» presten og kolonisatoren med Columbus: Egede er «liksom Christophoro Columbo, som med sitt forslag ble spottende vist bort fra et hoff til et annet». Ifølge Holberg sto Egede for «store og dristige foretagende», samtidig som presten ble motarbeidet i Norden. Egede fikk døpt en lang rekke «hedenske» inuitter til lutheranismen. Holberg synes å bifalle foretaket, for allerede i 1729-utgaven av «Danmarks og Norges beskrivelse» skrev han at «det var kristne menneskers plikt at arbeide på hedningenes omvendelse, helst såsom de samme var deres egne landsmenn». Han gir så fire argumenter for hvorfor «norske kolonier» må fortsette på Grønland, blant annet grunnet tilgangen på naturressurser.»

Som man kan se ved å lese min tekst, forholder ikke Sejersted seg til hva jeg skriver. Derav trenger jeg heller ikke forholde meg til hans andre påstander, da disse ikke har noe med meg, men snarere med en stråmann, å gjøre.

Sejersted har ennå mulighet til å redde årets Holberg-debatt ut av tragediens favntak. Spørsmålet blir om han vil fortsette å latterliggjøre de som bringer til torgs faktiske opplysninger om Holberg – og slik bekrefte nødvendigheten av å ta til motmæle mot det som ligner helgendyrkelse. Eller om han heller vil velge en vitenskapelig tilnærming – og åpne opp for mer balansert forskning og formidling av mennesket, og ikke helgenen, Holberg.