Om avkolonisering, Black Lives Matter og slavehandel: Heller ikke Holberg bør umyndiggjøres

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

I mai provoserte det Henrik Wergeland-entusiaster å lese at dikteren leste den tyrkiske katekisme av 1500-tallsimamen Birgivi, før Wergeland på dødsleiet uttalte at han satte kristendommen under muslimenes og jødenes religion. I juni ble det akademisk ramaskrik da det ble påpekt at Ludvig Holberg (1684–1754) investerte i slavehandel. Og i juli fikk Tore Linné Eriksen påpakning for å nevne at Klassekampen, i sin lederhyllest av Hegel, hadde glemt bagateller som at den hegelianske historiefilosofi baserer seg på at Afrika og afrikanere ikke er en del av historien.

De ofte identitetsbaserte utrykningene på vegne av døde helter kan nok forstås som en frykt for konsekvensene av kritiske nylesninger av dagens kanon – som ofte synes preget av et narrativ basert på metodologisk nasjonalisme (Herminio Martins) eller metodologisk eurosentrisme (Gurminder Bhambra). Disse misforståtte forsvar kan forstås som et svar på Black Lives Matter-bevegelsens kamp mot systematisk rasisme – i kjølvannet av George Floyd-drapet og de utallige beretningene om norsk hverdagsrasisme, også i akademia.

holberg-debatten dag herbjørnsrud

Originalkilder fra 1730 dokumenterer Ludvig Holbergs investeringer: Holbergs ukjente forhold til slavehandelen

I en sådan stund, preget av politisk-korrekt moralpoliti, er det befriende å lese Jørgen Magnus Sejersteds balanserte Khrono-innlegg om Holberg, rasisme og slaveri (1/8). Selv om han påpeker at «Dag Herbjørnsrud har et interessant og kunnskapsrikt innlegg om Holberg i Khrono 25/7», er det fullt forståelig hvis andre har latt seg provosere av min tekst. For «Holbergs ukjente forhold til slavehandelen» viser, med primærkilder, blant annet hvordan Holberg først (1728–29) skrev to dialoger på oppdrag for de ansvarlige for slavehandel i India (Ostindiske kompagni). Før professoren så investerte i fire selskaper som var sentrale for dansk-norsk slavehandel i Asia (Trankebar i sørøst-India), Afrika (Guinea, dagens Ghana) og Amerika (Danmark-Norges tre karibiske øyer).

I motsetning til andre i sin samtid, argumenterte Holberg ikke mot Danmark-Norges involvering i slavehandelen. Over 110.0000 afrikanere ble i løpet av et drøyt århundre fraktet over fra «Gullkysten» til den dansk-norske kolonimaktens slaveplantasjer i Karibia. Dermed aktualiseres igjen dramatiker og forfatter Camara Lundestad Joofs Dagbladet-spalte 11. februar om Holberg:

«Jeg har skrevet oppgaver om ham, tekstanalysert ‘Erasmus Montanus’ og ‘Jeppe på Bjerget’ på ungdomsskolen og videregående, og jeg hadde en eitrende forbanna følelse av at noen, en eller annen lærer, burde ha fortalt meg at Ludvig Holberg syntes det var greit å kjøpe og selge kropper som så ut som familien min sine kropper.»

Her berører Joof noe sentralt, som dagens statlige akademia har et spesielt ansvar for å sikre: Nemlig at man gir et mest mulig sannferdig bilde av fortiden, inkludert av kanoniserte helter fra kolonitiden. En slik balansert fremstilling vil igjen gi også lærere et bedre kunnskapsgrunnlag i møtet med elevene – noe alle vil tjene på.

Parallell til Hamsun-debatten. Dessverre synes det som deler av norsk akademia ennå preges av et narrativ som Joof forteller at hun ble møtt med fra en kulturinteressert kvinne: «Hvorfor i all verden vil du dra Norge gjennom søla på denne måten her?» Og: «Hvorfor ønsker du å skitne til minnet til Ludvig Holberg?»

Men det å fremvise historiske fakta, er ikke å «dra Norge gjennom søla». Ei heller eller å skitne til. Snarere innebærer sannhetssøken å rydde opp i vår samtids apologetiske urenslighet. Størst av alt er nemlig ærligheten. Eller som Joof poengterer:

«Nå mener jeg ikke at vi skal slutte å sette opp Ludvig Holberg på norske teaterscener. Jeg mener vi kan sette ham opp, og samtidig ha et kritisk blikk på vår egen historie. Å se Norge i en global sammenheng vil bare gi oss et bredere perspektiv.»

Vi har sett en lignende apologetisk holdning overfor Knut Hamsun. Etter dikterens død forsvarte selv Sigurd Hoel ham med at nazismen bare var: «En liten skjønnhetsflekk, en stor dikters lune». Men det å dra til Hitlers borg i München i juni 1943, eller å hylle Hitler i en nekrolog i Aftenposten 7. mai 1945, er ikke et lunefullt innfall. Man kan ikke kun lese Hamsuns «Sult» og dermed slutte at forfatterens moral er som sultheltens, han som gir sine siste slanter til en fattig kvinne i Christiania. Man må også lese Hamsuns «Fra det moderne amerikanske åndsliv» (1889), samt erkjenne Hamsuns handlinger. Det er ingen motsetning mellom at Hamsun var nazist og Norges fremste romanforfatter. Store kunstnere er påfallende ofte politisk ytterliggående.

marianne solberg

«Falske nyheter» og villedende påstander

Også Holberg er for viktig til å bli overlatt til spesialiserende litteraturforskere alene. Hvis man ønsker å si noe om en litterat som moralsk forbilde også for det 21. århundre, bør man lese personen komparativt opp mot andre, samt vurdere det større idéhistoriske samtidslerret personen er en del av. Og Holberg skrev og virket i en spesielt interessant brytningstid, fra 1711 til 1754, da Danmark-Norge bygget seg opp som kolonimakt.

Slik Tore Rem påpeker med de apologetiske narrativer, som han tok et oppgjør med i «Reisen til Hitler» (2013), så er disse «med på å umyndiggjøre en ytterst myndig person – ut fra ettertidas interesser for å skape fortellinger som kan passe våre egne behov. Slik står vi i fare for å gjøre Hamsun mer fremmed enn han var.»

Slik også med Holberg. Han er så stor at det er en fornærmelse å umyndiggjøre ham. Det være seg ved å argumentere med påstått «sensur», Holberg polemiserte i sine tekster mot sensorene, eller at andre tekster opphever det han skrev og gjorde.

Så Holberg tåler at Sejersted påpeker, nærmest i Joofs ånd, at han i 1728-utgaven av «Naturretten» skriver inn at «(…) når vi vil skille oss ved en trell, da må vi se til at han igjen kommer til en god herre, der handler menneskelig med ham» (språklig modernisering her og i resten av teksten: DH). Holberg foretar her ikke akkurat et oppgjør med slaveriet av afrikanere og indianere, slik misjonæren og historikeren Bartolomé de la Casa gjorde på selvkritisk vis to hundre år tidligere, i 1527. Trelldom og slaveri hadde også på Holbergs tid vært forbudt i Norge siden Magnus Lagabøtes landslov av 1274. Og slavehandelen med afrikanere startet opp i Danmark-Norge først på 1670-tallet, et drøyt tiår før Holberg ble født.

Debatt jørgen sejersted

Mer om Holberg, rasisme og slaveri

På andre områder var Holberg selv en billedstormer. Han kritiserte akademikere som ikke så verden for bare teori, slik han gjør i komedien «Erasmus Montanus» (1723). Han ville nok frydet seg over dagens debatt om hans ord og handlinger.

For Holberg tåler at vi her kan opplyse om at han – også etter at han hadde gitt en formue til Sorø Akademi og dermed ble titulert baron – argumenterte for kolonialiseringen av Kalaallit Nunaat (Inuittenes land, i dagens Norge kjent som Grønland). I sin nyutgave av «Danmarks og Norges geistlige og verdslige stat» (1749) skriver Holberg om «den koloni» som på 1720-tallet ble anlagt av dansker og nordmenn i inuittenes land. I boken vil han «vise at disse riker er alene berettiget til eierskapet [possessjonen] av disse kyster og kan holde andre nasjoner derfra».

I sommer har man på Grønland debattert hva man skal gjøre med statuen av den Harstad-fødte nordmannen og presten Hans Egede (1686–1758). Statuen av Egede i kjortel skuer myndig utover Kolonihavnen i hovedstaden Nuuk. Som den første fra Skandinavia på over tre århundrer seilte denne lutherske presten med familie og førti kolonister fra Bergen i mai 1721. Ved hjelp av kapital fra bergenske handelsmenn hadde Egede fått opprettet Det Bergen Grønlandske Kompagni, før han fra 3. juli det året startet misjoneringen på, og kolonisering av, verdens største øy. Nå i juli viste 40 prosent av de opptalte stemmer i kommunen at lokalbefolkningen vil fjerne Egede-statuen. En politisk avgjørelse er varslet i september, noe som kan ses opp mot de grønlandske partier som nå ønsker uavhengighet fra Danmark ved 300-årsmarkeringen i juli 2021.

I sine tekster gir Holberg ros til Egede og det Bergen-grønlandske kompani. I nevnte historiebok fra 1749 sammenligner Holberg den «visjonære» presten og kolonisatoren med Columbus: Egede er «liksom Christophoro Columbo, som med sitt forslag ble spottende vist bort fra et hoff til et annet». Ifølge Holberg sto Egede for «store og dristige foretagende», samtidig som presten ble motarbeidet i Norden.

Egede fikk døpt en lang rekke «hedenske» inuitter til lutheranismen. Holberg synes å bifalle foretaket, for allerede i 1729-utgaven av «Danmarks og Norges beskrivelse» skrev han at «det var kristne menneskers plikt at arbeide på hedningenes omvendelse, helst såsom de samme var deres egne landsmenn». Han gir så fire argumenter for hvorfor «norske kolonier» må fortsette på Grønland, blant annet grunnet tilgangen på naturressurser.

Debatt

Det er lite som tyder på at fleire i dag vert krenkte enn i tidlegare tider

Muligens kan det for dagens lesere også være av interesse å få vite at Holberg så en sammenheng mellom hva vi kan kalle den indre og ytre misjonering/kolonisering: Altså at kristningen av samer, grønlendere og indere var del av samme opplysnings- og koloniseringsprosjekt. Holberg skriver om misjoneringen av protestantismen i kapittel 15 av 1729-boken. I passasjen om «Misjonskollegium» påpeker han at kong Fredrik IV har «søkt å forplante den så vel blant hedningene uti India som iblant de uvitende lapplendere [samer]». Holberg beskriver så hvordan det i 1705 ble sendt en misjon til indiske Trankebar. Suksessen der gjorde at det ble stiftet et misjonskollegium i 1714:

«Dertil ble siden også lagt misjonssakene uti Finnmark ved en ordre av 9. april 1715, så som hans majestet i like måte hadde sendt misjonærer til Finnmarken for å opplyse samme steds grove og vankundige innbyggere. Endelig ble også de grønlandske misjonssaker underkastet samme misjonskollegium. Slik at samme kollegium hadde direksjon over 3 slags misjoner, nemlig uti India, uti Finnmarken og uti Grønland.»

Samene var altså «vankundige [uvitende] innbyggere». For Holberg hadde indere, samer og inuitter samme behov for omvendelse og «sivilisasjon». Eller som han skriver i epistel 350 («Epistler», bind IV, 1750), der folk på Grønland sammenlignes med indere på den sørvestlige Malabarkysten:

«I disse og desslike spørsmål må misjonærene søke å gi dem opplysning; óg ses derav at det behøves kyndige menn til de grønlandske misjoner ettersom de gis samme knuter å løse som til de malabariske misjonærer. Dog later grønlenderne se større lærevillighet enn malabarene [inderne] og lader seg nøje når de hører sunne og velgrunnede forklaringer.» [Ostindiske kompani hadde kontroll på Oddeway Torre/Edawa på Indias sørvestre Malabarkyst frem til 1722. Holberg synes med «malabarane» her å henvise til indere også på den sørøstre Koromandelkysten, ved Trankebar, DH anm.]

Holberg skriver altså at det er lettere å konvertere grønlendere enn indere til protestantisme, men det er de «samme knuter å løse». Dette kan eventuelt også leses opp mot epistel 516, bind V, publisert i Holbergs dødsår 1654: «Man merker intet tegn til mot og tapperhet hos samojeder, grønlendere og andre mest nordiske folk.» [samisk er del av de samojediske språkgrupper – Holberg synes her også å inkludere samer blant samojeder, DH anm.]

Holbergs samfunnsengasjement overfor Grønland er omtalt av danske Hans Christian Gulløv i artikkelen «Ludvig Holberg og Grønland» (1978), men også dagens norske akademikere kan med fordel studere Holbergs rolle med tanke på behandlingen av samer og inuitter. Et utgangspunkt kan være fjorårets antologi, «Grønlændernes syn på Danmark. Historiske, kulturelle og sproglige perspektiver» (Aarhus Universitetsforlag), av Ole Høiris, Ole Marquardt og Gitte Adler Reimer (red.).

Det er ikke sikkert alle samer og grønlendere vil være like begeistret som bergensere flest for en ukritisk Holberg-hyllest og nye statuer initiert fra norske universiteter. Mine ord her skrives ikke for å moralisere over Holberg, men for å opplyse om noen sider som ellers ikke synes diskutert i Norge. De som ønsker å forsvare enhver uttalelse fra Holberg, vil gjøre det uansett hva jeg og andre observatører måtte skrive. Min eventuelle kritikk ville være mot de akademikere av i dag som ikke gir et fyllestgjørende bilde av Holberg eller andre historiske personer man ønsker ære nå på 2020-tallet.

Holbergs syn på inuittene kommer frem også i tredjeutgaven av «Naturens og folkerettens kunnskap» («Naturretten», 1734). Han skriver at «De norske har uti tider bemektiget seg det land ved Strat Davis», altså Davisstredet mellom Grønland og Baffin på Canadas østkyst. Holberg henviser her til de norrønes bosetting på 1000-tallet og før svartedauden, en tilflytting som vi i dag kan tilføye ikke var kolonialistisk undertrykkende.

Holberg påpeker så at hollendere eller andre ikke skal «overtrede den uttrykkelige eller stilltiende konvensjon, gjort mellom mennesker, at hva en først inntar, det hører ham med rette til». Han drøfter dog ikke problemet, eller dilemmaet, for dansker og nordmenn ved å innta Grønland i 1721, uten å respektere de som bor der fra før.

Som Gulløv antyder, følger Holberg her et suverenitetsprinsipp, altså «kongens utnyttelsesrett»: «Men praksis viser at man oftest benyttet seg av den sterkestes rett til å tolke loven (…)».

For Holberg inngår inuittene øyensynlig ikke i denne avtalen «mellom mennesker». I så måte ligner dette på den kolonialistiske og imperialistiske, men også tvetydige, argumentasjonen hos John Locke: I «Second Treatise» (1689) åpnet den engelske liberaleren opp for koloniseringen av Nord-Amerika ved å unnlate å anerkjenne rettigheter til de folk som bodde der fra før, slik Julie K. Ward gir en oversikt over i «The Roots of Modern Racism». Spørsmålet blir slik ikke om Locke, Hume, Kant og Holberg var «barn av sin tid», men i hvilken grad de var fedre til sin realpolitiske samtid og ettertid.

Også i Holbergs litterære tekster kommer det frem lignende perspektiver på koloniseringen som i hans sakprosatekster fra 1734, 1737 og 1749. Allerede året etter at Hans Egede dro fra Bergen til Grønland, er koloniseringen av Grønland tematisert i Holbergs første komedie, «Den politiske kannestøper» (oppført 1722, publisert 1723). I andre akt, første scene, diskuterer her seks handelsmenn i et kollegium hvor det er mest fordelaktig å gjøre handel: i India, der man for en gaffel kan få tilbake like mye i gull, eller på Grønland. Figuren Gert Buntmaker argumenterer mot India-handelen, og sier:

«Jeg kan aldeles ikke samtykke dette forslag, men råder heller til kompanienes opprettelser på Grønland og Strat Davids ti sådan handel er staden langt nyttigere og bedre.»

Så vidt jeg kan se, er dette det første publiserte argument for dansk-norsk kolonisering av Grønland. Hva Holberg selv måtte mene i 1722, er muligens ikke så lett å avgjøre. Men vi kan legge merke til at Holberg var begeistret med da Det bergenske Grønland-kompani i 1724 brakte to inuitter, Pooq og Qiperog, til København som støtte til kolonisering av øya. Holberg omtalte de to inuitter positivt i sine epistler, for all del. Men som han påpeker om Grønlands folk i «Danmarks og Norges beretning» (1729), det vil ikke være krevende å «polere» eller oppdra grønlenderne, bare man tar tiden til bruk:

«Man kan herav se at det ikke vil være vanskelig med tiden å polere et folk av sådan god natur, og man må derfor omgås dem med synderlig lemfeldighet, siden den fordel man kan vente ved handelen beror meget på innbyggernes kjærlighet – som skal drive dem til heller å avhandle deres varer til danske og norske enn til hollenderne.»

Sejersted avslutter sitt innlegg med å ønske seg enda en statue av Holberg: «Kulturradikalernes Holberg har vi fremdeles til gode å se på sokkel.» Jeg kan verken i Sejersteds tekst eller i professor og baron Holbergs totale virke se at det er dekning for å kalle ham «kulturradikaler», uten da å tømme begrepet for innhold. Før norske universitetsmiljøer eventuelt setter opp nye Holberg-statuer, kunne man i det minste vurdere å lese også hans sakprosatekster med et idéhistorisk og realpolitisk perspektiv.

Jeg kan slik ikke slutte meg til de som nå ukritisk ønsker å rive eller reise Holberg-statuer. Vi er rett og slett «ikke der ennå». Vi er ennå generelt vankundige, for å bruke et holbergsk begrep, om sammenhengen mellom slavehandel, kolonisering og sentrale dansk-norske akademikere som Holberg. Norsk offentlighet trenger mer kunnskap og mer oppdatert forskning på Holberg – sett i lys av den dansk-norske slavehandelen og koloniseringsprosjektene.

I både «Norge – et lite stykke verdenshistorie» (2005), i kapitlet «Den dansk-norske kampen om verdensdikteren Ludvig Holberg» (s. 183–191), og i «Globalkunnskap» (2016) har jeg hedret Holbergs kosmopolitiske sider. Dette vil nok Sejersted like bedre enn mine selvkritiske tekster i 2020, etter Joof. Basert på de to nevnte bøkene kritiserte jeg i april 2017, i kronikken «I verdensborgeren Holbergs navn» («På høyden», UiB), dagens Holbergpris for å «bryte med Holbergs navn og virke». Årsaken er at de konsekvent har oversett akademikere fra det globale sør. Jeg viste i teksten til «Heltehistorier» (1739) og teksten om den syriske dronning og hærfører Zenobia:

«I introduksjonen til Zenobia argumenterer han slik: ‘Verden taper intet ved å la dem gi råd og dømme som har best forstand, og la dem føre økonomi som har mest innsikt og aktsomhet – den må hete Peder eller Maria, den må være sort eller hvit’.»

Dette ligner på interseksjonell tenkning, for å bruke Kimberle Crenshaws begrep (1989). Eller som Fartein Horgar og jeg understreket i vår Klassekampen-kronikk i juni: «Holberg er kompleks i handling og skrift.»

La meg avslutningsvis oppklare fem misforståelser eller uklarheter etter Sejersteds innlegg:

1) Sejersted skriver: «Herbjørnsrud påpeker selv at Holberg ikke var slavehandler, og jeg legger til at han heller ikke var rasist.» Han viser så til «Den jødiske historie» (1742).

Svar: Jeg har i min tekst ikke nevnt noe med det tabubelagte R-ordet. Og jeg vil verken dømme eller frikjenne noen, jeg vil bare minne om at vi i desember 2018, etter noe debatt, har fått en ny og god definisjon av «rasisme» i Store norske leksikon. Det vil her kun kort nevnes at siste kapittel i siste bind av «Jødisk historie» innledes med en oppsummering av bind I. Og her skriver Holberg at man gjennom noen hundre år har sett en forfølgelse av jødene «mot dem på den hele jord, og at deres historie er et kraftig bevis på Guds vrede og profetienes oppfyllelse». Det er dog også mer progressive partier – noe som også kan være nye studier verdt.

2) Sejersted: «At det er et poeng å understreke at Holberg neppe kan kalles rasist, blir også tydelig når man leser Herbjørnsruds tekst, der en sammenheng mellom rasisme og slaveri impliseres flere steder.»

Svar: Dette sier kun noe om Sejersteds lesning, ikke noe om min tekst. Jeg impliserer ingen «rasisme», en ideologi som for øvrig ikke er fullt utviklet på Holbergs tid. Han tolker min henvisning til epigram 16 (bok 4) «som et uttrykk for Holbergs rasistiske slaveribifall». Det er dog mer tekstro å lese min sitering opp mot det som reelt står, som et tegn på at Holberg kjente til det dansk-norske slaveriet av indere og behandlingen av dem når de kom til Europa. Selv hvis jeg hadde siterte følgende, gjengitt både i fortalen til «Peder Paars» (1920) og i «Tredje levnetsbrev» (1743), bør ikke dette forstås som noen anklage om R-ordet: «Flaccus finner sin fryd i uglen med hengende ører/Canius nyter en trist neger fra Afrika.» (NB! Modernisert fra Ole Thomsens oversettelse. Holberg skrev dette på latin, og han fulgte der romerske Martial: «Et fruitur tristi Canius Ætiope.» Martial og Holberg bruker altså «etiopier» istedenfor N-ordet, slik Thomsens oversettelse misvisende gjør, DH anm.)

3) Sejersted skriver at Holberg har et «uklart begrep om menneskerettighetstenkning». Dette synes vi da enige om. Han tilføyer en advarsel om «at vår tids utviklete syn på menneskerettigheter som noe universelt og tidløst ligger mellom Holberg og oss og bidrar til anakronistiske lesninger.»

Svar: Min tekst argumenterer nettopp mot de anakronistiske lesningene av Holberg som «nærmest antirasist» (der min kritikk ikke går på Sejersted). Det synes dog noe misvisende overfor vår samtid å omtale «vår tids utviklete syn på menneskerettigheter». Jeg vil minne om at også Holberg-debatten har oppstått på grunn av slikt som politidrapene på George Floyd i Minnesota og på Eugene Obiora i Trondheim, samt grunnet systematisk rasisme mot melaninrike i Norge. For har vi et «utviklet syn på menneskerettigheter» i Norge i dag? Når vi, i kontrast til en rekke europeiske land, nekter å ta imot ett eneste lidende barn fra Moria-leiren i Hellas, i vårt eget Schengen-område? Når vi nyter billig kaffe fra brasilianske bønder som arbeider under slaverilignende forhold – for ikke å si hvordan Nestlé og andre bevisst utnytter afrikanske barn for å selge nordmenn sjokolade. Når Agder lagmannsrett frikjenner, og statsadvokaten ikke anker, menn for å heise naziflagg og skrive «Vi er tilbake» natt til 9. april foran Gestapos tidligere hovedkvarter. Når åpenlys rasisme florerer på norske Facebook-vegger, hver dag. Viser vi da, i praksis, et mer «utviklet syn på menneskerettigheter» enn det Holberg og hans samtid viste? Muligens, muligens ikke. Vi bør uansett ikke ta for gitt at verdens etikk beveger seg fremad som en rettlinjet strek. Noe bør vi ha lært av Zygmunt Baumans klassiske studie, nemlig at Holocaust oppsto som en konsekvens av moderniteten, ikke på tross av den.

4) Sejersted leser Levnetsbrevet annerledes enn meg for å forstå de kompanivennlige dialogene fra 1728–29. Han skriver at «forklaringen er etter mitt syn at han selv ikke tok initiativ til disse skriftene, at han forsøkte å si nei, men ble presset til og [å] skrive dem.» Svar: Dette kan jeg ikke se hvordan Sejersted skal underbygge, og jeg minner her om lærdommen fra Rems analyse av Hamsun-debatten: Vi nedvurderer ved å umyndiggjøre – vi oppvurderer ved å ansvarliggjøre.

5) Sejersted skriver at han «finner det fremdeles delvis uavklart hvordan Holberg opparbeidet seg sin store formue». Svar: Dette blir misvisende. Ingen har påstått at det var investeringene i slavehandelen som gjorde Holberg rik på 1730-tallet, og dette var da heller ikke tema i min tekst. Holbergs utbytte i 1731 ble altså 36 riksdaler fra Vestindisk-guineisk kompani – et selskap som hadde monopol på den dansk-norske slavehandelen mellom Afrika og Karibia. Som den danske forskeren Erik Göbel, basert på NTNUs Per Oluf Hernæs, viser i The Danish Slave Trade and Its Abolition (2016), utgjorde afrikanske slaver 90 prosent av eksportvolumet fra «Gullkysten» i perioden 1721–30. Dette var rett før Holberg gikk inn i det slavehandelsbaserte «Vestindiske kompaniet» med 600 riksdaler.

For øvrig mener jeg Sejersteds innlegg er et viktig bidrag for det videre ordskiftet – det er tidvis forbilledlig ved å argumentere faglig, faktabasert og konstruktivt. Som en kontrast sto det dagen før et langt innlegg fra Marianne Solberg, der det slenges ut Facebook-teorier og uriktige påstander om at 25/7-teksten presenterte «kopier av originaldokument, uten arkivreferanser». Innleggets faktagrunnlag og retorikk ligner det famøse innlegget som Solberg fikk publisert hos Norsk Shakespearetidsskrift 15. juni – der det uriktig ble påstått av noen i årevis hadde kalt Holberg «slavehandler», påstander som begjærlig ble omfavnet av nettsteder som Document og Resett. Men som TV 2 påpeker i innledningen til det som ennå står igjen av den ellers dementerte Solberg-teksten på tv2.no:

«TV 2 retter og beklager: Etter publisering av den opprinnelige teksten, er det gjort fire rettelser:

I opprinnelig versjon sto det at BT-spaltist Irene Kinunda Afriyie hadde uttalt seg om Holberg, dette er feil. Det ble vist til at forfatter Fartein Horgar i flere år hadde fortalt at Holberg var «slavehandler», dette er feil. Det ble i innlegget også hevdet at boken Norge – Et lite stykke verdenshistorie (2005) av Dag Herbjørnsrud og Stian Bromark omtalte Holberg som «slavehandler», og at denne boken videreførte denne misforståelsen. Dette er feil. Det er feil at Dagbladet-spalten som det ble vist til i første versjon av denne teksten omtaler Holberg som «slavehandler» – det står at han investerte formuen sin i et slavekompani. TV 2 beklager.»

Det er spesielt urovekkende at uriktige Holberg-anklager mot to skribenter og kunstnere med afrikansk bakgrunn ennå spres. Slike usanne anklager ville nok vanskelig blitt publisert og spredt på Holbergs tid. I det minste hadde Holberg tatt sterk avstand fra slikt. Dagens Holberg-apologeter har mye å lære av Holberg.

* I februar holdt Herbjørnsruds foredraget «From Epistemicide to Global Knowledge: Reconstructing a Decolonised Academy» på Cambridge University. Hans utkast til en avkolonisert metode er utdypet i fagartikkelen «Beyond decolonizing» (2019), DOI: https://doi.org/10.1080/23801883.2019.1616310.

(Portrettfoto Dag Herbjørnsrud: Sebastian Dahl)