Om mulige og umulige Holberglesninger

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Takket være Dag Herbjørnsrud og Marianne Solberg har Khrono denne sommeren formidlet en svært interessant og engasjert Holberg-debatt. Solberg skal ha takk for sin tålmodige redegjørelse for ulike kilder til Holbergs økonomiske forhold og lesningen av «Samtale mellem tvende Handels-mænd».

Solberg får fram ulike mulige lesemåter, og generelt er jeg enig med Solberg i at Holbergs tekster naturligvis må leses varsomt med blikk for både flertydigheter og de strenge samfunnsforholdene han levde under. Man må likevel ikke glemme at Holberg var meget vel tilpass i samfunnet, og jeg kan slett ikke skrive under på at Holberg skulle avvise absolutismen eller arvekongedømmet, som Solberg hevder.

I Dag Herbjørnsruds siste innlegg finner man dessverre noen umulige lesninger. Jeg oppfatter det slik at hans velmente agenda om å kritisere den eurosentriske kanon av hvite, mannlige forfattere og filosofer kommer i veien for forståelsen av Holberg og datidens kontekst.

• Les også: Mer om Holberg, rasisme og slaveri
• Les også: Avviser intellektuell slapphet i strid om statuer

Eksempel 1. Herbjørnsrud vil kritisere Holbergs holdning til Grønlandshandel og misjonæren Hans Egede. I Holberg-komedien Den politiske Kandstøber (1722) lanserer figuren Gert Bundtmager ideen om å opprette handelskompani på Grønland. Komediens humor er basert på inkompetansen til folkelige amatører som blander seg i storpolitikk ut fra tilfeldig avislesing og generell inkompetanse.

Det hadde vært forståelig om Herbjørnsrud var blitt moralsk forarget over denne lite demokratiske kritikken av folkelig politisk engasjement. Herbjørnsruds ankepunkt er imidlertid et annet når han omtaler Gert Bundtmakers forslag som «det første publiserte argument for kolonisering av Grønland»! Det er jo i en viss, bokstavelig forstand rett, men samtidig en åpenbart misvisende fremstilling av tekstens betydning. Den geografisk ukyndige Gerts andre forslag er å opprette en krigsflåte for å forsvare Wien og Praha. Herbjørnsrud mener at Holberg også tar til orde for dette? Gjennom å legge forslaget i munnen på en åpenbart inkompetent person sier teksten det stikk motsatte av hva Herbjørnsrud antyder.

Eksempel 2. Herbjørnsrud fremstiller det som om Holberg roser Grønlands-misjonæren Hans Egede som «visjonær». Dette er en dobbelt feil. En oppmerksom leser av 1700-talls-tekster vil for det første vite at ordet «Visionaire» her er en nedsettende betegnelse på en svermerisk, overspent person (Holbergordbok). For det andre er det slik at Holberg forteller oss at Egedes motstandere mente dette om Egede.

En liknende feillesning finner vi når Herbjørnsrud skriver at Holberg mener det er «kristne menneskers plikt at arbeide på hedningenes omvendelse […]». Igjen kan enhver sjekke at dette er noe Egede, ifølge Holberg, sier til de geistlige for å få støtte. Holberg refererer til både kritiske og positive vurderinger av Egede, og skaper slik en relativt balansert flerstemmighet. Det er klart misvisende å legge dette ut som Holbergs mening. Holberg var generelt ingen pådriver for misjonering, og religiøs omvendelse med maktmidler tar Holberg klart avstand fra i flere sammenhenger.

Eksempel 3. Etter min mening er det også klart misvisende når Herbjørnsrud trekker epistlene 350 og 516 fram som eksempler på Holbergs nedlatende syn på Grønlendere. Poenget i epistel 350 er tvert imot at selv om de verken kjenner til kristendom eller det vitenskapelige verdensbildet (altså er «vankundige»), så er Grønlenderne både moralske og skarpsindige.

Holberg siterer en rekke relevante, kritiske spørsmål fra Grønlendere til misjonærer og lar dem stå ubesvart, slik at epistelen snarere blir en kritikk av misjonering enn av Grønlendere. Epistel 516 er Holbergs argument mot tanken om at folk som lever under varmere breddegrader, er naturlige slaver. Poenget i epistelen er altså en kritikk av tanken om folk fra det nordlige Europa som naturlig overlegne. Holbergs gjennomgående poeng er at det ikke er naturlige, men samfunnsmessige og historiske forhold som gir egenskaper til individer og grupper, hvilket kan ses som en tidlig kritikk av fundamentet for slave- og rasetenkning.

Eksempel 4. Herbjørnsrud gjentar min påpekning av at Holberg hevder at slaveri ikke er i strid med naturretten. Liknende diskusjoner finner man imidlertid om en rekke fenomener som er klart umoralske i Holbergs univers, for eksempel polygami. Dette innebærer naturligvis ikke at han forsvarer verken polygami eller slaveri. Man må forstå at datidens diskusjon om naturretten handler om hvor vidt fornuft (naturrett) eller religion er grunnlag for moral. Mitt poeng var altså at slaveridiskusjonen (som polygamidiskusjonen) hos Holberg er et argument for at religion er nødvendig for moral, ­– ren fornuft er ikke tilstrekkelig. Holberg er klar på at slaveri er ukristelig.

Eksempel 5. Herbjørnsruds hurtiglesning rammer også mitt ønske om en statue av «kulturradikalernes Holberg». Herbjørnsrud legger dette ut som at jeg har kalt Holberg en kulturradikaler. Det er imidlertid ikke det uttrykket «kulturradikalernes Holberg» betyr. Det uttrykket viser til en tung og kompetent linje i Holberg-resepsjonen som fremhever sider ved forfatterskapet som rimer med kulturradikale posisjoner.

Utgangspunktet er den danske kritikeren Georg Brandes, som skrev mye om Holberg og samtidig er alminnelig kjent som hovedinspirator for skandinavisk kulturradikalisme. Derav altså «kulturradikalernes Holberg». Solberg står, slik jeg ser det, i denne tradisjonen, som altså av og til går noe langt i glorifiserende retning.

I vår sammenheng er det av interesse at Brandes var kritisk til Holbergstatuene som ble oppført på 1880-tallet. Mitt innlegg sikter altså til at vi mangler en slik statue som Brandes ville ha. Jeg føler meg slett ikke truffet av Herbjørnsruds forsøk: «istedenfor å diskutere Holberg-statuer, burde akademikere forske på hans ord og handlinger». For det første er det altså ikke jeg eller andre akademikerne som har tatt opp statuer til debatt. For det andre har akademikere i over to hundre år nitid, og ofte kritisk, forsket på Holbergs ord og handlinger. For øvrig må jeg få påpeke at internasjonal 1700-tallsforskning rommer mye kritisk debatt om så vel begrepet «opplysning» som den kanoniske rekken av 1700-tallstenkere.

Det er fristende å påpeke at Holberg med sin satire fra 1723 treffer sine kritikere 300 år senere midtskips. På 1700-tallet opplevde man en eksplosjon i trykkpresser og leseferdigheter som førte til en fantastisk demokratisering av kunnskap. I komedien Den politiske Kandstøber pekte Holberg på noen farer ved denne medierevolusjonen. I dag gir internett og digital kompetanse en tilsvarende informasjonsrevolusjon, vi har alle tilgang til alle fakta. Som den gang er det avgjørende for offentlig debatt at man omgås all denne frie informasjonen med saklig grundighet og kontekstualiserende forståelse, – om ikke vil man for alltid være dømt til å diskutere med Gert Bundtmager i Collegium Politicums meningsløse univers.

PS:
Jeg vil for ordens skyld påpeke at dette er en omarbeidet versjon av et innlegg sendt til Khrono 10/8, som ikke kom på trykk.