holberg-debatten dag herbjørnsrud

Originalkilder fra 1730 dokumenterer Ludvig Holbergs investeringer: Holbergs ukjente forhold til slavehandelen

Først skrev Ludvig Holberg en reklametekst på oppdrag fra direktører ansvarlig for dansk-norsk koloni med slaver i India. Så investerte han i fire sentrale selskaper for slavehandelen. Her er originaldokumentene norsk debatt mangler, skriver Dag Herbjørnsrud.

Ludvig Holberg, troner på Vågsalmenningen i Bergen.
Ludvig Holberg, troner på Vågsalmenningen i Bergen.
Publisert Oppdatert

Da baron Ludvig Holberg (1684–1754) var 65 år gammel og på toppen av sin litterære karriere, ble hans samlede Epigrammer (1749) utgitt. I bind fire står Holbergs epigram nummer 16: «Om en kjøpmann som, da han kom hjem fra India, pleide å pryle de slaver, også kalt negre, som han hadde med seg, med en knudret indisk stokk.»

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Holberg kjente altså godt til at skandinaviske kjøpmenn tok med seg fargede slaver tilbake fra de dansk-norske kolonier i India – for så å fortsette med å pryle dem. Avslutningsvis, etter sitatet ovenfor, tilføyer så universitetsprofessoren, som i dagens Norge hylles for sine moralske verk Moralsk kjerne («Naturretten», 1716) og Moralske Tanker (1744):

Fra desember 2019 har Bergen Sjøfartsmuseum tilbudt fem ruter i sin mobilapp Maritime Byvandringer. En av rutene heter «Bergen og slaveriets historie», som er på 14 poster og tar ca. 2,5 timer. Post 3 har tittelen «Investeringer i Det Vestindisk-Guineisk Kompagni» og tar for seg Holbergs fødested i Strandgaten på Nordnes. Der opplyses det at dikteren og professoren «investerte i Det Vestindisk-Guinesk Kompagni som drev med slavehandel».
Fra desember 2019 har Bergen Sjøfartsmuseum tilbudt fem ruter i sin mobilapp Maritime Byvandringer. En av rutene heter «Bergen og slaveriets historie», som er på 14 poster og tar ca. 2,5 timer. Post 3 har tittelen «Investeringer i Det Vestindisk-Guineisk Kompagni» og tar for seg Holbergs fødested i Strandgaten på Nordnes. Der opplyses det at dikteren og professoren «investerte i Det Vestindisk-Guinesk Kompagni som drev med slavehandel».

«Det nytter ikke noe at du går amok med en stokk, Amyntas. En slik stokk kan ikke temme afrikanerne.» (red. anm.: Amyntas er et makedonsk kongeslektsnavn. Holbergskrifter.dk påpeker at Holberg med «stokk» indirekte henviser til den romerske generalen Scipio Africanus, som slo fønikiske Hannibal i slaget om Kartago i Nord-Afrika.)

Allerede i første halvdel av 1500-tallet erklærte den spanske misjonæren og historikeren Bartolomé de las Casas at «slaveri av svarte er like illegitimt som slaveri av indianere». Fra 1706 motarbeidet den tyske presten Bartholomäus Ziegenbalg slaveriet i den dansk-norske kolonien Trankebar, i det sørøstlige India, ved å omvende indiske slaver til luthersk kristendom – faktisk på oppfordring fra kong Frederik IV. Og i 1729 holdt den afrikanskfødte filosofen Anton Wilhelm Amo (ca 1700–d. e. 1753, født/død i dagens Ghana) sin doktorgradsforelesning, ved Universitetet i Halle, om hvorfor slaveriet av afrikanere bør være forbudt etter såkalt romersk lov. Selv den sentrale, danske kolonisatoren Frederick Holmsted ville frigi slavene i Karibia på 1730-tallet, om enn av økonomiske årsaker.

Holberg om slavehandelen

Det blir slik misvisende når dekan Jørgen Sejersted overfor Khrono i juni påstår at Holberg ikke kunne ha «klare begrep» om slaveri og menneskerettigheter, siden slikt «ble vanlig først noen år senere». Snarere er det fra 1740-tallet at rasismen som ideologi blir utviklet, med Carl von Linné, Hume og Kant.

Danmark-Norge styrte kolonier i både sørøst-India (Trankebar fra 1620), Vest-Afrika (fort på Guineakysten/dagens Ghana fra 1659) og Karibia – øyene St. Thomas (1672), St. Jan (1718) og St. Croix (1733). Bergenskfødte Holberg visste godt hvordan afrikanere ble behandlet umenneskelig, som varer. I kontrast til flere av sine samtidige bifalt han slavehandelen – og professoren i København var en av de mest innflytelsesrike propagandørene for investeringer i slavehandlende kompanier. Slik oppsummerer han den lønnsomme «trekanthandelen» over Atlanterhavet – mellom Afrika, Amerika og Europa – i Danmarks og Norges beskrivelse (1729):

«De varer som føres fra Danmark til Guinea (Ghana) er fornemmelig brennevin, krutt, flint, allehånde Ostindiske og ulne varer. For disse varer bekommes gull, slaver og elefanttenner, samt provisjon for slavene som utføres. Kompagniets skip inntar der så mange slaver som de kan berge, og bringer dem til St. Thomas uti Vestindia, men gullet og elefanttennene bringes til København.»

Gullet og elfenbenet kommer altså til byen der Holberg bor og virker – etter at «så mange slaver» som mulig er blitt sendt over fra Afrika til de dansk-norske slaveplantasjene i Karibia.

«Ikke velsett her i Asia å være slavehandler»

I 1732 kom det instruks fra København om at kun det Asiatiske (tdl. Ostindiske) Kompagni skulle få drive med slavehandel i India – «alene for kompaniets regning» dersom det var «noen fordel derved». Dansker og nordmenn i kolonien skulle ikke lenger ha mandat til dette.

13. desember 1730 skrives «Hr. Assessor Ludvig Holberg» inn i journalen til Vestindisk-guineisk kompani. Han tegner seg for en obligasjon på 600 riksdaler, med seks prosent rente, «til Kompaniets fornødenhet». Ill.: Vestindisk-Guineisk Kompagni, Negotiejournal, G 1727–1731, oppslag 249 av 378. Kilde: Ao.salldata.dk
13. desember 1730 skrives «Hr. Assessor Ludvig Holberg» inn i journalen til Vestindisk-guineisk kompani. Han tegner seg for en obligasjon på 600 riksdaler, med seks prosent rente, «til Kompaniets fornødenhet». Ill.: Vestindisk-Guineisk Kompagni, Negotiejournal, G 1727–1731, oppslag 249 av 378. Kilde: Ao.salldata.dk

Men Trankebar-guvernør Poul Panck protesterte: «Vi mener fortsatt det vil være til stor skade, om Kompaniet fortsetter slavehandelen. Det er ikke velsett her i Asia å være slavehandler …»

Også det øverste organ på Trankebar, Det Sekrete Råd, ba om å få slutt på kompaniets slavehandel, som ble avsluttet i 1753: «Slavehandelen gjør oss ikke bare hatet av de innfødte – for de holder oss for helere av slavehandlerne. Men vi blamerer oss hos alle europeiske nasjoner her i India, ettersom ingen av dem bruker dette kram uten vi.»

Slik argumentasjon mot slavehandel finner vi ikke hos Holberg. Sammenlignet med en rekke av sine samtidige, fremstår Holberg ikke som et forbilde i ord og handling når det gjelder handelen med ikke-hvite mennesker.

Misvisende fra Sejersted og Akselberg

Likevel har norske Holberg-forskere i sommer fremstilt ham som «en kritiker av slave- og rasetenkningen» – som Sejersted formulerer det – nærmest som «antirasist». Mens Gunnstein Akselberg – tidligere prosjektleder for «Ludvig Holbergs skrifter» – i juni skrev i Khrono at Holbergs eneste involvering var «ein ørliten post» i Vestindisk-guineisk Kompagni («Vestindiske»). Dette var et dansk-norsk kompani som fra slutten av 1600-tallet drev slavehandel fra Vest-Afrika og Karibia – og som var med på å skipe mer enn 110.000 afrikanere, som ble behandlet som kveg, over Atlanterhavet.

Akselberg påstår at Holbergs investering ble «betalt attende» «alt før året var omme» fordi professoren plutselig ble «medviten» om at kompaniet drev slavehandel. Det er ikke belegg for en slik «moralsk oppvåkning». Akselberg viser til et sitat fra Moralsk kjerne/Natur- og folkeretten (1716), men dette verket ble skrevet over et tiår før Holberg begynte sin økonomiske aktivitet internasjonalt. Akselberg skriver at han var «verken slavehandler eller rasist». Men ingen har da heller kalt Holberg «slavehandler» – før i juni 2020 – og det blir anakronistisk å frikjenne baronen for å være et rikt barn av sin kolonialistiske samtid.

Etter ett år med obligasjonen i «Vestindiske» går Holberg ut 12. desember 1731. Han hadde etter et halvt år tjent 18 riksdaler 11. juni. Han får så «med resterende Rente inntil 11. desember 1731» ubetalt nye 18, totalt 36 riksdaler». Ill.: Vestindisk-Guineisk Kompagni, Negotiejournal, G 1727–1731, oppslag 350 av 378. Kilde: Ao.salldata.dk.
Etter ett år med obligasjonen i «Vestindiske» går Holberg ut 12. desember 1731. Han hadde etter et halvt år tjent 18 riksdaler 11. juni. Han får så «med resterende Rente inntil 11. desember 1731» ubetalt nye 18, totalt 36 riksdaler». Ill.: Vestindisk-Guineisk Kompagni, Negotiejournal, G 1727–1731, oppslag 350 av 378. Kilde: Ao.salldata.dk.

Når også Sejersted synes «det virker uklart hva slags form investeringene hadde og hva slags motivasjon han hadde», er det på tide med en opprydding i uklarhetene.

Det er forståelig at norske akademikere ikke ønsker at statuer skal fjernes, eller at deres forbilder skal tas ned fra pidestallen, men det gagner verken Holberg eller norsk debatt å skjule de faktiske forhold for allmennheten.

Holbergs 5 bidrag til slavehandelen

Derfor følgende fem punkter for å klargjøre Holbergs slavehandelsrelaterte handlinger:

1) Holberg skrev i 1728–29 to litterære samtaler, mellom kjøpmenn, på oppdrag for sine direktørvenner, som drev det omstridte Ostindisk Kompagni («Østindiske»). Dette kompaniet hadde monopol på den dansk-norske handelen av varer, inkludert slaver, i Asia, som i kolonien Trankebar (India). Samtalene var ren reklamering for å redde, fortsette og utvide kompaniets virksomhet i Asia (Holberg, Andre Levnetsbrev, 1737).

2) Holberg investerte på slutten av 1729 så 500 riksdaler i «Østindiske», dets virksomhet da overtatt av Asiatisk Kompagni. Beløpet tilsvarte kjøp av 500 slavebarn under 12 år i India, eller 125 fullblodshester (Ustvedt, Trankebar. Nordmenn i de gamle tropekolonier 2001:132). Holberg sto på inntegningslisten og solgte seg ut før 16. mars 1730 ved å overføre aksjeposten via vennen Hans Gram til kjøpmann Simon Bischoff (Axel Nielsen, «Bidrag til belysning av Holbergs formueforhold», i Holberg Aarbog 1921:17).

3) Holberg gikk i april 1730 inn i det kongelige Sjøforsikringskompaniet (Det Kongelige Oktroierende Sø-Assurance Kompagni), som hadde monopol på sjøforsikringer – og som fra 1726 bl.a. forsikret slaveskipene som seilte mellom de danske-norske kolonier i Vest-Afrika og Karibia. Holbergs underskrift finnes i Sjøforsikringskompaniets første generalforsamlingsprotokoll, både 12. april 1730 og i 1731–32. Han tegnet seg som «interessent» for 1000 riksdaler frem til 29. januar 1733. I tillegg forsikret Holberg her boksendinger, slik som bøkene han sendte til Christiania (Oslo) 4. april 1730. Forsikringsselskapets jubileumsbok påpeker: «Som kjent var Holberg en utmerket privatøkonom, og han har sikkert (…) ment å finne god leilighet til å forbedre sin økonomi …» (Chr. Thorsen, Sø-Assurance Kompagni 1726–1926, 1926:133–137).

4) Holberg investerte 600 riksdaler i Vestindisk-guineisk Kompagni («Vestindiske») 13. desember 1730 (originalkilde: «Annammet af Hr. Assessor Ludvig Holberg …»). Kompaniet hadde monopol på slavehandelen mellom de dansk-norske fort på «Slavekysten» (Ghana) og Danmark-Norges øyer i Karibia, der prisen på en afrikansk, kvinnelig slave steg fra 28 til 72 riksdaler i perioden 1700–1727. Holberg fikk seks prosent rente på investeringen, og han hadde ved salget 12.12.1731 tjent 36 riksdaler på den transatlantiske slavehandelsinvesteringen (R. Paulli, «Til Holbergs pengeforhold», i Holberg Aarbog 1920:227).

I første årgang av Holberg Aarbog, der professor Francis Bull var norsk redaktør, publisert man en transkribering (fra gotisk håndskrift) av mesteparten av originalteksten angående Holbergs obligasjonsinvestering i «Vestindiske» i 1730–1731. Artikkelforfatteren var Richard Jakob Paulli, «ekstraordinær assistent» og senere leder ved Det kongelige bibliotek i København, kjent som R. Paulli. Her er side 227
I første årgang av Holberg Aarbog, der professor Francis Bull var norsk redaktør, publisert man en transkribering (fra gotisk håndskrift) av mesteparten av originalteksten angående Holbergs obligasjonsinvestering i «Vestindiske» i 1730–1731. Artikkelforfatteren var Richard Jakob Paulli, «ekstraordinær assistent» og senere leder ved Det kongelige bibliotek i København, kjent som R. Paulli. Her er side 227

5) Holberg møtte 5. desember 1736 selv opp på Charlottenborg da det private aksjeselskapet Kurantbanken, som fikk kongelig privilegiebrev (oktroa), ble dannet på den konstituerende generalforsamlingen. Kurantbanken ble opprettet av den samme kretsen fra handelskompaniene som var ansvarlige for slavehandelen i Asia, Afrika og Karibia – inkludert nevnte Holmsted, som sikret at Vestindiske kjøpte St. Croix i 1733 (Benjamin Asmussen, 2018). Kurantbanken ga lån og ble opprettet for å gi sikre kapital til handelskompaniene. Banken ble slik viktig for å sikre videre drift av koloniene og den transatlantiske slavehandelen. Holberg investerte først 500 riksdaler i én aksje – og han møtte opp årlig for å ta ut utbytte. Ved sin død i 1754 eide Holberg tre aksjer i Kurantbanken til en verdi av 1500 riksdaler – og han fikk i disse årene totalt utbetalt 1070 riksdaler i utbytte (Nielsen i Holberg Aarbog 1921:18–21).

Bygget seg opp rundt 1730

Det meste av Holbergs økonomiske involveringer ble omtalt allerede for et århundre siden. Det som står i Holberg Aarbog, redigert av Francis Bull (Kristiania) og Carl S. Petersen (København), burde vært allment kjent også blant dagens Holberg-forskere.

Den ekspanderende perioden rundt 1730 var ikke kun viktig for Danmark etter bybrannen i 1728, men også for Holberg selv. Nielsen konkluderer i 1921 med at, så langt han kan fastslå, så skal «grunnen til Holbergs formue være lagt omkring 1730». Altså etter Holbergs oppdragsskrivning for administrasjonen i «Østindiske» i 1728, noe som ga ham økt renommé i de besteborgerlige kretser før han året etter utga Danmarks og Norges Beskrivelse (1729), som ble en bestselger.

Holbergs investering i kompaniet som drev slavehandel Afrika–Karibia, punkt 4 over, er blitt diskutert i Norge siden Thorkild Hansen gjenga Holbergs årbok i Slavenes kyst (1967) – første bind av en trilogi han vant Nordisk Råds litteraturpris for. Holbergs investering i den transatlantiske slavehandelen omtales nå selv av Bergens Sjøfartsmuseum, i en ny mobilapp fra desember 2019. Når Holbergs fødested i Strandgaten omtales, i museets byvandring «Bergen og slaveriets historie», er tittelen «Investeringer i Det Vestindisk-Guineisk Kompagni». Sjøfartsmuseet opplyser at «Holberg var blant dem i hovedstadens øvre sjikt som gjennom et lån investerte i Det Vestindisk-Guineisk Kompagni som drev med slavehandel».

Dansk-norsk slavehandel over Indiahavet

Ved 200-årsjubileet i 1926 publiserte Det kongelige oktroierede Sø-Assurance-Kompagni sin jubileumsbok i Danmark. Kompaniet vektla Holbergs investering, og man trykket da (på s. 135) faksimile av første generalforsamlingsprotokoll, fra 12. april 1730, der Holbergs underskrift kan ses på øverste linje..
Ved 200-årsjubileet i 1926 publiserte Det kongelige oktroierede Sø-Assurance-Kompagni sin jubileumsbok i Danmark. Kompaniet vektla Holbergs investering, og man trykket da (på s. 135) faksimile av første generalforsamlingsprotokoll, fra 12. april 1730, der Holbergs underskrift kan ses på øverste linje..

For København-professoren var langt mer involvert i den dansk-norske slavehandelen enn hittil kjent. I 1728 ble Holberg bedt av de ansvarlige direktørene for omstridte Ostindisk Kompagni («Østindiske») om å skrive et forsvarsskrift for dem. Holberg lyttet til de rike kjøpmennene, som tjente godt på den sørindiske kolonien Trankebar og slavehandelen der. Han skrev dermed den litterære dialogen «Første samtale mellom de to kjøpmenn Lucius og Antonius» (1728), trykket på latin i Köln i dagens Tyskland. Dette var et rent forsvarsskrift for det Østindiske kompaniet, og Holberg kom med en ny samtaletekst året etter.

Fra 1690-tallet, og frem til slavehandelsforbud i 1745, var det Østindiske kompaniet ansvarlig for å frakte tusener av indiske slaver fra Trankebar i det sørøstlige India til Aceh-provinsen i Sumatra, i dagens Indonesia. Nordmenn var også guvernører på Trankebar, som den beryktede Johan S. Hassius fra Kristiansand – som fengslet presten Ziegenbalg. Et av skipene som ble brukt for å frakte slaver fra India, het «Norsk løve», men fra rundt 1730 ble «Christianus Sextus» det viktigste slaveskipet der, viser Martin Krieger i «Danish Shipping and Trade between Tranquebar on the Coromandel Coast and Southeast Asia (…)» (2008).

Likevel, som de fagansvarlige ved Universitetet i Aarhus påpeker: «Færre vet (…) at danskene også var involvert i slavehandel i de danske besittelser i India, hvor Danmark i perioden 1620-1845 drev handel med utgangspunkt i Trankebar og Serampore. Besittelsene ble forvaltet gjennom handelskompanier, Ostindisk Kompagni (1616-1729) og Asiatisk Kompagni (1732-1844)».

De fleste av de dansk-norske slavene ble skipet videre fra Trankebar og øst over Indiahavet: «En av de varer som kom til å inngå i danskenes handel på lokaliteter i Malaysia og Indonesia, var indiske slaver fra Koromandel-kysten, som ble avskipet fra Trankebar.»

Holberg forklarer 1728-forsvaret

Som vi har sett innledningsvis, omtaler Holberg i 1749-epigrammet hvordan en skandinavisk herre slår sin fargede slave fra India med en stokk. Slavene fra India ble nemlig sendt også til Europa og Sør-Afrika, fastslår Aarhus-universitetet. De indiske slavene var rene «handelsobjekter» for «handelskompaniet, som kjøpte og solgte slaver». Holberg omtaler selv sitt forsvar for dette Ostindiske kompaniet i 1728, noe han gjør i Andre levnetsbrev (1737):

«Handelen med India (Ostindien) var ved tidenes ugunst havnet i så store vanskeligheter at den sannsynligvis ikke kunne bestå rett lenge, med mindre den mottok resolutt støtte (…)»

Kompaniets «direktører» trengte noen som kunne hjelpe dem utad – spesielt for å få tyske investorer:

«Jeg ble oppfordret til å imøtegå disse bakvaskelser i et forsvarsskrift … mine venners bønner gjorde det av med min motstand, og så ga jeg meg likevel i kast med verket, og utga på latin en dialog som på kompaniadministrasjonens initiativ kort etter ble oversatt til dansk og deretter tysk.»

Holberg konstaterer at hans forsvarsskrift for det Østindiske kompaniet «ble hilst med så varmt et bifall av hovedstadens grosserere at noen fant at forfatteren burde belønnes med en betraktelig godtgjørelse for sin umake». De fant dog ut at det ville passe Holberg bedre med en «takksigelse», noe han samstemte i: «Et nakent TAKK med rene ord er meg mer enn nok.»

Holbergs litterære «samtale» var en argumentasjon for at også utenlandske investorer skulle gå inn i «Østindiske», for slik å støtte den danske koloniseringen i India med tilhørende slavehandel. Hva slags andre fordeler Holberg fikk etter å ha utført det litterære oppdraget i 1728–29, kan være et tema for videre studier.

«Falske nyheter» i 2020

Også i Alminnnelig kirkehistorie (1738) tar Holberg opp den dansk-norske slavehandelen. Han skriver at slaveriet («trelldoms rett») er avsluttet i Europa, med unntak av Portugal og Spania – for der gjør de ennå slaveri mot «tyrkere og maurere». Og «på samme måte i India, hvor sådan slags handel av kjøpmannskompanier ennå drives; dog er herved å bemerke, at når noen bringer deres kjøpte slaver med seg til Europa, blir de samme straks fri» (s. 775).

Holberg viser her til de private kompaniene som fikk monopol på handelen med i Asia, Afrika og Amerika. Likevel påstår UiBs Kjell Lars Berge at Holbergs investeringer er «fake news»: «Den usanne vandrehistorien om Holberg» viser, skriver Berge, at «selv skolerte folk ikke kjenner vesentlige trekk ved norsk kulturhistorie».

Men den «falske nyheten» er at Holberg var samtidens moralske forbilde i ord og handling når det gjelder slavehandelen. Og den reelle, «usanne vandrehistorien» er at noen i «mange år» har gått rundt og kalt Holberg «slavehandler». Påstanden dukket opp i innlegget i «Holberg var ikke slavehandler» i Norsk Shakespearetidsskrift 15. juni. Teksten ble så republisert av TV 2.no – som nå vel å merke har rettet og beklaget de usanne anklagene om noen har kalt Holberg «slavehandler». Selv i det famøse «statueoppropet» fra juni 2020 står det kun at Holberg, helt riktig, «investerte i slavehandel» (oppropets tittel kan dog misforstås). Likevel gjentas feilen ennå i en Klassekampen-kronikk.

Berge har rett i at selv skolerte folk tydeligvis ikke kjenner vesentlige trekk ved norsk historie, som om Holberg og vår slavehandelshistorie.

Dessverre har også jeg selv bidratt til hvitvaskingen av Holberg, og da ikke bare i bøkene Norge – et lite stykke verdenshistorie (2005) og Globalkunnskap (2016). I Klassekampen-kronikken «Stans hvitvaskingen» (19. juni) var jeg med på å sitere en ansatt i det danske Riksarkivet, som på e-post påsto at Holberg som «alle andre» statsansatte var «tvangsinvestor» i det Vestindiske kompaniet. Men denne apologetiske påstanden klarer han nå ikke finne belegg for.

Som vi har sett ovenfor, både skrev og investerte Holberg av fri vilje.

Om forfatteren: Dag Herbjørnsrud er grunnlegger av Senter for global og komparativ idéhistorie (SGOKI). Siste fagartikkel: «Beyond decolonizing: global intellectual history and reconstruction of a comparative method» (Global Intellectual History, 2019).

Se også: En «oversettelse» av originalkildene fra 1730-31, fra gotiske til latinske bokstaver - gjort av 1700-tallshistoriker Anna Tranberg, USN.

Powered by Labrador CMS