Endelig mandag. emil øversveen

Universitetspolitikken må bli mer offensiv

Vårens universitetsdebatt viser behovet for en organisert og handlekraftig akademisk opposisjon.

Postdoktor i sosiologi ved NTNU

Denne våren har det stormet mer enn vanlig i den universitetspolitiske samtalen.

Store deler av æren for den økte temperaturen må tilskrives forsknings- og høyere utdanningsminister Ola Borten Moe, som har tiltrådt sitt verv med en langt mer konfronterende – om ikke direkte fiendtlig – stil enn det sektoren tradisjonelt sett har vært vant til.

Ikke overraskende er det den hardhendte behandlingen av Forskningsrådet som har skapt mest oppstyr. Mer alvorlig for sektorens helse på sikt er imidlertid den generelle kutt- og nedprioriteringslinja regjeringa har lagt seg på. Denne linja er i og for seg ikke noe nytt, men frontes nå av en minister som ikke engang på papiret virker særlig interessert i å kjempe for interessene til sektoren han skal representere.

Også nytt av året er hvor mye av den universitetspolitiske samtalen som har handlet om ministeren som person. Da det ble varslet kutt i samlokaliseringen av NTNU forfattet Studentersamfundet i Trondheim straks en resolusjon som krevde Borten Moes umiddelbare avgang, som imidlertid måtte skrotes da det ikke møtte opp nok studenter til å stemme forslaget i gjennom. Her i Khrono har Borten Moe blant annet blitt karakterisert som mer opptatt av «personlig vinning og populistisk politikkføring framfor alt anna» av student Oscar Dos Santos Kvalsvik, og som en som praktiserer «fryktbasert ledelse» av Abelia-direktør Øystein Søreide.

Kanskje er det en positiv ting at sektoren nå har fått seg en politisk motstander. Alle statsvitere veit at det er lettere å samle ei gruppe dersom det finnes en felles fiende gruppa kan mobiliseres mot. Etter mitt syn vil en mer offensiv og konfronterende linje være en velkommen utvikling for universitetspolitikken.

Den universitetspolitiske samtalen preges tidvis av en aura av avmakt og resignasjon, og en følelse av utviklingen sektoren er inne i er irreversibel og uunngåelig. Tidspress, underbemanning og midlertidighet – for å nevne noen av de temaene som oftest diskuteres – framstilles ikke som følgene av en villet politikk iverksatt av konkrete mennesker, men som et resultat av vage og upersonlige krefter som det virker nytteløst å motsette seg.

Dette oversettes i et fravær av en organisert akademisk opposisjon som kan kjempe fram bedre arbeidsbetingelser for sektoren som helhet. Selv om det kan være en bred enighet om hvilke problemer vi står overfor, virker det derfor å være en lang vei å gå fram til en konkret plan for hvordan disse problemene kan løses. Det beste man kan håpe på er skadebegrensning og passiv motstand, og tilrettelegging av ‘safe spaces’, stressmestringskurs og meditasjonsøvelser for å ruste folk til å takle presset.

Politisk sett har UH-sektoren ofte blitt representert av politikere som har snakket høyt om betydningen av den frie forskningen, men som i praksis har innført et komplekst nett av indirekte og tilsynelatende nøytrale styringsmekanismer som har styrt den akademiske aktiviteten inn på et stadig snevrere spor.

Deretter kan man legge til en ABE-reform som forplikter sektoren til årlige nedskjæringer, begrunnet med henvisning til ‘objektive’ og tilsynelatende uforanderlige økonomiske realiteter. Resultatet er en situasjon hvor både mål og midler virker fullstendig fastlåst. I stedet for politikk får vi administrasjon, og de store spørsmålene brytes opp i et kompleks av små og adspredte problemer som skal løses gjennom rent tekniske virkemidler. Slik avpolitiseres universitetspolitikken, og opposisjonen nøytraliseres allerede før den har rukket å komme i gang.

Fraværet av en organisert akademisk opposisjon kan også skyldes faktorer ved akademikeres arbeidssituasjon. Akademikere jobber stort sett alene eller i små grupper, og kappes kontinuerlig seg i mellom om publikasjoner, søknadsmidler, medieoppmerksomhet og andre kilder til profesjonell prestisje.

Det er et paradoks at vitenskapen – som alle er enige om at er et kollektivt prosjekt – er organisert gjennom en konkurranse mellom isolerte produksjonsenheter. Uansett hva man mener om denne organisasjonsformen, sier det seg selv at det er vanskeligere å samle denne typen arbeidere enn den industrielle arbeiderklassen som tradisjonelt sett har dannet arbeiderbevegelsens ryggrad.

I den akademiske habitusen finnes det også en hang til abstraksjon, og til å generalisere fra det spesifikke til det allmenne. Samtidig som at slike generaliseringer er nyttige vitenskapelig sett, kan de også virke hemmende for politisk handling hvis det fører til at man overvurderer utfordringene man står overfor.

En parallell kan trekkes til sjakkverdenen. Vladimir Kramnik, som var verdensmester mellom 2000 og 2007, har tidvis trukket det fram som en svakhet ved sitt eget spill at han har en for objektiv vurdering av situasjonen på brettet. Uansett hva slags plan han kommer opp med, klarer han alltid å se hvilke muligheter motstanderen har for motspill. Dette har gjort at han har latt være å gå for angrep som i mange praktiske tilfeller nok kunne ha vunnet ham partiet.

Noe av det samme gjelder i politikken også. Effektiv mobilisering forutsetter gjerne en viss naivitet, og en vilje til å gripe de sjansene som dukker opp. Her kan man spørre seg om ikke vi akademikere tidvis er for smarte til vårt eget beste, i den forstand at vi er for gode til å finne problemer med våre egne strategier før de engang er testet i praksis.

Et gjennomgangstema i kritikken av Borten Moe og resten av regjeringa er at forskning politisk nødvendig for å håndtere de problemene som samfunnet står overfor. Samtidig kan man spørre seg om hvordan for eksempel norske ulikhetsforskere med troverdighet skal kunne bidra til et mer egalitært og inkluderende samfunn, når man ikke klarer å sikre adekvate arbeidsbetingelser i sektoren som man selv jobber i.

For at akademia skal kunne bevare sitt selvbilde som en intellektuell veileder for resten av samfunnet, må vi være i stand til å løse problemene vi selv står oppe i. Dette krever en handlekraftig – og konstruktivt naiv – opposisjon som ikke nøyer seg med å drøfte universitetspolitiske problemer på et intellektuelt plan, men som evner å komme opp med konkrete målsetninger og strategier for hvordan de kan nås.

Powered by Labrador CMS