Debatt ● dag hoel
Universitetets nye klær
Et eventyr om sannhet i vekstideologiens tid. Fritt etter H.C. Andersen.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Forfatter og filmprodusent
Det var en gang et Universitet som holdt saa meget av seg selv at det simpelthen aldri fikk nok av aa studere sine fineste linjer i speilet. Det omtalte seg selv i smukke vendinger og mente at alt ble bedre jo mer det svulmet.
«Stort er praktfullt», sa det til seg selv, og blinket mot speilet.
Universitetet hadde avdelingsregenter som fulgte med i tiden. De fortalte hverandre at stort er godt. Om egenvekten er drabelig blir kvaliteten bra – da klemmer en luften ut av konkurrenter. Men blant lakeiene som forsket ved Universitetet var det uro. Deres arbeid underbygget ikke at stort var godt.
Noen av dem sa det rett ut, men luften ble klemt ut av dem. For Universitetets suksess laa i tidens sentens: Vekst er vakkert! Alt skulle ese for aa ta seg godt ut, den gangen dette eventyret utspilte seg.
I byen hvor Universitetet bodde, gikk det fornøielig til. Rett som det var, kom fremmede paa besøk og de var i undring over gamle trær og trehus i nøysomme størrelser. Gjestene frydet seg over særegne utførelser som skilte byens bebyggelser fra skikker under andre himmelstrøk, og byen fikk plass i gjestenes fortellinger når de vendte hjem til sine land.
En dag kom noen bedragere til Universitetet. De fortalte at det matte vokse fortere for aa opprettholde konkurransekraft. Naa var det kun et universitet med potensial, sa de, men med planarbeid og en paafølgende byggeprosess, ville det vinne fram i konkurransen med utfordrere.
Universitetet skulle bli til det deiligste sted en kunne tenke seg! Ingen ville lenger være sinte paa hverandre, hverken internt paa det humanistiske fakultetet, eller i form av kiving mellom fakultetene.
Bedragerne ville forene naturvitenskaplige miljøer med humaniora og samfunnsvitenskap paa én campus. Der skulle alle lære hverandres spraak og toneleie aa kjenne. Tverrfaglighet ville blomstre. Med erfaringer paa tvers av faggrenser ville synergier oversvømme instituttene og tverrfagene ville ta lederskap i noe bedragerne kalte «grønn omstilling».
Saa bedaarende ville Universitetet ta seg ut, sa bedragerne, at alminnelige mennesker slett ikke ville være i stand til aa se de utsøkte kvalitetene. Forfinede egenskaper ved massive kontorbygg ville være usynlige for ethvert menneske som ikke var fortrolig med lobbyvirksomhet, salg og markedsføring – næringene som skaper verdiene verden trenger for aa motvirke økologisk sammenbrudd. «Men uskolerte folk er da ogsaa uvesentlige».
«Det var noe til planer,» tenkte Universitetet: Reaksjonene fra borgerne vil avsløre hvem som er dugelige og hvem som er undermaals. Prosessen med aa vokse ut av middelmaadighet vil avsløre hvem som er gammeldagse maateholdsfolk, og hvem som behersker tiden vi lever i!
Universitetet var smigret og følte et egenkjærlig mot i brystet. Det lot bedragerne montere tegnebrettene og kalte dem samfunnsbyggere. Bedragerne repeterte tidstypisk svada og motebegrep hentet fra fremmede spraak og som derfor hørtes kloke ut. «Campus» skrev de. «Synergieffekter». «Integrering». «Innovasjon».
Almuen, som betraktet opptoget og viftet med flagg, ropte: Gud hvor Universitetets nye planer er makeløse! Hvilket deilig slep det har paa kjolen! Hvor velsignet vel planene bekommer oss!
Raskt vekk maatte de ha penger, for det skulle bygges for evigheten, og den kom ikke av seg selv, den maatte kjøpes. Ingen kunne si at bedragerne ikke arbeidet, for de lente seg framover og gestikulerte med iltre bevegelser til langt utpaa natten. Det var klart det kostet!
«Gad vite hvordan det gaar med arbeidet – om planene tar form», sa Universitetet til seg selv – etter en tid. Det kjente uro i hjertet ved tanke paa at de udugelige og gammelmodige ikke ville kunne se skjønnheten i planene. Borgerne i byen visste hvilken forunderlig kraft som levde i planene og hvem skjønnheten ville vise seg for. Derfor var alle begjærlige etter aa se, og de forberedte seg paa aa godte seg over naboen, som sikkert ikke ville se noe som helst!
«Jeg vil sende min gamle og ærlige attaché hen til planleggerne!» tenkte Universitetet. Han vil kunne se hvorledes det hele tar seg ut – om veksten er tilstrekkelig – for han har forstand og passer sitt arbeid. Attachéen paatok seg oppgaven og gikk inn i salen hvor bedragere arbeidet. «Gud bevare oss!» tenkte han og sperret øynene opp. Hva er dette for galskap! Men han sa ingenting.
Bedragerne ba ham komme nærmere og spurte om det ikke alt var henrivende? Som et miljøfremmende tiltak tegnet de naa en bro som hvelvet seg over almuen! Broer bant institutter sammen. Med overbevisning fortalte bedragerne at de gjorde framskritt, ikke bare for Universitetet og byen, men for menneskeheten.
Verden skulle reddes fra biologisk kollaps, så byggene måtte reises tilstrekkelig høye og ha sjenerøs utstrekning. Det var paa Universitetet at framtiden skulle skapes. «Og vi glemmer ikke oseanet!», sa bedragerne. Det løfter vi opp paa land, slik at vi kan kontrollere det!
«Herre Gud!» tenkte attachéen, han forsto ikke noe som helst. Er jeg virkelig dum! Duger jeg ikke til arbeidet mitt? Nei, det er umulig aa fortelle at jeg ikke ser annet enn daarskap!
«Naa, du sier ingenting?» sa den ene bedrageren.
«Aa, det er aldeles nydelig!» sa attachéen med skjelving i stemmen. For noen planer! Ogsaa saa bærekraftig og ressurssparende. Ja, dette vil framtidige generasjoner fryde seg over.
«Det gleder oss aa høre», sa bedragerne, og saa pøste de ut svadarøren i større detalj. Attachéen hørte godt efter, slik at han kunne gjengi alt sammen i sitt notat til Universitetet. Og det gjorde han.
Naa forlangte bedragerne enda mer penger. De trengte lobbyister som kunne informere politikere og redaktører paa et nøkternt grunnlag. Dokumenter ble stablet i mapper. Jo mer voluminøse mappene ble, desto betydeligere ble planene. Kostnadene ved arbeidet fikk slik tyngde at Universitetets status vokste.
Alle mennesker i byen snakket om de prektige planene, og naa ville Universitetet ogsaa se dem, mens ideene var paa tegnebrettet. Med en skare av kavalerer gikk det hen til planleggerne som tegnet med kraftfulle bevegelser.
Universitetet saa paa arbeidet med store øyne og uten aa aapne munnen. Da sa borgermesteren, som var med i følget og sto ved Universitetets side: Er det ikke magnifique! Og redaktøren sa: Hvilke vyer, hvilken gave til byen! og begge pekte begeistret ut i luften – for de ville saa gjerne at bedragernes aapenbaringer skulle være en vennlighet mot menneskene.
«Hva for noe!» tenkte Universitetet, jeg ser ingen ting! Duger jeg ikke til aa være universitet? Dette er det skrekkeligste som kunne arrivere meg!
«Aa, dette er smukt!» befippet det seg likevel til aa si. Planene har mitt allerhøieste bifall! Og det nikket og betraktet tegnebordene med verdighet uten aa se skjønnhet eller omtanke noe sted.
Paa denne tiden var forstanden slik at skulle en tilkjempe seg statstilskudd, maatte en ha store vyer. Kun ved økonomisk vekst og ved nedbryting av natur, kunne en med rette bruke begrepet «bærekraft».
Kongen var ennaa rik paa svart gull, og han ødslet det paa dem som hadde de fagreste vendingene om «optimalisering». Ingen verdsatte praktiske ferdigheter eller maatehold. Kroppsarbeid kunne de holde paa med i Kina.
Etter at Universitetet hadde ytret sin begeistring, beskuet hele følget planene og utbrøt, Aa, det er meget smukt! Planene er saa lette som spindelvev! Man skulle tro de var luft, men det er just dyden ved dem! Ja! stemte konsulentene i. Gud hvor utbyggingen tar ut potensialet og tilfører verdier! Hvilket kraftfullt cluster!
Etterpaa, da Universitetet var alene paa rommet sitt, tok det fram planene og vendte og dreide paa dem. Det fant seg selv uimotstaaelig.
Saa ble planene bekjentgjort for almuen. De ble forkynt med patos av embetsfolk. Reaksjonene var som en kunne vente. Besteborgerne ropte: «Excellent!» for prospektet var til velsignelse baade for entreprenører og underleverandører – og kongen skulle betale gildet! Byen ville legge en alen til sitt stykke og bli til noe mer enn den hadde vært. Ordene gikk fra munn til munn og ølet skummet i krambuene.
I de innerste krokene satt Universitetets vitenskapelig ansatte lakeier. De mumlet at en ikke skulle si «tverrfaglig» naar en mente alkymi, det var en spraaklig forvirring der, sa de. Det fantes ingen kunnskapsbasert forklaring paa samhandlingsmirakelet bedragerne varslet. Og det var vel kunnskap Universitetet skulle bygge paa?
For aa motvirke ukvemsord og gi borgerne eierskap til planene, bestemte Universitetet seg for aa ikle seg prospektet og i alles paasyn gjennomføre en parademarsj i byens gater. Først i opptoget spradet bedragerne sammen med Universitetet. Dernest kom de fornemste borgerne.
Almuen, som betraktet opptoget og viftet med flagg, ropte: Gud hvor Universitetets nye planer er makeløse! Hvilket deilig slep det har paa kjolen! Hvor velsignet vel planene bekommer oss!
Saa var det en liten gutt som het Bort-Ola. Han var en forvorpen rakker som ville være med over alt hvor det kunne bli leven, og han sto i veikanten da paraden kom. Bort-Ola kom i stuss, og naar han lurte paa noe, var han ikke kar om aa holde igjen – for han var av slikt folk. «Universitetet er jo uten klær! sa Bort-Ola, og det ganske høyt.
«Herre Gud, hør den uskyldiges røst», haanflirte ei tulle som sto til høyre for Bort-Ola. Hun bejublet planene, for det hadde moren sagt hun skulle gjøre. Men skaden var skjedd. Folk visket om gutten og ordene fløy. Informasjonsdisen sprakk og ordene virket i folk. De kunne med ett se at i en tid da det gjaldt aa redde verden fra aa drukne i en strøm av ødeleggelser, kunne en ikke ødsle kongens rikdommer paa Universitetets selvforherligelse. Det hadde da vitterlig klesskapet fullt!
Ivaretakelse og maatehold hadde ikke vært i tiden. En maatte med stor kraft tilkjempe seg statstilskudd om en ville utløse bærekraft – hadde fortellingen vært – men naa maatte det bli slutt paa det!
Etter Bort-Olas skamløshet, forsto borgerne at de ikke skapte framtid ved aa konkurrere om å være størst. Helt siden den gangen folket fikk det for seg at egenkjærlighet skulle være motoren i samfunnet, hadde livsløgnen vært at det er vakkert aa svulme. Men naa hadde Bort-Ola aapnet en glipe der en kunne kikke mot framtida uten slikt begjær.
Universitetet er jo uten klær! ropte til sist hele folket. Universitetet staalsatte seg for det sto jo midt i folkehavet. Jeg maa holde prosesjonen ut, sa det til seg selv. Og kammerherrerne gikk og bar paa slepet som slett ikke fantes.
Nyeste artikler
Ny læringsteknologi kan bidra til økt læringsutbytte
Hvor er oljepengene når vi trenger dem?
Student ble utestengt i ett år for fusk. Nå har hun tapt to rettssaker
Går hardt ut mot rektor i lokalavisa
Det trengs en framtidsrettet politikk for profesjonsutdanningene
Mest lest
Vurderte Kjerkols oppgave og kom til en annen konklusjon enn nemnda
Reaksjoner etter Kjerkol-avgangen: — Ren sleiphet
Takk og farvel, masteroppgaven
I Kjerkol-sakens kjølvann
Tekstlikhet, plagiat, fusk — samme sak?