Universiteter og høgskoler bør holde åpent hele døgnet

Vi er en knapp måned inn i det nye studieåret ved universitetene og høgskolene. Det store flertallet av landets nærmere 300.000 studenter har så godt som ikke satt sin fot på campus.

Studenter melder om at de har det «helt jævlig». Mange frykter mer ensomhet, mindre læring, lavere effektivitet og en risiko for at studentene som nå skulle befolket universitetene kan utgjøre en tapt generasjon for framtiden, hvis viruset vedvarer. Og det er det all grunn til å tro at det gjør.

les også:

Èn fysisk forelesning i uka for de ferskeste studentene

Samtidig melder mange ansatte at de trives veldig godt med å ikke være på campus, og hvis de kunne velge fritt så ville de gjerne jobbet mer på hjemmekontor i normale tider også.

NHH-professor Christine Meyer fryktet nylig i et intervju i Khrono at det kunne bli for attraktivt for de ansatte å sitte på hjemmekontor. Hun så for seg folketomme campus og «spøkelsesuniversiteter», også på sikt.

Enkelte ledere i akademia sukker over paradokset med hvor lett det var å stenge ned og få folk ut og bort fra campus da landet stengte ned i mars i år, og undrer seg over hvor vanskelig det er å få dem tilbake når man nå gradvis kan åpne igjen. Og man må selvfølgelig ta hensyn til lokale smitteutbrudd og smittetall.

Smittevernhensynet må komme først. Kollektivtrafikken i de største byene har ikke kapasitet til å ta alle studenter og ansatte trygt til jobb og studier. Folk oppfordres til å holde seg hjemme og jobbe derfra hvis de kan. Studentene blir bedt om å holde seg hjemme eller på trange hybler i studenthus, og klikke og stirre inn i skjermene sine og tilegne seg pensum derfra. De får kjeft hvis de drikker seg fulle i parken og de får kjeft hvis de har for mange på besøk på hybelen.

Mange av lokalene i universitetsbyggene er ikke store nok til å overholde enmetersregelen hvis alle kommer. Men det gjelder hvis alle kommer samtidig.

Universitetene og høgskolene har millioner av kvadratmetre de disponerer. Og de fleste timene av døgnet er lokalene tomme, og busser og trikker og baner som går forbi er halvtomme på litt mer odde tidspunkter.

Hva om både myndigheter og akademisk og administrativ ledelse ved de høyere utdanningsinstitusjonene snudde om på tankegangen og signalene de sender ut og heller spør: Hvordan kan vi få mest mulig belegg i byggene våre i løpet av døgnet og ukene – innenfor trygge rammer?

Hva hvis signalene til studenter og ansatte var at nå - nettopp i disse krisetidene - er det viktigere enn noen gang med kvalitet på undervisning, forskning, samspill, samarbeid, kunnskapsbygging, diskusjoner og vitenskapelig tilstedeværelse. Det bør syde mest mulig - i forsvarlige rammer på campus. Og det trenger ikke bare å skje i kjernetiden mellom kl.09-15.

Nokuts tilsynssjef Øystein Lund oppfordret i sommer til å høre på studentenes tilbakemeldinger - noen mistrives så sterkt at de vurderte å slutte.

Universitetenes og høgskolenes oppdrag er ifølge universitets- og høyskoleloven å tilby undervisning og forskning på høyt internasjonalt nivå. Er vi der nå? Får studentene tilbud på dette nivået nå? Vil vi kunne være der selv om vi er i pandemi?

Jeg skulle gjerne sett Universitetet 24/7 – døgnåpent – med studenter og ansatte i turnus 24 timer i døgnet sju dager i uken - fordi samfunnet trenger det.

Det er antakeligvis urealistisk å få til. Men hvis alle hadde villet det hardt nok, ville det vært mulig, og med en regjerning som ønsker en storsatsing på høyere utdanning og utvikling av kunnskapssamfunnet på lag, er det mulig.

Om man ikke klarer 24/7 så kan man klare å få til mye mer åpne universitet og høgskoler enn nå. Jeg er klar over at fagforeninger og ikke minst universitetsledere på alle nivå – og aller øverste myndighet i Kunnskapsdepartementet – må ha et felles mål og ønske for å få til noe sånt. Men å utvide åpningstidene for å få flere tilbake og dermed et enda bedre tilbud til mange flere studenter, tror jeg ville være bra.

På sikt vil dette muligens bli nødvendig – for å kunne ivareta selve samfunnsoppdraget i akademia, og signalisere at studentene - og alle ansatte - i aller høyeste grad er ønsket på arbeidsplassen sin.

For hvis ansatte blir avinstitusjonalisert på hjemmekontor, og studentene blir desillusjonert på hybelen eller hjemmefra hos far og mor – er det stor sjanse for at vi om ikke lenge kan komme i et skikkelig akademisk tilbakeslag.

Landets høyere utdanningsinstitusjoner står ikke oppført på myndighetenes liste over kritiske samfunnsinstitusjoner som man bør gjøre alt for å opprettholde også i krisetider. Universitetene og høgskolene er ikke engang nevnt under kategorien «viktige samfunnsfunksjoner». Der står det kun oppført «barnehager, grunnskoler og videregående skoler» under Kunnskapsdepartementet.

Kan hende er det allerede der signalene er feil? Høyere utdanning blir ikke regnet som viktig nok i samfunnet. Og hvor er universitetenes beredskapsledelse, styrer, rektorat og ledergrupper i dette spørsmålet? Institusjonene er ikke viktige nok, landet trenger dere ikke? Og det er ikke så farlig med studentene?

Enn så lenge har det kun gått et halvt år med pandemi, vi vet ikke hvor lenge den vil vare. De fleste mener at situasjonen kan bli langvarig. Langtidsvirkningene kan bli dramatiske. Vi kan ikke sette studentenes framtid og kunnskapsnorge på vent på ubestemt tid.

Det er tross alt unntakstilstand. Og uvanlige tilstander krever uvanlige grep.