Debatt Svein stølen

Universitetene og høyskolene må til sammen dekke samfunnets behov for kompetanse

Noen navngitte institusjoner har fått ansvar for noen navngitte profesjonsstudier. Andre institusjoner har andre sektoransvar basert på profil og styrke. Det er ikke urettferdig, det er fornuftig, skriver UiO-rektor Svein Stølen.

Svein Stølen
Svein Stølen
Publisert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

I en kunnskapsøkonomi med økende grad av spesialisering og vekst i kunnskapsintensiv virksomhet, er utdanning- og forskning av høy kvalitet avgjørende for å levere gode offentlige tjenster og for å lykkes med omstilling og nyskaping.

Norge er et stort, men likevel lite land. Vårt store geografiske areal, spredte bosetting og beskjedne folketall påvirker store deler av norsk politikk, så også forsknings- og høyere utdanningspolitikken. Et relativt lite universitets- og høyskolesystem i et langstrakt land har, tross vekst i sektoren, begrenset kapasitet. Slik må det være. Dermed kan ikke alle ha like stor bredde i sitt studietilbud og i forskningsområdene de dekker.

Derfor har det også i universitets- og høyskolesektoren vært en politikk for samarbeid, arbeidsdeling og konsentrasjon (SAK), slik at sektoren til sammen dekker samfunnets behov for kompetanse på kort og lang sikt, og til sammen løfter seg kvalitetsmessig. Derfor er det også slik at noen navngitte institusjoner har fått ansvar for noen navngitte profesjonsstudier. Andre institusjoner har andre sektoransvar basert på profil og styrke. Det er ikke urettferdig, det er fornuftig. Det er arbeidsdeling i praksis.

Rektorene ved OsloMet, UiS, Nord, UiA og USN beskriver i Khrono 8. februar derimot dette som «en historisk monopollignende situasjon til ulempe både for studentene, for utdannings-Norge og for mulighetene til utvikling og innovasjon.»

Men begrunnelsen for arbeidsdelingen (og gradsforskriften) er nøyaktig motsatt av det de fem rektorene skriver. Det gir oss bedre utdanninger, bedre utnyttelse av våre nasjonale ressurser, og styrker vår kapasitet for utvikling og innovasjon.

Å fragmentere profesjonsutdanningene er ikke veien å gå

Svein Stølen, rektor ved Universitetet i Oslo

I analysearbeidet som fulgte strukturreformen, som nettopp hadde som mål åa heve kvaliteten på norsk utdanning og forskning, ble blant annet høyere gradsutdanning grundig beskrevet: Kvaliteten på master- og doktorgradsutdanningene er avhengig av en base i solide fagmiljøer med aktiv forsknings- og utviklingsproduksjon og en bredde i kompetansen, samt tilstrekkelig antall faglig ansatte og studenter. I tillegg til dette bør nevnes den betydelige ferdighetstreningen flere av profesjonsutdanningen krever, for eksempel pasientkontakt og laboratoriearbeid. Det er begrenset hvor mange fagmiljøer med disse betingelsene det er mulig å bygge opp pr disiplin i et land med 5,4 millioner mennesker.

Det er legitimt at myndighetene ønsker å sikre hele landets behov for kvalifisert arbeidskraft, særlig i helse- og lærerutdanningene. Her er dimensjonering et viktig spørsmål, og UiO diskuterer gjerne hvordan vi kan samspille bedre for å fylle ulike kompetansebehov i hele landet. Men å fragmentere profesjonsutdanningene er ikke veien å gå.

Rektorene er selv inne på konklusjonen når de skriver: «Sjansene for at fullverdige profesjonsutdanninger etableres mange steder er små, fordi kvalitetskrav er nedfelt i lovverk og studiekvalitets- og studietilsynsforskriftene. Det ville også vært et samfunnsøkonomisk tapsprosjekt.»

Nettopp!

Powered by Labrador CMS