strukturreformen
Sterkere fagprofiler, men uklar regional effekt av fusjonene
Fusjonene har gitt større regional spredning, men studentene velger heller den største campusen, går det fram av en ny studie om strukturreformen.
Publisert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Snart seks år etter at strukturreformen ble vedtatt, har forskere ved Nifu funnet at de fusjonerte universitetene og høgskolene har fått en tydeligere fagprofil, de har flere mastergrader og flere studenter per studieprogram. Resultatene varierer likevel en del mellom de ulike fusjonerte institusjonene.
Studien Fusjonerte institusjoner i støpeskjeen: Endringer i faglige profiler og det regionale studietilbudet viser også at de fusjonerte har fått en større regional spredning av studietilbudene, men at studentene har en tendens til å gå i motsatt retning og velge den største campusen. Dermed er den regionale effekten av reformen uklar.
26 ble til 14
Strukturmeldingen gikk gjennom i Stortinget i april 2015. Målet var å skape institusjoner med sterkere fagmiljøer og en tydelig faglig og strategisk profil, og samtidig videreutvikle institusjonenes regionale rolle.
Reformen førte til en lang rekke fusjoner og 26 statlige utdanningsinstitusjoner er blitt redusert til 14.
Nifu-forskerne har sett på utviklingen ved Høgskolen i Innlandet, Høgskulen på Vestlandet, UiT Norges arktiske universitet, Universitetet i Sørøst-Norge, Nord universitet og NTNU fra fusjonstidspunktet og fram til 2019.
De fusjonerte institusjonene har større regional spredning, og det er jo positivt sett i forhold til målet med reformen, men samtidig ser vi at studentenes valg ikke følger med.
Nicoline Frølich, forskningsleder Nifu
Gir fakta til evalueringen
Forskningsleder Nicoline Frølich sier at studien har gitt mange interessante resultater. Hun leder også den store evalueringen som Nifu og samarbeidspartnere gjør av strukturreformen på oppdrag fra Forskningsrådet. Evalueringen skal være ferdig i 2023.
— Denne studien er et viktig faktagrunnlag for evalueringen. Her har vi brukt data fra Database for høyere utdanning (DBH) for å finne ut hvor langt prosessene har kommet ved de fusjonerte institusjonene, sier hun.
Frølich understreker at studien kun viser én måte å måle om de fusjonerte universitetene og høgskolene er i ferd med å oppnå det som var hensikten med strukturreformen, men at det også finnes andre kilder som kan være viktige kunnskapsgrunnlag inn i evalueringen.
Større studieprogram
Et av resultatene er at antall studenter per studieprogram har økt for alle, unntatt Universitetet i Sørøst-Norge. Økningen er relativt sett større enn for statlige universiteter og høgskoler som ikke har fusjonert, og særlig stor ved Høgskolen i Innlandet.
— Er dette noen indikasjon på at man er nærmere målene med strukturreformen?
— Ikke direkte, men det kan være et mål på robusthet, som var en målsetning med reformen. Det ser ut som om de fusjonerte får større og sterkere studieprogrammer, sier Frølich.
Antall studieprogrammer har også økt hos noen, men ikke hos alle. Ved Høgskolen i Innlandet, Høgskulen på Vestlandet og Nord universitet har antallet gått ned, mens det har økt ved Universitetet i Sørøst-Norge og NTNU.
Fagprofilen er tydeligere
Forskerne har regnet på antall studenter per program og antall programmer innen fagområdene for å finne ut om fagprofilen til de fusjonerte har styrket seg, slik en av målsetningene med reformen var.
— Vi kan konkludere med at de fusjonerte har fått en tydeligere fagprofil. Det gjelder spesielt Nord, UiT og Universitetet i Sørøst-Norge, mens for Høgskulen på Vestlandet viser indikatorene litt ulike resultater. En av indikatorene viser at fagprofilen er tydeligere, mens den andre tyder på mindre endring. Ved NTNU har fagprofilen svekket seg etter fusjonen, mens for Høgskolen i Innlandet viser ulike indikatorer ulik utvikling, påpeker Frølich.
Antall masterprogrammer kan, ifølge studien, si noe om de fusjonerte styrker seg på dette nivået. Høgskulen på Vestlandet, Universitetet i Sørøst-Norge og Høgskolen i Innlandet utmerker seg med en langt større økning i masterprogrammer enn snittet for statlige universiteter og høgskoler. Nord universitet har hatt stor økning regnet i antall masterstudenter, men ikke i antall studieprogram.
Her er det også andre faktorer enn strukturreformen som spiller inn. Noen av institusjonene har universitetsambisjoner eller de er nylig blitt universitet, en annen viktig driver for styrket mastergradsprofil er innføringen av femårig lærerutdanning fra 2017, sier Frølich.
Uklar regional rolle
Ifølge studien er det uklart om den regionale rollen til de fusjonerte institusjonene er blitt styrket. Indikatoren basert på studieprogram viser mindre geografisk konsentrasjon, men indikatoren basert på studenttall viser det motsatte.
— Der ser vi to interessante ting. De fusjonerte institusjonene har større regional spredning, og det er jo positivt sett i forhold til målet med reformen, men samtidig ser vi at studentenes valg ikke følger med. Det er en tendens til at studentene velger den største campusen innenfor den fusjonerte institusjonen, sier hun.
Studien går fra fusjonstidspunktet frem til 2019.
— Det betyr at de ulike institusjonene har hatt litt ulik tid til å å jobbe med utviklingen av faglig profil og regionale studietilbud, påpeker Frølich, som også understreker at strukturreformen ikke oppsto i et vakuum.
— Reformen bygger på lange utviklingstrekk, helt tilbake til høgskolereformen i 1994, sier hun.
- Da ble 98 høgskoler til 26, les mer her: Høgskolereformen er 25 år. Hvordan 98 høgskoler ble til 26.
