«Underdalutvalget har ikke forstått hva slags type kompetanse dosentløpet ivaretar i profesjonsutdanningene»

Høringsfristen om stillingsstrukturen i universitets- og høyskolesektoren har gått ut. Det er gledelig å se at mange av høringsinstitusjonene synes den foreslåtte «Forsker-lektor-stigen» er uklar og lite hensiktsmessig for å løse de utfordringene sektoren står ovenfor.

For meg som er mer enn middels opptatt av dosentløpet, er det en fryd å lese Høgskolen Innlandets høringssvar. Jeg utroper dem til å være «best i klassen» til å forstå og beskrive kompetansebehovet i profesjonsutdanningene og lærerutdanningene spesielt. De påpeker at forslaget innebærer en devaluering av dosentkompetansen, og skriver blant annet:

• «Dosentkompetansen er noe annet enn en «praksisprofessor» og det kan synes for snevert å si at behovet for dosentstillingen bortfaller med innføringen av FL-stigen. Vi mener dosentkompetansen tilsvarer professornivå og stillingsstrukturen bør gjenspeile dette. Devaluering av dosentkompetansen er for øvrig ikke i tråd med det økte fokuset på utdanningskvalitet og krav om å utvikle tydeligere kompetanseløp og meritteringssystem for UH-pedagogisk arbeid.»

Flere av institusjonene trekker fram dosentløpets betydning for mangfold i kompetanse i akademia. Høgskolen Kristiania ber om at en avvikling av dosentløpet revurderes, mens OsloMet – storbyuniversitetet, med rektor Rice i spissen, ber om at professorløpet får en utvida kompetanseprofil med flere veier. Universitetet i Agder ønsker at dosentløpet opprettholdes og styrkes. Videre kan det trekkes fram som eksempler at Unio uttrykker at det er vanskelig å slutte seg til forslaget om at dagens forsker- og dosentløp slås sammen. Universitetet i Stavanger uttrykker på sin side at det i mindre grad vil være behov for dosentstigen i framtida som følge av at det blir enklere å rekruttere førsteamanuenser. Det avslører et syn der en ikke evner å se at det først og fremst er ulikheten i kompetanse som er grunnlaget for dosentsløpet, og ikke at en har for få førsteamanuenser og professorer.

Som representant for den alternative karriereveien, er det i hvert fall på det rene at jeg er mer bekymra for Underdalutvalgets «Forsker-lektor-stige» enn Rice mer framtidsretta forslag om innlemmelse i professorløpet. Hvorfor? Jeg tviler på at Underdalutvalget har forstått, eller kanskje ikke ønsker å forstå, hva dosentløpet innebærer og hva slags type kompetanse den ivaretar i profesjonsutdanningene. Rice sitt forslag er pr i dag også noe bekymringsfullt, men av helt andre årsaker. En innlemmelse i majoritetens karriereløp kan føre til en ytterligere «overkjøring» av alternativ karrierevei. Det er på det rene at representanter fra professorløpet er godt representert i vurderinga av opprykk til førstelektor og dosent. Dette har selvsagt noe å gjøre med at antallet, spesielt dosenter, foreløpig er lavt i Norge. Videre ser jeg etter å ha lest utallige sakkyndige vurderinger at kriteriene ofte brukes annerledes enn UHRs veiledninger for opprykk til førstelektor og dosent. Det er en tendens til å i for stor grad legge veksler på hele eller deler av kriteriegrunnlaget fra professorløpet.

I veiledningen til universitets og høgskolerådet (UHR) er det å lese følgende om ulikheten i hva som skal vurderes i de to karriereløpene (mine uthevinger):

• «I den tradisjonelle professorkompetansen, er det først og fremst den beskrivende, analytiskreflekterende og teoretiserende kompetansen som teller. Det er også dette ”utenfrablikket” doktorgraden legger opp til – selv om det er gode eksempler på doktorgrader utviklet fra et praktisk (praksis-innenfra) ståsted. For dosenten vil utøverkompetansen være sentral, kombinert med kompetanse i å utvikle og håndtere komplekse yrkes- og profesjonsfelt, og også analyse- og refleksjonskompetanse (utenfrablikket)».

Det er en vesensforskjell her. Det «utenfrablikket» professorløpet vurderes etter, er tilstede i dosentløpet, men underordna. Det sentrale er dokumentert utøverkompetansen kombinert med kompetanse til å utvikle og håndtere kompleksitet. Denne ulikheten, og vektlegging av utviklingsarbeider kontra forskning, ser ikke ut til å ha manifestert seg inn i vurderingsarbeidet i stor nok grad. Sammenblanding av de to karriereløpenes vurderingsprosesser er med på å undergrave særegenheten i dosentløpet. Videre at mange i alternativt karriereløp ser seg nødt til å i større grad enn det som burde vært nødvendig, å dokumentere sin analyse- og refleksjonskompetanse, utenfrablikket. Slik status er i dag, frykter jeg at Rice sitt forslag vil føre til en nedprioritering av viktige utviklingsarbeider som, etter UHRs breie definisjon, er vår innovasjon. Et uttrekk av definisjonen er som følger:

• «Innovasjon er nye eller vesentlig forbedrede produkter, tjenester eller prosesser som tas i bruk og som gir økt verdiskaping og/eller samfunnsnytte.»

Utviklingsarbeider er prosesser med mål om å endre praksis, altså innovasjon.

En måte å kunne håndtere en eventuell reduksjon i stillingstitler parallelt med sikring av en breiere kompetanse (Rice sitt forslag), vil være å opprette et nasjonalt utvalg som arbeider videre med å definere kriteriene for en professorvei som klart framhever førstelektor-dosentkompetansen. Det fordrer at folk som virkelig forstår og kan hva løpet innebærer utnevnes. I all beskjedenhet, ut i fra høringssvarene til Underdalutvalgets innstilling, ser det ut til at Høgskolen Innlandet og OsloMet er de som best kan ivareta en slik nasjonal oppgave. Videre at en, slik det var i matematikk en tid, oppretter nasjonale sakkyndige utvalg som i en periode vurderer søknadene om opprykk til dosent, slik at bruken av kriterier kan manifestere seg.

Institutt for grunnskole og faglærerutdanning (GFU), fakultet for lærerutdanning og internasjonale studier ved OsloMet – storbyuniversitetet, trakk i sitt interne høringssvar fram fire punkter:

• Begge alternative karriereveier opprettholdes som i dag, og forblir likestilt.
• Det etableres en ny stige/karrierevei for de av fag/teknisk personale som i dag ikke har en tydelig sådan mulighet.
• Det nedsettes en nasjonal gruppe med et mandat om å tydeliggjøre kravene til førstelektor og dosent.
• Myndighetene, eventuelt utdanningsinstitusjonene, som følge av opprettholdelse av det alternative karriereløpet, vurderer å opprette en nasjonal ordning med sakkyndig utvalg i en overgangsperiode, tilsvarende det en hadde innafor matematikk for en del år tilbake. Dette for å sikre riktig bruk av gjeldende kriterier og likebehandling ved opprykk til førstelektor og dosent.

Utover de fire punktene, var instituttets innspill et forsøk på å bringe mottaker inn i den komplekse hverdagen vi som lærerutdanning arbeider innafor, og de behovene vi har for å kunne ivareta våre primæroppgaver, utdanning og forsknings- og utviklingsarbeid (FoU), på en best mulig måte.

Fakultet for lærerutdanning og internasjonale studier (LUI), og spesielt skoleområdet som i dag er Institutt for grunnskole- og faglærerutdanning (GFU), har vært opptatt av og satsa betydelige ressurser på den alternative karriereveien; førstelektor-dosent. Dette gjelder både før opprettelsen av Førstelektorprogrammet ved daværende Høgskolen i Oslo (i 2002) og etter at det ble satt på vent som følge av prioritering med økt bruk av ressurser på etablering av PhD-programmer i universitetssatsinga (i 2012). Fra den tid ble fakultetene og instituttene ansvarlige for å sikre den alternative karriereveien. Institutt GFU oppretta da en egen blogg for valg av karrierevei (opprykk.no). I tillegg har det både på fakultets- og instituttnivå blitt gjennomført ulike programmer og seminarer relatert til opprykk. Ledelsen ved institutt GFU har også gitt råd og veiledning ved å gjennomføre personlige opprykksamtaler. Dette har vært et ledd i å bidra til mer strategisk tenkning rundt karrierebygging og etablering av en relevant og hensiktsmessig forskningskultur ved instituttet.

For å kunne ivareta vårt samfunnsmandat både innafor utdanning og FoU, og ikke minst en god integrering av disse, har vi sett behovet for å sikre et stort mangfold av kompetanser i personalgruppa. I den nasjonale strategien for kvalitet og samarbeid i lærerutdanningene, «Lærerutdanning 2025» (KD 06/2017), tydeliggjøres de krav vi har hatt i mange år. Vi skal levere relevante og praksisnære utdanninger, de skal være faglig krevende, givende og godt organiserte. Et sentralt virkemiddel er gjennom å gjøre utdanningene forskningsbaserte, ansatte skal gjennomføre undervisning basert på egen og andres FoU. Det stilles videre strenge krav til et tett, stabilt og gjensidig samarbeid med praksisfeltet, både når det gjelder utdanning og FoU.

Lærerutdanningene er nødvendigvis komplekse og sammensatte, noe som gjenspeiler det yrkeslivet våre studenter skal ut i. Det sier seg vel nesten selv at vi derfor har behov for et stort spekter av kompetanser i personalgruppa? Den største stillingsgruppa ved instituttet er førsteamanuensene som nærmer seg å være dobbelt så mange som førstelektorene. Det samme forholdet gjelder toppstillinger, der det er dobbelt så mange professorer som dosenter. Ved nytilsettinger rekrutteres førsteamanuenser og professorer, i liten grad førstelektorer og dosenter. Internt er det en stor og viktig satsing på stipendiater. Førstelektor-dosent-løpet ivaretar kompetanseheving av eget personale. Dette løpet har vist seg svært viktig for de ansatte det gjelder for og utviklinga av grunnskolelærerutdanningene.

Den breie og nødvendige satsinga instituttet har hatt på begge alternative karriereveier over år, gjenspeiler seg i instituttets personalprofil (DBH, 2017). Det er viktig å legge merke til at andelen kvinner er særdeles høyt både blant universitetslektorene og førstelektorene.

En avvikling av den alternative karrierevei slik den er i dag, vil føre til en mer uklar og utfordrende vei for disse kvinnene, som har arbeida i mange år med et mål om opprykk til førstelektor og dosent. For mange i denne kategorien fører alder og faglige interesser til at det å «begynne på nytt» via en doktorgrad, ikke er et reelt alternativ.

Ved en nærmere titt på tallene på DBH ser en at det alternative karriereløpet er viktigere for lærerutdanningene enn mange andre profesjoner. Lærerutdanningene er under et stort press for tida som følge av nye reformer. En endring på den alternative karriereveien ved å «sause» den sammen med andre gruppers behov, vil sette ytterligere trykk på lærerutdanningene og påvirke våre muligheter for å ivareta pålagte krav. Dette er neppe ønskelig som følge av dagens lærermangel.

Ser vi noen år tilbake, var også satsinga på den alternative karriereveien et ledd i å fremme den viktige erfaringa og kompetansen mange høgskolelektorer/universitetslektorer hadde i form av en omfattende portefølje av utviklingsarbeider som har bidratt til praksisendring og –utvikling gjennom å gi disse merittering ved opprykk til førstelektor. Hos oss var dette en ikke ubetydelig gruppe, det har vært spesielt mange kvinner i denne posisjonen, og hvor de fleste av disse siden den tid har arbeida bevisst for å kunne oppnå toppstillingskompetanse. Flere har nå søkt og blitt dosenter, mange flere står for tur. En endring ved å opprette et samleløp, forsker-lektor-stigen, mener vi vil få negative både personlige og institusjonelle konsekvenser. En «roter» da til dagens likestilte karriereløp.

En omlegging av stillingsstrukturen slik Underdalutvalget foreslår vil redusere mulighetene for merittering ved ledelse og gjennomføring av dokumenterte utviklingsarbeider. Det vil videre sette begrensinger for den graden faglige ledere i akademia og lærerutdanning spesielt, kan anbefale de ansatte å bruke sin FoU-tid på. Dette rimer ikke med den øvrige satsinga både samfunnet og OsloMet har på digitalisering og internasjonalisering. Lærerutdanningas innovasjon er nettopp de pedagogiske utviklingsarbeidene som har som mål å bidra med ny praksis ved fokus på læringsprosesser vi inngår i.

Når forsker-lektor-stigen beskrives i Underdalrapporten, legges det blant annet vekt på hvor stor andel av stillinga som er satt av til henholdsvis undervisning og FoU, og at dette skal legge føringer på om en er en forsker eller en lektor. Dette er en segregering vi ikke er interessert i ved vårt institutt. Vi jobber for det motsatte, en integrering, en tett sammenkobling av utdanning og FoU. Og det er nettopp der universitetslektorer, førstelektorer, førsteamanuenser, dosenter og professorer samarbeider vi får de beste resultater. Blant annet er lektorene, gjerne de med lang fartstid i skolen, svært viktige for å identifisere de mest relevante problemstillingene i våre forskningsprosjekter. Vårt personale arbeider sammen, og alle får merittering for sine bidrag.

Det største ankepunkt mot det framlagte forslaget er at det dyrker det konservative tradisjonelle ved at representanter for professorløpet får hevde sin rett og utøve sin makt. Dette gjøres ved å «putte alt», med unntak av «det ene viktige», professorløpet, i en sekk der kategoriene blandes sammen.

Ved fakultet LUI er det i alle år vært arbeida for at alle som underviser skal ha FoU så lenge de leverer et minstekrav av resultater. Alle, uavhengig av stillingskategori, må blant annet publisere vitenskapelig. Vi skal undervise forskningsbasert og fra studieåret 21/22 vil omtrent alle ansatte bli involvert i veiledning av grunnskolelærerstudenters masteroppgaver. Dette krever mer enn å kunne formidle andres forskning. Vi bygger bevisst opp denne kompetansen gjennom de ansattes egen erfaring med FoU. Det vektlegges videre å øke instituttets samla metode- og veiledningskompetanse.

Ved å lese rapporten og anbefalingene fra Underdalutvalget oppleves det som at utvalget ikke har forstått hva forskjellene og likhetene mellom dagens to karriereveier. Det ser heller ikke ut til å forstå hvordan disse sammen gir nødvendig kompetanse i høyere utdanning, og spesielt lærerutdanning. Satt på spissen, ser resultatet for oss ut som et forsøk på å, og det fortjent, å finne karriereveier for de som gjør mye av grovarbeidet for professorene. Vi kan ikke se noen begrunnelse for at dette skal skje på bekostning av dagens alternative karrierevei, men kan være et tillegg.

Beskrivelsen og betegnelsene som brukes signaliserer at den foreslåtte forsker-lektor-stigen ikke er likestilt med professorstigen slik førstelektor-dosent er i dag.

Vi er de første til å anerkjenne at det er utfordringer med praktisering av kriteriene for den alternative karriereveien. Vi ber likevel om at noe som er så viktig for oss, ikke avvikles med et pennestrøk, i hvert fall ikke med det eneste argumentet vi klarer å lese ut av Underdalrapporten; at det er få dosenter. Vi kan ikke se at dette er et argument for avvikling, snarere tvert imot.

Det forholdsvis beskjedne antallet dosenter skyldes både at den likestilte ordninga er nokså ny sammenligna med professorløpet. I tillegg er det etter vårt syn for liten kjennskap og forståelse for kriteriene i den alternative karriereveien med den konsekvens av mange opplever seg vurdert etter den tradisjonelle karriereveiens kriterier når en søker opprykk til førstelektor og dosent.

Oppsummerende er jeg helt imot en innlemmelse av dosentløpet i en forsker-lektor-stige. Jeg er litt mer åpen for å «leke med tanken» om at dosentløpet kan få en egen vei i dagens professorløp. Dette krever at det opprettes en kompetent nasjonal gruppe som klargjør og definerer hvilke kriterier som skal gjelde for opprykk basert på utviklingsarbeid, videre at det etableres nasjonale sakkyndige utvalg som kan brukes til å vurdere konkrete opprykkssøknader til kriteriene får manifestert seg.

(Siste del av kronikken er en noe redigert versjon av GFU på OsloMet sitt høringssvar.)