Å fjerne dosentløpet rammer kvinner i lærerutdanningene

I samme sekund som jeg hørte at det skulle etableres et utvalg for å vurdere stillingsstrukturen i akademia, visste jeg hva resultatet ville bli. Hvorfor? Jeg er kvinne og representant for den alternative karriereveien. Etter 20 år i sektoren har jeg erfart hvordan slike prosesser er interessedrivi, og hvordan de konservative kreftene automatisk trer inn, noe som ofte blir til skade for flere av institusjonene. Og antakelsene mine stemte også når det gjaldt rapporten fra Underdalutvalget. De endringene som forslås av Underdalutvalget vil slå negativt ut både for kvinner i lærerutdanningene og for lærerutdanning generelt. Forslagene støtter heller ikke opp om de store utviklingsoppgavene som utdanningssektoren og samfunnet må ivareta.

Norsk skole og lærerutdanning er i sterk utvikling og under press for tida. Det siste vi trenger er at det stikkes kjepper i hjula for oss ved å tukle med dosentløpet. Tall fra DBH (2018) viser at selv om det er få dosenter i Norge, jobber en stor del av disse innenfor profesjonsutdanningene, de fleste i lærerutdanning. Lærerutdanningene er nå i en særstilling ved at vi har starta implementeringa av de nye 5-årige grunnskolelærerutdanningene. Utdanningene er integrerte masterløp, og det stilles nye og endrede krav til lærerutdanningsinstitusjonene. Forskrift om tilsyn med utdanningskvaliteten i høyere utdanning (studietilsynsforskrifta) (KD, 2017a) slår fast at alle lærerutdanningsinstitusjoner skal ha minimum 10% ansatte i toppstilling og 40% ansatte i førstestilling innafor alle fagområder. En dosent her og der kan derfor «redde» flere av institusjonenes akkreditering, eventuelt enkelte fagområder. Selv om det er få dosenter, må deres betydning ikke undervurderes. Flere lærerutdanninger har i årevis arbeida hardt for å beholde og styrke praksistilknytninga i den pågående akademiseringsprosessen. Et sentralt virkemiddel har vært å satse på mangfold gjennom dosentløpet. Det har vært og er både stipender og programmer som støtter opp om dette. Fjernes denne muligheten, vil det være med på å slå beina under profesjonsutdanningene. Antallet førstelektorer er spesielt høyt ved høgskolene og ved noen av de «nye» universitetene. Mange i denne gruppa har de siste årene kvalifisert seg for opprykk til dosent, og mange arbeider fremdeles med å oppnå dosentkompetanse. Selv om Underdalutvalget slår fast at det finnes få dosenter, er både de vi har i dag, og de som snart får dosentopprykk, avgjørende for at norsk lærerutdanning skal kunne innfri de kravene som ligger i studietilsynsforskrifta.

Det er en betydelig høyere prosentandel kvinnelige dosenter enn professorer ved norske universitet, for ikke å snakke om andelen kvinner i førstelektorstillinger. Ved høgskolene er kvinneandelen blant førstelektorene 61 prosent, ved universitetene over 53 prosent. Det er derfor grunn til å frykte at en utfasing av dosentløpet vil redusere muligheten kvinner i dag har for å oppnå toppkompetanse. Den lave andelen kvinnelige professorer er nedslående: kun 28 prosent ved universitetene og 37 prosent ved høgskolene. Jeg er redd for at en innskrenking av muligheter for å oppnå toppkompetanse får negative konsekvenser og fører til en reduksjon av kvinner i toppstillinger. Kvinneandelen av dosenter er heller ikke tilfredsstillende, i underkant av 37 prosent innenfor høgskole og universitet. Men vi har et stort grunnlag for å øke den andelen som følge av alle førstelektorene som finnes. Dosentløpet gir, til tross for det foreløpig lave antallet, en viktig signaleffekt fra myndighetene og akademia om at det å initiere, gjennomføre og evaluere institusjonelt forankra utviklingsarbeider er anerkjent på linje med forskning og slik det er definert i dag, et likeverdig løp. Jeg må minne om at det er et krav for å oppnå dosentkompetanse, at en kan vise til å ha leda utviklingsarbeider med spredning, at de har ført til ny praksis. Dette forutsetter at en har gått inn i komplekse miljøer som ikke alltid er like interessert i å endre og utvikle seg og fått til noe, samt at søkeren har dokumentert dette enten vitenskapelig eller på andre måter. På den andre sida, kan man faktisk drive forskning uten ambisjoner om å bidra til ny praksis.

OsloMet har vært og er et forbilde på dette området, noe jeg er stolt av og håper vi kan fortsette å være når vi nå har fått universitetsstatus. Hos oss har begge karriereveier blitt anerkjent og satsa på, dog med mindre satsing på alternativ karrierevei i siste del av universitetssatsinga grunnet i de krav til forskning vi har måttet vise at vi behersker. De ansatte, og spesielt mange kvinner, har opplevd at deres kompetanse opp gjennom åra har blitt tatt på alvor. I dag kan OsloMet skilte med en kvinneandel på 52% professorer og nesten 42% dosenter. Det å gi rom for mangfold i kompetanse er svært viktig både innafor bestemte profesjonsutdanninger, innafor en del fagfelt, og ikke minst for å bidra til en økt andel kvinner i toppstillinger.

Uavhengig av hvilken praksis en del utdanningsinstitusjoner har lagt seg på, er førstelektor i dag formelt sidestilt med førsteamanuensis og dosent med professor. Det at Underdalsutvalget (Underdal, Hølleland, Arntzen, Dæhlen & Arge, 2018) går inn for å endre et løp fordi «storebror», altså representanter for den dominerende og konservative karriereveien i akademia ikke respekterer gjeldende regelverk, er både oppsiktsvekkende og pussig! «Lillesøster» skal innfases og tilpasses, eller rettere sagt bli oppslukt og utradert av «storebror». Det er det samme som å hevde at samene bør assimileres fordi de er færre enn etnisk norske i Norge. Jeg vil neppe tro et utvalg som hadde landa på en slik anbefaling ville bli tatt hensyn til hos myndighetene.

Når ikke Underdalrapporten med et ord behandler det viktigste grunnlaget for det løpet de foreslår å rasere, nemlig pedagogisk utviklingsarbeid, forteller dette om manglende forståelse. Vi har sett en rekke innlegg den siste tida fra avsendere som også diskuterer karriereløpene i akademia uten å vise at de forstår hva den alternative karriereveien går ut på. Et eksempel er oppslag i både Forskerforum og Khrono der rektor ved Høgskulen Vestlandet, Berit Rokne, blir sitert (Larsen, 2018). Flere har forsøkt, gjentatte ganger, å forklare hva den alternative karriereveien er. Det kan ikke settes likhetstegn mellom undervisning og utviklingsarbeid slik det oppleves at en del debattanter gjør. Vi i det alternative karriereløpet arbeider for endring og utvikling av praksis, vi er handlingsagenter (Bjarnø, 2014, 2018; Smestad, 2013). Vi har gjentatte ganger forsøkt å forklare hvorfor vi ikke kan og ikke vil innordne oss tradisjonelle akademiske kjøreregler og sjangerkrav for publisering (Bjarnø & Nergård, 2017). Jeg tror ikke det er umulig for «storebror» å forstå, han er ikke interessert, han ønsker bare å fortsette i sitt vante spor. Vi trenger å kunne tenke nytt om den pågående akademiseringa. Den må være tilpassa de mangfoldige kontekstene vi er i, og ta hensyn til behovene i skole og lærerutdanning. Det er noe annet og mer bredspektra enn det tradisjonelle professorløpet via en doktorgrad. Også dette løpet er selvsagt nødvendig, men vi trenger noe i tillegg for å kunne håndtere konteksten vår og de krava som stilles til oss. Messel og Smeby (2017) er inne på dette når de snakker om den praksisretta akademiseringa som har foregått innafor profesjonsutdanningene.

Det er en god ide med en mer praksisretta doktorgrad. Likevel passer ikke doktorgrad for alle med tanke på variasjonen i oppgaver og den kompleksiteten vi er satt til å operere innafor i norsk skole og lærerutdanning. Elevene og skolen er ikke tilpassa en slik smal forståelse, feltet vårt krever at vi som lærerutdannere har flere strenger å spille på, at vi er mer praksis- og erfaringsbasert i vår tilnærming til kunnskap enn et doktorgradsløp tilsier. Derfor verken kan eller vil vi avgrense oss til en innpassing i doktorgradsveien og professorløpet. Men vi vil ha en tydelig og urokkelig alternativ karrierevei, dosentløpet.

Hva slags FoU bedriver dedikerte lærerutdannere? Ved institutt for grunnskole- og faglærerutdanning, fakultet for lærerutdanning og internasjonale studier, OsloMet, befinner Norges største integrerte lærerutdanningsmiljø seg. Så å si all vår FoU handler om lærerkvalifisering og om didaktikk, fagdidaktikk og pedagogikk i skole og lærerutdanning. Dette reindyrka fokuset på skole og lærerutdanning krever at vi i høy takt tester ut ulike type undervisnings- veilednings- og vurderingsformer med tanke på å legge til rette for den beste læringa for både elever og lærerstudenter. Vi skal være i front på å utvikle den beste utdanninga og være rollemodeller for andre. Det kan vi ikke gjøre utelukkende ved en forskningstilnærming. Vi må ut i praksis og gjøre forsøk. Vi må teste ut ny didaktikk og skaffe oss nødvendige erfaringer for å sikre en kontinuerlig endring og utvikling av praksis. Når vi forsker, er vi derfor avhengig av å sette sammen komplementerende team som både kjenner praksis i skole og lærerutdanning og kan drive med forsknings- og utviklingsarbeid.

Behovet for et sammensatt personale er det ikke enkelt å få forståelse for verken hos en institusjonsledelse eller i resten av akademia. Det innebærer nemlig et personale med ulike karriereønsker, men der alle ønsker et tydelig mål og en tittel å arbeide mot. En utfasing av dosentløpet til fordel for et såkalt «forsker-lektorløp» gjør vårt behov mer uklart og sammenblanda med andres behov i akademia. Underdalrapporten, er slik jeg ser det, et forsøk på å gi «professorslavene» en karrierevei, altså de administrativt ansatte som arbeider jevnt og trutt og bidrar til at professorene lykkes med sitt forskningsarbeid. Selvfølgelig ønsker jeg professorenes hjelpere en karrierevei, men det kan de få uten at vår alternative karrierevei gjøres utydelig.

Hva betyr en innføring av forsker-lektor-stigen for profesjonsutdanningene, og mer konkret for høgskolene og de «nye» universitetene»? En ting er sikkert, de færreste av oss vil kunne kalle seg forsker hvis disse endringene trer i kraft. Vi har nemlig et annet finansieringssystem enn de «gamle» universitetene. Nesten ingen av våre ansatte har 50 prosent FoU, heller ikke professorer og dosenter. Blir Underdalsutvalgets anbefalinger stående, blir de aller fleste hos oss avspist med en lektortittel. Ikke at det ikke er «fint nok», men det å lage et system der en omtrent har samme tittel hele yrkeskarrieren oppleves ikke motiverende. Mitt største ankepunkt mot det framlagte forslaget er at det dyrker det konservative tradisjonelle ved at «storebror» skal hevde sin rett og utøve sin makt. Dette gjøres ved å putte alt, med unntak av det ene viktige, professorløpet, i en sekk der kategoriene blandes sammen.

Etter mange år som leder i lærerutdanning der jeg har vært en som har stukket hue fram for å forsvare den alternative karriereveien, ser jeg også at vi har en vei å gå i tolkning og bruk av gjeldende kriterier. Etter å ha fått tilgang til mange sakkyndige rapporter i forbindelse med ansattes søknader om opprykk, både interne og eksterne, ser jeg en gjennomgående tendens når et avslag på dosentopprykk skal begrunnes: Da brukes ofte kriteriene som ligger til grunn for et professoropprykk. Det er også slik at det ofte er professorene som er i flertall i sakkyndige utvalg for dosentopprykk. Det blir gjerne den sterkestes rett som gjelder, noe som jeg vil hevde har bremsa opp antallet dosenter i Norge. Etablering av et nasjonalt sakkyndigutvalg for dosentopprykk kan være en midlertidig løsning. I en overgangsfase vil vi da kunne sikre fornuftig bruk av kriteriene og få opp antallet dosenter. Bruk av nasjonale sakkyndige er tidligere gjort innafor en del områder for eksempel i forbindelse med professoropprykk i matematikk.

Jeg vil kjempe for dosentløpet og ser fram til videre debatt.

Referanser

Bjarnø, V. (2014). Opprykk – hvilken vei vil du gå? Høgskolelektor-førstelektor-dosent eller høgskolelektor-førsteamanuensis-professor. Hentet 14. September fra http://opprykk.no

Bjarnø, V. (2018, 03.03.2018). Det er viktig å bevare dosentløpet. Khrono. Hentet fra https://khrono.no/dosent-professor-rokne/det-er-viktig-a-bevare-dosentlopet/213418

Bjarnø, V. & Nergård, M. E. (2017). Spreng akademiske tvangstrøyer. Khrono. Hentet fra https://khrono.no/fou-laererutdanning-antologi/spreng-akademiske-tvangstroyer/201924

DBH. (2018). Statistikk om høyere utdanning. Hentet fra http://dbh.nsd.uib.no/

KD. (2017a). Forskrift om tilsyn med utdanningskvaliteten i høyere utdanning (studietilsynsforskriften). Hentet fra https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2017-02-07-137

KD. (2017b). Lærerutdanning 2025. Nasjonal strategi for kvalitet og samarbeid i lærerutdanningene. (06): Kunnskapsdepartementet. Hentet fra https://www.regjeringen.no/contentassets/d0c1da83bce94e2da21d5f631bbae817/kd_nasjonal-strategi-for-larerutdanningene_nett.pdf

Larsen, H. (2018, 02.03.2018). Rokne vil legge ned dosentløpet. Khrono. Hentet fra https://khrono.no/dosent-karriereveier-stillingsstruktur/rokne-vil-legge-ned-dosentlopet/213391

Messel, J. & Smeby, J.-C. (2017). Akademisering av høyskoleutdanningene? I S. Mausethagen & J.-C. Smeby (Red.), Kvalifisering til profesjonell yrkesutøvelse (s. 44-55). Oslo: Universitetsforlaget.

Smestad, B. (2013). Hva er U? Hentet fra http://larerutdanneren.blogspot.no/2013_05_01_archive.html

Underdal, A., Hølleland, H., Arntzen, T. H., Dæhlen, M. & Arge, S. E. (2018). Stillingsstruktur ved universiteter og høyskoler. Rapport fra ekspertgruppe nedsatt av Kunnskapsdepartementet. Hentet fra https://khrono.no/files/2018/05/09/2018-05-08%20underdalutvalget_karriereveier.pdf​