Debatt ● Tymczuk, Sverdljuk, Rabinovych, Ryndyk
Ukraina i den akademiske blindsonen
«Altfor ofte har Ukraina blitt forstått og forklart av Russlandforskere- og eksperter med et begrepsapparat og analyser som passer for og er hentet fra Russland, ikke Ukraina.»
Publisert
Sist oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Mens Russlands brutale krig fortsetter mot Ukraina på den tredje uka, skjerpes frontene blant norske eksperter og akademikere. Når det russiske lederskapet nå endelig har kastet masken for hele verden, har Putins fornuftsstridige invasjon av nabolandet ledet til både betimelig selvransakelse og opphetet debatt i akademiske miljøer, samt hos samfunnsdebattanter, kommentatorer og politikere.
Selv om vi ikke ønsker å avlede oppmerksomheten fra grusomhetene som nå skjer i Ukraina, mener vi allikevel det er nødvendig å kommentere på debatten som nå pågår. Etter vår mening, krangles det over hvorfor døra knirker, uten å forstå at problemet ligger i en dårlig grunnmur.
I et norsk verdensbilde har det selvstendige Ukraina delvis vært et tomt omriss på kartet, og i beste fall befunnet seg i skyggen av sin nabo i øst. Dette har vært tilstanden i befolkningen generelt, innen akademia, media og utdanningsinstitusjoner.
Et søk i mediearkivet Atekst Retriever viser at Russland ble nevnt tre og en halv gang så ofte som Ukraina mellom 1991 og 2021. Og hvem har vel ikke sett NRKs Russlands-korrespondenter fortelle om begivenheter i Ukraina fra et tak i Moskva? Eller lest den russiske versjonen av ukrainske bynavn i norske aviser og på TV, slik som Kiev, og ikke Kyiv, Odessa, og ikke Odesa, Kharkov, i stedet for Kharkiv.
Det var først i midten av februar i år, da krigstrusselen fra Russland ble stadig mer påtrengende, at norske medier gikk over til å omtale ukrainske byer i tråd med slik bynavnene skrives på ukrainsk.
Denne blindsonen, som for det meste er ukrainsk, finner man også igjen innen akademia. Store, statlige program og støtteordninger innen norsk forskningssektor har vært rettet mot Russland, mens forskningsprogrammer relatert til Ukraina har vært nærmest ikke-eksisterende, i hvert fall inntil Majdan-revolusjonen i 2014.
Det har manglet en bevissthet og formidling om at Russland i generasjoner har ført en voldelig politikk rettet mot å tilintetgjøre den ukrainske nasjonen, dens språk og frie vilje.
Innleggsforfatterne
Et søk på «Russland» og «Ukraina» på Forskningsrådets hjemmesider gir henholdsvis 243 og 19 treff i Prosjektbanken. Forskningsrådets NORRUSS-program har siden 2012 støttet forskning på Russland med til sammen 240 millioner kroner, og veikart er tegnet opp for forskningssamarbeid mellom norske og russiske forskere.
Millioner av kroner er brukt på prosjekter som søker å forstå hva Russland er, og å bygge Russlands-kompetanse i norske forskningsmiljøer. Norsk utenrikspolitisk institutt, som er underlagt Kunnskapsdepartementet, har en forskningsgruppe som hovedsakelig gjennomfører forskningsprosjekt rettet mot og om Russland. Noe tilsvarende har inntil nylig vært fraværende for forskning på Ukraina, med noen få, hederlige unntak.
Norske universiteter har likeledes en lang tradisjon med å tilby studier innen russisk språk og russisk kultur og samfunnsliv. Universitetene i Oslo, Tromsø og Bergen tilbyr alle studier i russisk språk på bachelor og masternivå. Noe tilsvarende innen ukrainsk språk og kultur finnes ikke. Det nærmeste man kommer ved Universitetet i Oslo er studiet Historie, politikk og samfunn i Ukraina, Hviterussland og Sentral-Asia.
Illustrerende nok heter det i beskrivelsen av studiet at studentene «får en oversikt over historien til Ukraina og Hviterussland fra opprinnelsen i Kiev-Russland (862-1240)…». Man trenger ikke mer enn grunnleggende historisk forståelse av området for å vite at denne tidlige østslaviske statsdannelsen benevnes med Kyiv-Rus, og ikke Kiev-Russland. Kiev-Russland er et begrep som kun hører hjemme i Putins forvrengte historieforståelse.
Vi har forståelse for at det har vært og er en større interesse for Russland enn Ukraina i norsk offentlighet og forskningsaktiviteter. Norge deler tross alt grense med Russland, og Ukraina er således mer perifert i en norsk bevissthet.
Vi mener imidlertid at denne skjevheten har alvorlige konsekvenser, som har vært med på å skape en feilaktig forståelse av både Ukraina som et selvstendig land og krigen med Russland de siste åtte årene.
Situasjonsforståelsen som er frembrakt i norske medier siden Russland annekterte Krim i 2014 har i stor grad blitt formidlet av norske Russlands-eksperter. Disse ekspertene har mye klokt å si om Russland og russisk innenriks- og utenrikspolitikk, men ikke nødvendigvis noen videre innsikt i hva Ukraina er. Dette kan få ytterligere konsekvenser, ved at en feilaktig problemforståelse kan føre til feilaktige beslutninger i norsk utenrikspolitikk, bistand og så videre.
I flere tilfeller har norske forskere faktisk gitt et feilaktig og forvrengt bilde av ukrainske samfunnsforhold. Særlig problematisk er forestillingen om et «dypt splittet Ukraina » og «de russisktalende i Ukraina».
Denne forestillingen har spredt seg blant både akademikere og journalister som tydeligvis har like lite innsikt i hva Ukraina er, som Putin selv. Man skulle tro at den samlede ukrainske motstandskampen mot russisk aggresjon, for eksempel i den «russiskspråklige» byen Kharkiv helt på grensa til Russland, ville begrave denne fortellingen om Ukraina en gang for alle. Vi ser imidlertid at norske forskere fortsatt reproduserer slike vrangforestillinger.
Siden 2018 har det pågått en omfattende debatt om avkolonisering av akademia i Norge. Studentenes og Akademikernes Internasjonale Hjelpefond (SAIH) har arbeidet for en endring av undervisning, pensum og kunnskapsproduksjon som har sitt utspring i kolonitiden, og pekt på at «undertrykkende strukturer påvirker hva som anerkjennes som kunnskap».
Det er imidlertid ikke bare kolonitiden som har påvirket akademia negativt. Russlands imperialistiske politikk og systematiske praksiser for desinformasjon har satt dype spor i journalistikk, akademia og forskning i Norge.
Ukraineres modige motstand mot Russlands angrep på dets territoriale integritet, kultur og identitet krever at vi utvikler en sensitivitet mot all «kunnskap» som ser på Ukraina som «splittet» eller som «Russlands broderfolk».
Diskursen som har manglet i norsk akademia er nettopp forståelsen av Ukraina som et land som opp gjennom historien har lidd under russisk imperialisme. Det har manglet en bevissthet og formidling om at Russland i generasjoner har ført en voldelig politikk rettet mot å tilintetgjøre den ukrainske nasjonen, dens språk og frie vilje.
Som et fritt, demokratisk og inkluderende samfunn som grenser mot Russland, kan Norge bidra til å påvirke vår aggressive nabo i øst. Russere på den andre siden av grensen, og russiske forskere som samarbeider med norske forskningsmiljøer, lever under en streng medieovervåkning.
Riktig kunnskap og tilgang til sann informasjon bør være et prioritert område, når det gjelder norsk politikk i nordområdene. Russisk desinformasjon er et monster med dype røtter tilbake til Sovjetunionen. Det er akademikeres plikt å motgå usannheter, og å skape et solid kunnskapsgrunnlag for befolkningen, media og politikkutforming.
I en verden der desinformasjon og falske nyheter er en del av krigføringen, er det vesentlig at vi som samfunn bygger et motstandsverk av solid kunnskap og forståelse. Vi mener den strukturelle skjevheten i favør av Russlands-kunnskap og -kompetanse har medført en betydelig sårbarhet i hvordan situasjonen fremstilles og forstås.
Altfor ofte har Ukraina blitt forstått og forklart av Russlands-forskere og -eksperter med et begrepsapparat og analyser som passer for og er hentet fra Russland, ikke Ukraina. Vi håper tragedien som nå utspiller seg i Ukraina vil medføre større oppmerksomhet på Russlands naboland, inkludert Ukraina. Dette er vesentlig for at vi skal kunne forstå og håndtere tilsvarende situasjoner i fremtiden.
Les også:
Følg flere debatter i akademia på Khronos meningsside
Nyeste artikler
Forskning og innovasjon for framtid, nysgjerrighet og nytte
Sintef-sjef og Midtøsten-forsker kan bli Årets trønder
En akademisk julefortelling
Hun fikk samme jobb tre ganger. Nå er hun klar for nye oppgaver
Fortelling er beredskap
Mest lest
Tidligere har hun fått drapstrusler for forskningen sin. Men nå har det skjedd noe
Dette er Lise Øvreås sitt lag til rektorvalet ved UiB
Disse universitetslederne publiserer minst og mest
Ikke lønnsøkning før i mars og april. Advarer mot skattesmell
Forskaren vaks opp i Israel. No veit han ikkje om han vil reisa tilbake