UiO-rektor om debattkultur: «Å kalle folk idioter gir ingen mening»

Debatten har rullet og gått i sosiale medier etter at professor Kjetil Haugen stilte seg lagelig til for hogg i Khrono nylig. Han har møtt motstand, men også fått applaus. 

Haugen, som er professor ved Høgskolen i Molde, sa i intervjuet at det er en del av en akademisk tradisjon å konfrontere hverandre og hverandres intelligens, og å si at du er ikke så smart som du tror.

 -- Etter et langt liv i akademia, har jeg vanskelig for å se at forskning kan fungere uten at kolleger kan si at denne artikkelen er dårlig, eller at denne doktorgraden ikke er god. Dette kan oppleves som krenkende, men har vært nødvendig for å utvikle akademia.

 Haugen viste også egen erfaring fra matematikk og økonomi.

 -- Der er tradisjonen sterk for at uhøflighet er akseptabelt, og det er vanlig å kalle hverandre idioter og dårlige forskere. Av og til er dette nødvendig for å få denne profesjonen til å utvikle seg.

varsling

Mener krenking og tøff ordbruk må til for at akademia skal blomstre

— Å si idioter gir ingen mening

Rektor Svein Stølen ved Universitetet i Oslo leste intervjuet og tok til motmæle på Twitter og Facebook.

— Jeg tenker helt motsatt. Det er ekstremt viktig å skape et godt arbeidsmiljø. Hvordan du utfører kritikk og gir faglige tilbakemeldinger, handler om faglige argumenter og skal ikke gå på person. Å kalle folk idioter gir ingen mening, sier han til Khrono.

 Også filosof Andreas Føllesdal ved Universitetet i Oslo er av den oppfatning at det å kalle folk idioter sjelden bidrar til at akademia blomstrer. Samtidig ser han at selv det å gi konstruktiv kritikk kan såre.

— Den kompliserte formen for dialogen som fremmer god forskning, er vel oftest den som ligger et sted mellom å kalle andre for idioter og dårlige forskere, og det å la være å si at dette argumentet er svakt fordi noen vil oppleve slike påstander som krenkende.

 Føllesdal er enig med Stølen, det er viktig å bruke tid på å finne andre måter å få til et godt arbeidsmiljø på.

— Det finnes mange ødelagte sjeler, karrierer og miljøer i kjølvannet av en kultur med hard ordbruk.

Finalist i Årets navn i akademia

— Ikke anta at motparten har dårlige hensikter

— Må ikke være brumlebasser

 Stølen sier han har ingen erfaring innenfor akademia med at folk kalles for idioter. Han ønsker en annen tilnærming.

— Vi må møte uenighet med saklighet, noe vi lærer studentene og øver på hver dag. Det er blant annet viktig for å motvirke tendensene til polarisering. Vi må tørre å stå en saklig og kunnskapsbasert samtale, hvor kritikk er en selvfølge.

 UiOs rektor viser til for eksempel sentre for fremragende forskning (SFF), som er miljøer hvor det foregår en kontinuerlig faglig diskusjon.

— En kunnskapsbasert, åpen og god måte å fremme kritikk på, er ikke det samme som å være uhøflig. Det er dialogen som er nødvendig.

 Svein Stølen viser til Studentenes helse og trivselsundersøkelse (SHoT). De som kommer fra videregående, kvier seg for å reise seg og si hva de mener.

— Det må vi øve dem i å gjøre. Da må vi ikke være brumlebasser, som gjør at de ikke tør å åpne munnen og ta til motmæle.

Rapport

Mener kon­formitet truer ytringsfriheten mer enn kansellerings­kultur

Noen kan bli såret

Filosof Andreas Føllesdal, som selv leder en SFF, PluriCourts, sier at det er mange alternativer til å kalle noen for dårlige forskere og idioter. For eksempel går det an å identifisere innsikter man ser i et artikkelutkast som det er verdt å styrke, og diskutere hvordan motargumentene tilsier at hovedpoenget bør justeres.

— Det kan jo være minst like intellektuelt spennende, givende og lærerik som en generell avvisning av et bidrag.

 Men så skjer det jo at et bidrag er svært mangelfullt og på villspor. Føllesdal sier det er vanskelig å tro at noen enkeltpersoner eller miljø er tjent med at vi gir slike tilbakemeldinger i offentlig debatt. Da heller i en samtale mellom to personer.

— Selv har jeg i hvert fall opplevd for mange eksempler på at resultatet av en tøff og uhøflig debattkultur, er at dyktige yngre forskere velger bort den slags profesjon og arbeidsmiljø.

Føllesdal sier at dette selvsagt ikke betyr at man aldri skal kritisere noen negativt. Av og til bør en student få beskjed om at forskerambisjonene ikke står i forhold til prestasjonene hittil. Det kan være grunn til å tvile på at studenten vil fungere godt som forsker eller vil trives som det fordi prestasjonene gjennomgående er for dårlige.

— Det kan såre noen å få det rådet. Å bli såret av slike beskjeder er forståelig. Likevel må det være en del av oppgaven til veiledere og gode kolleger noen ganger å fortelle personer at en forskerkarriere ikke er deres styrke.

Uttrykksvegring og demokratideltakelse

— Viktig med tidlig tilbakemelding

Andreas Føllesdal minner om forslag fra USA, hvor slike debatter har pågått lenge, om at det er viktig å gi en slik tilbakemelding ganske tidlig til de studentene med forskerambisjoner det er snakk om. Da slipper de å gå i årevis for å få fram en doktorgrad som ikke står seg i en beinhard konkurranse om en fast stilling ved et universitet eller høgskole.

Føllesdal er professor i politisk filosofi, men er ansatt ved Institutt for offentlig rett og omgås jurister.

— Det er undersøkelser som viser at noen jusstudenter stiller strenge krav til seg selv, er opptatt av prestisje og karakterer svært mye. Siver ikke denne mentaliteten også inn hos de juridiske instituttene?

— Noe av det som fascinerer meg er at det innenfor noen juristyrker handler om å være bedre faglig enn de andre. Det er ikke bare viktig i kampen om å bli ansatt, men noen ganger helt sentralt for å levere gode tjenester til den parten man skal ivareta. I rettssalen skal en god advokat ha bedre argumenter enn motparten, og overbevise dommeren om at motparten har dårligere argumenter. En slik konkurranse om å være bedre enn de andre, finner vi sjelden i andre profesjoner.

— Ikke nullsumspill

Føllesdal ser ikke bort fra at konkurransen både om stillinger og i noen av profesjonsyrkene kan smitte over til både undervisningsarenaene og innenfor forskning, i jussen og ellers. Kanskje er det en årsak til den akademiske kulturen Kjetil Haugen rapporterer om, der kolleger angriper person heller enn å holde seg til saklige innvendinger? spør han. Men hans inntrykk er at dette ikke er noe merkbart problem ved juridisk fakultet.

— Konkurransementaliteten må ikke overdrives. Offentlig oppmerksomhet eller faglig dyktighet er tross alt ikke et nullsumspill. Den applausen kollegaer gir for gode ideer er ikke et knapt gode. Det er tross alt ikke slik at jo mer oppmerksomhet noen av oss får, jo mindre blir det igjen til oss andre. Men av og til lever vi kanskje litt sånn.

Utfordrer akademia

Filosofiprofessoren kommer med en utfordring til Khronos lesere. Han ønsker innspill på hvordan vitenskapelig ansatte kan formidle negative tilbakemeldinger konstruktivt og på en ivaretakende måte.

— Kan vi dele gode rutiner? Kan andre i akademia dele vellykkede negative tilbakemeldinger? Hvordan fikk avsenderen det til? I hvilke rammer? Det har vi alle mye å lære av.

Andreas Føllesdal sier det er verdt å tenke nytt i fellesskap om hvordan vi kan gjøre dette bedre. 

— Det er unntaksvis at akademia blomstrer ved hard kritikk. Jeg tror det blir et karrig jordsmonn og så mye kaktus i den hagen hvor noen blomstrer at mange betakker seg for å velge et slikt yrke eller et slikt arbeidsmiljø.