varsling
Mener krenking og tøff ordbruk må til for at akademia skal blomstre
Professor Kjetil Haugen ved Høgskolen i Molde sier at en del varsler rettet mot kolleger bør havne rett i søpla.
— Akademia er tuftet på prinsippet om diskusjon og uenighet. Etter et langt liv i akademia, har jeg vanskelig for å se at forskning kan fungere uten at kolleger kan si at denne artikkelen er dårlig, eller denne doktorgraden ikke er god. Dette kan oppleves som krenkende, men har vært nødvendig for å utvikle akademia.
— Ikke alt er varsler
Høgskolen i Molde har lagt en vanskelig varslingssak bak seg. Kjetil Haugen, som er ansattrepresentant i høgskolestyret, sier at han ikke har grunnlag for å mene noe om denne saken og derfor ikke vil uttale seg om den.
Haugen har imidlertid gjort seg noen tanker om hvilke saker som ikke bør defineres som varslingssaker, og tar til orde for at å krangle, være uenig og konfrontere hverandre er en del av den akademiske tradisjon.
— Det som er interessant i denne sammenhengen, er at vi oppfatter varsling som den lille arbeidstakers mulighet til å varsle om utidig oppførsel lenger oppe i systemet. Men tidvis skjer det motsatte. I stedet for varsling nedenfra og opp, blir det varslet ovenfra og ned.
Haugen understreker at han ikke vil varslingsinstituttet til livs innenfor akademia, men ønsker en bedre forståelse av hvilke varslingssaker som er nødvendige. For eksempel mener han det skal varsles når det er snakk om seksuell trakassering.
Da Universitetsavisa i 2020 fikk en oversikt over varsler ved NTNU, viste det seg at de omhandlet alt fra trakassering og mobbing til at student reagerte på at foreleser omtalte IT-personell i negative ordelag. Det ble også varslet om at en foreleser kom med kontroversielle synspunkter på konsekvensene av korona.
— Rett i søpla
— Man må være veldig klar over hva som bør behandles som varsling og hva som ikke er det. Hvis for eksempel en professor varsler på en universitetsansatt, bør varselet kastes rett i søpla med en gang, med mindre det handler om seksuell trakassering og slike alvorlige saker. Men habilitet og prosessfeil bør ikke forfølges på denne måten.
Selv har professoren erfaring fra matematikk og økonomi.
— Der er tradisjonen sterk for at uhøflighet er akseptabelt, og det er vanlig å kalle hverandre idioter og dårligere forskere. Av og til er dette nødvendig for å få denne profesjonen til å utvikle seg.
Videre mener han folk selvsagt blir krenket når de blir kalt for idioter og dårligere forskere, men det er når slike saker ender opp som formelle varsler, og med juridisk involvering, at det blir vanskelig.
— Hvis lederne i akademia tillater det jeg definerer som uberettigede varsler og blir veldig fryktsomme og redde, griper de fort til advokater. Da kan det bli et uhåndterlig problem, som fører til varsling på varsling. Misbruk av varsling kan lett ta overhånd.
— Utfordre hverandres intelligens
— Men hvilken verdi har det at forskere kaller hverandre idioter og dårlige forskere?
— Det handler om å sette ting på plass og vise dem i en annen retning, som en slags veiledning. Det er en del av den akademiske tradisjonen å konfrontere hverandre, konfrontere hverandres intelligens og si at du er ikke så smart som du tror. Det er mange måter å si dette på. Selv har jeg fått mange negative synspunkter på internasjonale konferanser. Det handler om å kritisere og utfordre hverandres intelligens. Den utfordringa kan av og til ta retninger som ikke oppfattes som høflig. Slik har det vært, og slik bør det være.
Vil ha lav terskel for å varsle
Odd Arne Paulsen er organisasjons- og økonomidirektør ved UiT – Norges arktiske universitet. Som representant for arbeidsgiversiden, har han et annet syn på saken enn hva Haugen har.
— Vi er opptatt av å forsøke å senke terskelen for å kunne varsle, det gjelder alt fra forhold som framstår som veldig alvorlige til de mindre alvorlige sakene. Det viktigste for oss er å få ting fram og at studenter og ansatte har mulighet til å varsle og vet hvordan de skal gjøre det.
Også UiT benytter Si fra-systemet som skal gjøre det enkelt å melde inn kritikkverdige forhold.
— De kan også sende inn spørsmål og ikke fullt utviklede varslingssaker. Det viktigste er at de har kjennskap til at ansatte og studenter kan si fra.
«Tysker-vitsen»
En av de mest omdiskuterte varslingssakene innenfor akademia, var den som ble kalt tyskervits-saken. Professor Svein Larsen sa under en forelesning at tyskerne var her tidligere og at de åler seg inn. I forelesningssalen satt det en tysk student, som også fikk spørsmål fra Larsen om studentene føler seg som en typisk turist når vedkommende er på feriereiser. Bakteppet var et forskningsprosjekt om turisme, der 90 prosent av de spurte tyske turistene ikke så på seg selv som typiske turister i Norge.
Den tyske studenten klaget professoren inn via Si fra-ordningen ved Universitetet i Bergen og varselet ble sendt inn på rødt, det vil si kategorisert som «mobbing/trakassering/diskriminering».
— Stor takhøyde i forelesningssituasjoner er helt avgjørende for å ha et fungerende læringsmiljø. Skal en foreleser tenke over hvilke vitser de kan fortelle, da blir det kjedelig. Slik kan vi ikke ha det, sier Haugen.
Professoren forteller at han selv for eksempel kan si at det ikke var noe igjen av Molde i 1940 fordi tyskerne bombet byen.
— Blir noen støtt av det, da får de bli det. Det får være grenser. Vi må kunne si de tingene som passer på et tidspunkt uten at vi blir ofre på woke-alteret. Begynner foreleserne å legge bånd på seg fordi de er redde for varsler, da er vi på ganske ville veier. Det er ikke en utvikling som går i riktig retning.
— Feil strategi
Organisasjons- og økonomidirektør Odd Arne Paulsen sier enhver sak som kommer inn, skal behandles. Da gjør UiT noen vurderinger av hvilke undersøkelser som må gjøres for å avklare innholdet i varselet og forholdene det varsles om.
Ifølge Paulsen vil det da vise seg underveis i behandlinga av saken om dette er et forhold som blir sett på som i strid med kravene til arbeidsmiljø eller andre lovreguleringer og retningslinjer ved universitetet. Da blir det også avklart om det dreier seg om enklere saker, som uoverensstemmelser, uenigheter om gyldige beslutninger, eller annen misnøye som kan oppstå.
— Det er feil strategi å begrense adgangen og stille høye krav til å melde fra. Det er gjennom den vurderinga vi foretar, at vi finner ut hvilken sak og handlinger som er nødvendig for å håndtere funnene vi gjør.
— Blir det ikke varslet om mye småtterier og unødvendige irritasjoner når dere har en så lav terskel for å sende inn et varsel?
— Man kan sette opp den problemstillinga, men den kan ikke tillegges vekt. Det viktigste er å sørge for at man har mulighet til å si fra dersom man vet, tror eller antar at det kan være kritikkverdige forhold som institusjonen bør gripe tak i. Det er viktigere enn å begrense arbeidsmengden rundt saksbehandling.
— Vi er den sterke part
Paulsen mener dessuten at viser det seg at varselet er en liten sak som ikke hører hjemme under varslingsbestemmelsene, da vil også saksbehandlinga være enklere.
— Jeg er ikke så bekymret for dette at man har senket terskelen. Vi må tenke på hvem som er den sterke part, det er institusjonen og arbeidsgiver. Vi må være varsomme med å legge begrensninger på hva ansatte og studenter skal si fra om.
— Har du opplevd at det har kommet inn varsler som har endt med at partene har skværet opp rundt et bord?
— Ja, det har vi sett eksempler på. Da har vi fått fram, vurdert og funnet riktig måte å håndtere dette på og klart å skape forbedringer. Det er målet.
— Redsel
Kjetil Haugens inntrykk er at varsling oppfattes som veldig alvorlig blant ledelsen ved universiteter og høgskoler.
— Det virker som en del i redsel griper til formalisme i stedet for å gjøre det man vanligvis gjør, å snakke med hverandre. Varsling oppfattes så veldig alvorlig i ledelsen. På generelt nivå er redselen større enn fornuften hos enkelte ledere, og de vil ikke at saken skal komme ut. De gjør det motsatte av det akademia er kjent for og skal være.
Direktør Odd Arne Paulsen ved UiT er heller ikke her enig med professor Haugen.
— Det kjenner jeg meg ikke igjen i. Vi klarer fint å ta imot varsler og behandle dem på en saklig måte.