Udokumentert kritikk fra Ottosen
Politivold. Rune Ottosens ytringer er i hovedsak preget av den ideologiske tilnærmingen til politivoldsaken som så mange intellektuelle sluttet seg til, og som gjorde politivoldsaken mulig, skriver bokforfatterne.
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Mange intellektuelle tar i disse dager sitt forhold til politivoldsaken opp til seriøs vurdering. Men Rune Ottosen og advokat Cato Schiøtz satser på å mistenkeliggjøre motiver, antakelig i et forsøk på å «skyte ned» boken Politivoldsaken. Norges største forskningsskandale.
Det er forståelig at de vil forsvare seg, så sterk part i saken som begge er. Men Ottosen og Schiøtz dokumenterer ikke noe.
Først en oppklaring, angående Tore Hansens kunnskapsgrunnlag i 1982. Ottosen skriver:
Ottosens ytringer er i hovedsak preget av den ideologiske tilnærmingen til politivoldsaken som så mange intellektuelle sluttet seg til (...). Til grunn for denne ligger forakt for vitenskapelig metode, redelighet og kunnskap.
Bjarne Kvam, Per Christian Magnus, Tom Kristensen og Frode Molven
«... en av de som faktisk har gått gjennom grunnlagsmaterialet avviser påstandene om forskningsjuks: Professor Tore Hansen som i sin tid etterprøvde kvaliteten på forskningen sier til Khrono: «Via kjente er jeg blitt fortalt at det finnes en referanse til meg i boka og som skal gå ut på at jeg ikke skal ha lest metoderapporten i forskningsrapporten (fra Vogt og Nordhus red.anm.) da jeg gjorde min vurdering, og at jeg bare skal ha lest boken de kom med. Dette er løgn – og det tenker jeg sier litt om boken deres, sier Hansen».
I Bratholm-utvalgets Politivoldrapporten fra 1982, står det på side 24: «Hansen har avgitt en skriftlig uttalelse om visse metodiske og statistiske spørsmål Nordhus og Vogts undersøkelse reiser. Uttalelsen er tatt inn i utvalgets utredning vedlegg 3. Det bemerkes at den sakkyndige erklæring ble utarbeidet på grunnlag av boken «Volden og dens ofre» og ikke på grunnlag av forskernes metoderapport (nr. 4), som forelå først etter at den sakkyndige erklæring var utarbeidet».
Her står det altså svart på hvitt at Hansen ikke har lest metoderapporten. At Hansen i dag hevder at det som står i Bratholmrapporten er usant, er overraskende. Men han har intet grunnlag for å beskylde oss for løgn. Samtidig må det påpekes at vi i bokens note 200 påpeker at det i Bratholmrapporten (s. 44) er opplyst at Bratholm og Stenberg-Nilsen hadde Delrapport nr. 4 til disposisjon, noe som viser at Delrapport nr. 4 ble ferdig før Bratholm-utvalget avga sin innstilling. Dette viser at Hansen likevel kan ha hatt tilgang til metoderapporten, mens det motsatte står i Bratholmrapporten.
- Les også: Vil ta opp igjen politivoldsaken
Ottosens innlegg er et forsøk på stigmatisering av Bjarne Kvam. Men det er tre forfattere av boken, ikke én, samt et forlag, fagkonsulenter og juridisk ekspertise som har reist kritiske spørsmål underveis i prosessen frem til ferdig bok. Boken bygger på en lang rekke uavhengige kilder, som ut fra sine egne opplevelser forteller hva som skjedde og ikke skjedde, i tillegg til et svært omfattende skriftlig materiale.
Ottosen kritiserer Kvam fordi han var journalist i Bergens Tidende, og at BTs dekning av politivoldsaken hadde en sterk slagside mot voldsforskerne. Ottosen skriver at «BT var en spydspiss mot voldsforskerne». Han dokumenterer ikke påstandene sine.
For det første dekket ikke Kvam politivoldsaken i Bergens Tidende. Han ble ansatt i næringslivsredaksjonen i 1988. I 1990 ble han med i avisens «gravegruppe», og etter det arbeidet han på desken i noen år. Da han var journalist i Bergensavisen (BA) på 1980-tallet, skrev han to mindre artikler som var positive til voldsforskerne. Neste gang han skrev om saken var i en kronikk i Bergens Tidende i 1996, der han kritiserte politivoldsfilmen Boomerang. På det tidspunktet var «politivoldsaken» i hovedsak over, selv om bumerangsakene kom til Høyesterett i 1998.
Når det gjelder påstanden om at BTs dekning var mot voldsforskerne: Den eneste undersøkelsen av pressedekningen vi kjenner til, ble gjort av BTs arkivmedarbeider Roald Jonassen i 1998. Han undersøkte alt BT hadde skrevet fra 1981 til 1998. 54 ulike journalister hadde skrevet i alt 365 reportasjer/artikler. 20 prosent av artiklene var skrevet av Finn Bjørn Tønder, 12 prosent av Vidar Ystad, og 10 prosent av Geir Åge Heggelund. 129 større leserinnlegg var registrert. Nordhus, Vogt og Bratholm skrev ca. 35 prosent av disse. BT hadde 31 ledere om saken i tidsrommet. 10 var negative til politiet, 3 var positive. 7 ledere var negative til forskerne, 4 var positive. 7 hadde ingen klar profil.
Av de 365 reportasjene var 100 negative til politiet, 70 var positive. 68 artikler var negative til forskerne, 37 var positive. 90 artikler hadde ingen klar vinkling. Samlet - for alt publisert fra 1981 til 1998 - var 137 reportasjer negative til politiet eller positive til forskerne. 138 reportasjer var positive til politiet eller negative til forskerne.
Vi ber Ottosen vise til undersøkelser som underbygger påstandene hans, både om Kvam og om BTs dekning.
Et tredje moment skal ifølge Ottosen og Schiøtz være at Kvam personlig var «så til de grader part i saken» at han da blir inhabil. Men dette er en meningsløs og fullstendig utvannet bruk av habilitetsbegrepet. Det er ikke slik at man blir inhabil av å ha kunnskap om en sak - tvertimot. Å skrive bøker på felter man har arbeidet med tidligere har ingenting med inhabilitet å gjøre.
Men Ottosens strategi kjenner vi igjen: I boken viser vi at stort sett alle som var kritiske til Nordhus, Vogt og Bratholm på en stigmatiserende måte ble stemplet som inhabile. Ottosens innlegg føyer seg inn i voldsforskernes retorikk.
Man kan si at Ottosen og Schiøtz i så fall selv er inhabile, fordi begge for lengst har gått fullt inn i «striden» på voldsforskernes side. Sammen med Ole Jakob Bae førte Cato Schiøtz «bumerangsakene» for Høyesterett for de påståtte voldsofrene. Rune Ottosen skrev flere artikler til støtte for voldsforskerne, blant andre kronikken «Bumerangen traff journalistikken» i Dagbladet i 1998.
Å hevde, slik Schiøtz gjør, at Kvam «passer på å vente med sitt innlegg til alle de involverte er døde. Sikkert smart», er en nedrig påstand. Denne påstanden føyer seg også inn i den vanlige typen argumentasjon fra «voldsforskersiden».
Både Ottosen og Schiøtz vet – og gjør et poeng av – at Kvam har stått for samme kritikk siden kronikken i 1996, og han utdypet sin kritikk på et journalistseminar i 1998. Det er beklagelig at Vogt og Bratholm er gått bort og således ikke kan ta til motmæle. Men voldsforskningens hovedperson - Gunnar Nordhus - er i live og bør være fullt ut i stand til å svare på kritikken. Han ble jo av Bratholm betraktet som et meget stort forskertalent.
Ottosens ytringer er i hovedsak preget av den ideologiske tilnærmingen til politivoldsaken som så mange intellektuelle sluttet seg til, og som gjorde politivoldsaken mulig. Til grunn for denne ligger forakt for vitenskapelig metode, redelighet og kunnskap. Ottosen viser ikke interesse for sakens faktum. Stigmatiserende personhets har dessverre vært en metode politivoldforskerne og deres støttespillere alltid har brukt, og således føyer utspillet seg inn i en tradisjon.
Logg inn med en Google-konto, eller ved å opprette en Commento-konto gjennom å trykke på Login under. (Det kan være behov for å oppdatere siden når man logger inn første gang)
Vi modererer debatten i etterkant og alle innlegg må signeres med fullt navn. Se Khronos debattregler her. God debatt!