Sterke reaksjoner på påstander i bok om politivoldsaken i Bergen

«Gunnar Nordhus er helsemessig ikke i stand til å ta til motmæle. Hans sentrale kolleger har gått bort og han føler seg maktesløs i forhold til de påstander som fremsettes i boken. Han er særlig ille berørt av at hans tidligere kolleger anklages for uredelighet etter sin død», skriver forsker Gunnar Nordhus' advokat i en pressemelding etter lansering av boken om politivoldssaken tirsdag.

Det verste er at man går til frontalangrep på folk som er døde og ikke kan forsvare seg og feller dom.

Tore Hansen

Det er også flere sterke reaksjoner på påstander i boken fra krimforfatter Tom Kristensen, tidligere BT-journalist og jurist Bjarne Kvam og leder for Senter for undersøkende journalistikk (SUJO), ved Universitetet i Bergen, Per Christian Magnus.

— Det verste er at man går til frontalangrep på folk som er døde og ikke kan forsvare seg og feller dom. Det er et etisk lavmål. Det er som å sparke unger, sier professor emeritus i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo, Tore Hansen, til Khrono.

Professoren hadde i 1982 oppdraget med å vurdere det metodologiske grunnlaget i Vogts og Nordhus' forskning, på oppdrag fra Bratholm-utvalget, som skulle gå forskningen etter i sømmene. Hansen reagerer i dag sterkt på flere sider ved boken som nå er kommet ut.

Advokat Frode Sulland, som var sekretær for professor Anders Bratholm i gjennomgangen av politivoldsaken er særlig kritisk til omtalen av Anders Bratholm i boken:

— Jeg kan vanskelig se at den krenkende omtalen Bratholm får er særlig godt begrunnet. Det blir hevdet at han var vitenskapelig uredelig. Det er en krenkende beskrivelse av en som har brukt mer enn 20 år av sitt liv på å være opptatt av et svært alvorlig samfunnsproblem, sier Sulland til Khrono.

— Dette er løgn

Professor emeritus Tore Hansen ved UiO mener også det står uriktige ting om han selv i boka.

— Via kjente er jeg blitt fortalt at det finnes en referanse til meg i boka og som skal gå ut på at jeg ikke skal ha lest metoderapporten i forskningsrapporten (fra Vogt og Nordhus red.anm.) da jeg gjorde min vurdering, og at jeg bare skal ha lest boken de kom med. Dette er løgn – og det tenker jeg sier litt om boken deres, sier Hansen.

Forfatterne skriver i boken «Politivoldsaken» at Hansens erklæring var basert på boken «Volden og dens ofre» fordi «Nordhus og Vogts metoderapport (Delrapport 4) som hørte til den store forskningsrapporten «Voldskriminaliteten og dens ofre», ennå ikke var tilgjengelig».

— Det er ikke sant, sier Hansen.

Les også - fra pressekonferansen der boka ble presentert:

Ny bok om politi­voldsaken i Bergen: Forfattere hevder at forskerne fusket

Hansen avviser kategorisk at han selv kan ha oversett alvorlige mangler eller blitt lurt av forskerne Vogt og Nordhus da han gikk god for arbeidet.

— Jeg har forholdt meg til det materialet som har vært tilgjengelig for meg. At jeg skulle ha bommet totalt i denne saken fremstår for meg litt uvirkelig.

Hansen sier han selv aldri er blitt kontaktet av forlag eller forfattere eller fått mulighet til å kommentere noe av innholdet i boka eller påstanden om at han ikke skulle ha lest selve metoderapporten da han gjorde sin vurdering. Han har selv bidratt i flere bøker som er kommet ut på Vigmostad & Bjørke, men har erklært at han bryter med forlaget og ønsker sine bidrag fjernet i den grad dette er mulig.

Sulland: — Krenkende

Advokat Frode Sulland var student i 1982, og ble ansatt som sekretær for Bratholm-utvalget. I likhet med Hansen er han opprørt over det han mener er etiske overtramp fra forfatterne Kvam, Magnus og Kristensens side i dagens bokutgivelse.

— Det er svært problematisk når ingen av hovedpersonene, som får sterke karakteristikker i boken, kan ta til motmæle. De viser et sted til at Nordhus er i live, men de vet meget godt at hans helse tilsier at det ikke blir noen kontradiksjon fra hans side, sier Sulland.

Han sier han er svært overrasket over at saken kommer opp igjen nå, 20 år etter at det ble satt sluttstrek i Høyesterett og deretter ved erstatning til forskerne.

— Få samfunnsproblemer og forskningsprosjekter har blitt etterprøvd og debattert over så langt tid som dette. Jeg registrerer at man i boken er opptatt av at vurderingen på 1980-tallet tok lang tid i enkelte faser. Det har da også tatt fryktelig lang tid for disse forfatterne å komme med sin kritikk. Rundt 1990 ville vel vært en mer naturlig timing. Det man nå måtte påpeke av svakheter, kan ikke endre hovedbudskapet — avdekkingen av politivold som et langt mer omfattende samfunnsproblem enn man hadde sett for seg, sier Sulland.

— Gjorde grundig jobb

Sulland mener Bratholm-utvalget i sin tid gjorde en svært grundig jobb med å vurdere materialet.

— Utvalget gjorde en så grundig jobb som var mulig å gjøre. Vi skaffet ekspertise, vurderte metode og ulike potensielle feilkilder som vi selv så og som andre påpekte. Vi gikk også ut over vårt mandat for å ettergå primærkildenes beretninger, ofrene, sier Sulland.

Han ser boken som et forsøk på omkamp:

— Jeg vil ikke spekulere i motivene, men at man tar dette opp nå, fremstår som at noen ikke var fornøyde med høyesteretts dom i Boomerang-saken og derfor ønsker omkamp, seier Sulland.

Vogts sønn reagerer

Khrono har vært i kontakt med Ivar Chelsom Vogt, som er Edvard Vogts sønn. Han skriver følgende i en epost til Khrono: «Kvam innrømmet på pressekonferansen at han aldri har snakket med ett eneste av politivoldsofrene, fordi han mener slike ikke er til å stole på. Dette er en utrolig påstand om politivoldsofrene som gruppe, og sier noe om denne bokens ensidige agenda. Forfatterne spekulerer i at politivoldsforskerne hadde personlige grunner til å ramme politiet og at de kan ha vært drevet av et ønske om berømmelse. De påstår også at det kan ha vært en konspirasjon for å fremme en egen politisk agenda. Dette er så absurd at det ikke kan tas seriøst». Videre skriver Ivar Chelsom Vogt at boken gir en versjon av historien der maktmisbruket fra politi og påtalemyndighet er visket bort.

«Men samtidig hevder forfatterne at de ikke renvasker politiet, og de erkjenner at politivolden forekom. Dette henger ikke på greip. Boken hevder at politivoldsforskernes mediestrategi var selve hovedårsaken til at de gikk seirende ut av politivoldstriden. Maken til omskriving av historien skal du lete lenge etter. Faktum er at forskerne ble uthengt i pressen gjennom flere årtier».

Nordhus føler seg maktesløs

Gunnar Nordhus har ikke ønsket å medvirke til boken. Hans advokat Håkon Brækhus sendte tirsdag ettermiddag ut en pressemelding. Han skriver:

«Gunnar Nordhus er helsemessig ikke i stand til å ta til motmæle. Hans sentrale kolleger har gått bort og han føler seg maktesløs i forhold til de påstander som fremsettes i boken. Han er særlig ille berørt av at hans tidligere kolleger anklages for uredelighet etter sin død.

Man noterer at forfatterne ikke har gjort stort annet enn å gjenta tidligere innsigelser mot forskningsprosjektet. De synes konsekvent å velge ut informasjon og lytte til påstander som setter Nordhus og hans kolleger i et dårlig lys. De redegjør heller ikke for sin egen metodikk på noen overbevisende måte, utover å vise til at de har brukt «journalistisk metode» - hva nå enn dette måtte være.

Forfatterne synes heller ikke å kunne påvise at politivold ikke har skjedd, eller påvist at omfanget var mindre enn det ble konkludert med. Når man anklager noen for svindel, burde man kunne forvente at de kunne begrunne en annen konklusjon, herunder vise hvilke konklusjoner man mente var uriktige. For publikum er det mest interessante spørsmålet om funnene i voldsforskningen var riktige eller ikke. Nordhus oppfordrer pressen til å kontakte tidsvitner som skal ha vært utsatt for vold fra politiets side.

Forfatterne har ikke hatt samtaler med personer som mener seg utsatt for politivold. Er det innenfor den journalistiske metode å ikke snakke med voldsofrene? Gunnar Nordhus anser voldsofrene som sentrale personer. Man merker seg også at de ikke har intervjuet politifolk».

Sprengstoff for akademia

Professor emerita, Liv Finstad, er sitert på omslaget av boken, og hun deltok også i NRKs Dagsnytt18 tirsdag, der hun understreket at boken «ikke bare er en velskrevet røverroman».

— Forfatterne dokumenterer at den såkalte forskningen er beheftet med langt mer enn «noen svakheter», sa hun og var sjokkert over at det empiriske materialet til forskerne Vogt og Nordhus aldri var blitt ettergått.

— Denne boken er sprengstoff både for akademia, politiet og offentligheten, sa Liv Finstad.

Boken var opprinnelig planlagt utgitt i vår, men ble trukket fra forlagets lister, og utsatt. Den gang var tittelen på boken «Den store forskningssvindelen», med undertittel «De lurte hele Norge». Bladet Forskningsetikk omtalte saken tidligere i år.

Khrono gjør oppmerksom på at Senter for undersøkende journalistikk og Per Christian Magnus holder til i samme kontorlandskap som Khrono i Media City Bergen.