LES VIDERE ETTER ANNONSEN
FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!
jussforskning
«Tverrfaglighet i Norge er for det meste et luftslott»
Jussprofessor Malcolm Langford stiller seg tvilende til flere punkter i evalueringen av jussforskningen i Norge, men mener Forskningsrådet er blitt bedre.
Publisert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Det er svært stor variasjon i kvaliteten på den juridiske forskningen i Norge, ifølge en evaluering fra Forskningsrådet. Forskningen er lite synlig internasjonalt, men har stor samfunnsmessig verdi i Norge og støtter godt opp om undervisningen, ifølge evalueringen.
Evalueringen ble presentert i forrige uke.
Har etterlyst penger og status
Malcolm Langford er professor ved Institutt for offentlig rett ved Universitetet i Oslo og senterlederen for CELL (Centre for Experiential Legal Learning).
Senhøstes 2019 var han og flere kolleger ved UiO ute og etterlyste mer penger til forskning ved rettsvitenskap. Utspillet kom i kjølvannet av Nav-skandalen.
«Vi oppfordrer med dette Forskningsrådet til å anerkjenne rettsvitenskap som et selvstendig og viktig fagfelt for alle forskere, og å også innlemme forskningsprogrammer som åpner opp for rettsvitenskapen som noe annet og mer enn en marginalisert støttevitenskap», skrev Langford og hans kollega Alf Petter Høgberg i desember 2019.
Langford har såvidt rukket å se på hovedkonklusjonene fra den nye evalueringen jussforskningen i Norge.
Usikker på omorganisering
Når det gjelder behovet for å omorganisere miljøene er han personlig litt usikker på om det vil ha så stor verdi.
— Det er viktig at vi lytter til komiteens forslag om nye grupper/strukturer, og noen temaer som teknologi og miljø faller klart mellom to stoler. Friske satsninger som CELL og CELL Norge viser at man kan samle ansatte og studenter på tvers på nytt, i dette tilfellet rundt systematisk undervisningsutvikling og forskning på juridisk didaktikk, sier han, men legger til:
— Samtidig er fakultetet vårt komplekst, og det er historiske årsaker til at vi er organisert som i dag. Det vil koste mye ressurser å endre, og det er ikke helt sikkert alternativet alltid vil bli så mye bedre, sier Langford.
Han trekker også fram at det er viktig at man etablerer løsninger som er tilpasset forskerne, og ikke etablerere flere tidstyver for forskerne.
— Tverrfaglighet mest luftslott
— Komiteen anbefaler også at den juridiske forskningen generelt engasjerer seg mer i nasjonale og internasjonale juridiske forskningsmiljøer og samarbeide mer med andre fagdisipliner. Er du enig i disse anbefalingene?
— Det er interessante innspill. Innimellom får vi på UiO kritikk for å være for mye internasjonalt fokusert, og i neste øyeblikket er vi for nasjonale. Jeg ville gjerne ha sett mer samarbeid på tvers av de voksende, men sårbare og små juridiske fagmiljøer i Norge, samt dypere engasjement i internasjonale forskningsmiljøer, sier Langford.
Når det gjelder det tverrfaglige er Langford mer bekymret for utviklingen, samtidig er han opptatt av at man ikke må styre forskningen for mye gjennom organisatoriske pålegg.
— Den gamle vitsen var at tverrfaglighet skjedde da en jurist fra Institutt for offentlig rett traff en jurist fra Institutt for privat rett. Siden da har mye skjedd og UiO har det mest tverrfaglig juridisk miljø i Norden. Men forbedringspotensialet er stort og det mangler en strategi, mener han.
— Mye er basert på individuelle initiativ, og man må bruke alle fingre når man skal telle de hindringer som nasjonale lovverk og interne systemer på universitetene skaper for tverrfaglighet. Prat om tverrfaglighet i Norge er for det meste et luftslott, sier Langford.
Forskerlinjer?
Det Langford på den andre siden har merket seg fra rapporten er at man trekker fram at man bør trene studentene mer og bedre til å bli forskere, kanskje gjennom å etablere en forskerlinje.
— Det er et stort og pågående tema på CELL sier han, og viser til at jussprofessor Marte Kjørven og studentleder Mira Stokke nå leder et Student som forsker-prosjekt, som utreder slike muligheter.
— Jeg er helt enig i at vi kan og bør trene våre studenter mer til å gå i dybden og utvikle kompetansen til å bli kritisk og forskningsbasert. Forskerlinjen er en løsning men det kan også tenkes andre løsninger. I tillegg bør alle studenter få grunnleggende akademiske ferdigheter som øves opp gradvis gjennom hele studieløpet – både juridisk og tverrfaglig, sier Langford.
Mange studenter per ansatt
Det som kanskje opptar Langford aller mest er den mangelen på ressurser man har, også sett i et studentperspektiv.
— Vi har blitt litt færre studenter per ansatt hos oss de siste årene, men likevel ligger vi skyhøyt over eksempelvis miljøer på Det matematisk naturvitenskapelige fakultet. Forholdstallet mellom studenter og samtlige faglig ansatte er 22 per ansatt, mens ved Fakultet for samfunnsvitenskap er det samme forholdstallet 10 studenter per faglig ansatt.
Langford legger til at hvis man ser bare på hvor mange studenter fakultetet har per hver fast vitenskapelig ansatt tilknyttet master i rettsvitenskap er forholdstallet 43 studenter per ansatt.
— Dette skyldes det finansieringssystemet som myndighetene har etablert for å verdsette ulike type utdanningstyper, sier Langford. Han fortsetter:
— Regjeringen må se på det kategoriseringssystemet man har, der vi er plassert i kategori E, og får svært lite penger per studieplass, mens andre i kategori A får tilsvarende mye mer penger.
Han mener dette er basert på gammeldagse forestillinger om undervisning på juss, humaniora og så videre.
— Nye interaktive læringsmetoder krever mer ressurser. Man må derfor se på den utbredte diskrimineringen av fagområder som ligger i dette systemet, mener Langford.
Han mener imidlertid at det har skjedd bedringer når det gjelder Forskningsrådet.
— Her har man utlyst midler innenfor en nasjonal satsing innen rettsvitenskap, søknadsfristen er i februar neste år. Så Forskningsrådet har gjort en del av jobben sin her, nå er det Kunnskapsdepartementet og Justis- og beredskapsdepartementet som virkelig må bidra med sitt, mener Langford.
