Debatt ● svein larsen
Trenger universitetene direktører?
Samtidig som antallet direktører er høyt, og deres lønnsnivå er høyere enn de vitenskapelig ansattes, bidrar direktørene sjeldent eller aldri til universitetenes kjerneområder: forskning, forskningsbasert undervisning og formidling.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Professor ved Institutt for samfunnspsykologi, Universitetet i Bergen
Det er nærmest selvsagt at universitetene skal tjene en tredelt oppgave i samfunnet. Den første og viktigste oppgaven er å frambringe ny kunnskap. «Ny kunnskap» handler på den ene siden om å utvikle fagområdene på deres egne premisser. På den andre siden handler ny kunnskap om at resultatene fra forskningen i det lange, men ikke nødvendigvis i det korte løp, bør komme samfunnet og den enkelte til gode. Dette kalles ofte for forskningens formål om å «tjene det gode liv».
(...) jeg vet at jeg aldri i mine 33 år i sektoren har fått noen som helst hjelp til noe som helst av en eneste direktør når det gjelder å tilrettelegge for god forskning, god undervisning eller god formidling.
Svein Larsen, professor ved Universitetet i Bergen
Universitetets andre oppgave er forskningsbasert utdanning. Et universitet utdanner fagfolk – det undervises i fag. Hva «et fag» er, er ikke enkelt å definere. Men man kan kanskje si at et (vitenskapelig) fag består av både et temaområde (hva som er relevant innenfor faget, og analysenivå), et metodetilfang (hvordan man studerer dette temaet) og en historie (hvordan det aktuelle temaet er blitt studert tidligere).
Det er viktig å skille mellom hva et «fag» er og hva en «aktivitet» er. Ikke alle aktiviteter er egne fag. For eksempel er det å lede universiteter en aktivitet, mens det å studere ledelse av universiteter kan gjøres utfra ulike fags egenart (økonomer, sosiologer og psykologer vil ha forskjellig tilnærming til å studere denne aktiviteten).
Den tredje oppgaven et universitet har er «formidling». Formidling omfatter et bredere nedslagsfelt enn undervisning (som inngår i utdanning) fordi formidling handler om at forskningsresultater skal komme samfunnet til gode. Med «samfunnet til gode» menes at formidlingen på den ene siden utstyrer myndighetene og samfunnet generelt med kunnskaper som bidrar til at det (kan) fattes bedre beslutninger.
På den annen side handler formidling om å bidra til å opplyse borgerne generelt, slik at de kan ta mer informerte valg om hverdagslivets små og store utfordringer. Et eksempel er pandemihåndteringen. Det er ikke vitenskapsfolkene som har håndtert pandemien, det er det politikerne som har gjort.
Men de besluttende organene (politiske myndigheter på ulike nivåer) har, på bakgrunn av forskningsresultater håndtert pandemien ved å innføre begrensninger og ved å gi råd til oss alle om hvordan vi skal forholde oss under en pandemi. Her måtte politikerne veie vitenskapelig kunnskap mot en rekke andre hensyn.
Eksemplene viser forskjellen på, men også sammenhengen mellom kunnskapsutvikling, vitenskapelig basert utdanning og formidling. Tredelingen gjør det tydelig at universitetenes kjerneoppgave tilhører fagfolkene på universitetene.
Innenfor universitetssystemet er det disse, og bare disse, som kan definere hva de ulike fagene skal inneholde, hvordan utdanning skal tilrettelegges og gjennomføres med henblikk på det faglige innholdet, og bare disse er i stand til å formidle anstendig faglig kunnskap. Så – hvorfor skal universitetene da holde seg med direktører?
Direktørene bidrar ikke, og kan per definisjon ikke bidra til at universitetenes tre kjerneaktiviteter fremmes på andre måter enn at de legger til rette for kjerneaktivitetene. Direktørene er derfor ikke direktører i ordets egentlige mening – de skal slett ikke dirigere. Derimot skal de bistå.
Å bistå er å hjelpe universitetssamfunnet til å utføre sine oppgaver på en mest mulig effektiv og minst mulig kostnadskrevende måte. Ist das viellicht des Pudels Kern? Bidrar direktørene til tilrettelegging og forenkling for de av universitetssamfunnets medlemmer som utfører kjerneoppgavene?
Jeg er ikke den rette til å svare presis på dette, men jeg vet at jeg aldri i mine 33 år i sektoren har fått noen som helst hjelp til noe som helst av en eneste direktør når det gjelder å tilrettelegge for god forskning, god undervisning eller god formidling.
Jeg er også veldig usikker på hvor mange direktører min arbeidsgiver har, eller hva de er satt til å dirigere, men ifølge DBH (Database for statistikk om høyere utdanning, red.anm.) var det 38,6 lederstillinger ved UiB som hadde direktør i stillingstittelen i 2021, noe som gir en «direktør» for ca. hver 15. professor (Det er tydelig at professorene ved UiB trenger mye dirigering!)
Derimot vet jeg at direktørene i sektoren tjener betydelig mer enn gjennomsnittet blant de vitenskapelig ansatte. Ifølge en oversikt i Khrono (7.12.20) var det blant de 98 navnene i direktørsjiktet i norske universiteter og høgskoler som Khrono hadde hentet inn data fra, bare 29 som hadde en årslønn på under én million.
Samtidig opplyser Forskerforum (10.3.22) at gjennomsnittslønnen for professorer i Norge var 898.000 i 2021, at førsteamanuenser gjennomsnittlig tjener 703.000, mens sektorens lektorer gjennomsnittlig har 629.00 i årslønn.
Når direktører i sektoren skal ansettes, får de
« … ansvar for å bidra til strategisk, målrettet og effektiv ledelse av universitetets administrasjon, sammenholdt med profesjonell understøttelse av [universitetets] kjernevirksomhet innenfor forskning, utdanning og kunnskap i bruk».
Videre skal slike direktører gjerne «ha en sentral rolle i oppfølgingen av forventningene knyttet til bedre ressursutnyttelse, god ledelse av digitaliseringsprosesser og videreutviklingen av de administrative støttefunksjonene».
Direktører for fakulteter skal ha «overordnede, koordinerende oppgaver knyttet til budsjett-, forskings-, studie- og personalforvaltning, i tillegg til formidling». På det personlige plan ventes det at direktøren er «erfaren og dyktig» … «med kompetanse innen strategisk ledelse, med omfattende erfaring fra ledelse av forvaltning og utvikling av administrasjon innenfor et bredt nedslagsfelt», og aktuelle kandidater må kunne dokumentere «gjennomføringsevne» og «resultater fra ledelse og endringsarbeid i komplekse kunnskapsorganisasjoner» i tillegg til «svært gode lederegenskaper».
Andre personlige egenskaper er gjerne «evne til gjennomføring, samarbeid, kommunikasjon og relasjonsbygging» og «evne til å være utviklingsorientert, ta initiativ og tenke strategisk» (sitatene er fra utlysningstekster fra UiB og UiO). Ingen direktører forventes å ha vitenskapelig toppkompetanse.
Det sies sjeldent noe om hvordan man tilveiebringer dokumentasjon på slike egenskaper og ferdigheter, og ingenting om hvordan man fastslår om den enkelte kandidaten har disse egenskapene og ferdighetene, noe som står i sterk motsetning til de dokumentasjonskravene som gjelder ved ansettelser av vitenskapelig personell på alle nivå.
Ofte forsvares de høye direktørlønningene med at man kun på den måten kan rekruttere de beste kandidatene. Spørsmålet blir om den høye avlønningen av direktørene i universitets- og høgskolesektoren gir oss de beste direktørene, eller de beste universitetene?
Et annet spørsmål er av mer fundamental art: Siden universitets store oppgaver fremmes av de vitenskapelig ansatte, hvorfor har man ikke en lønns- og ansettelsespolitikk som sikrer oss de beste professorene, de beste førsteamanuensene, de beste lektorene?
Det kan neppe være i samfunnets interesse at de best betalte på universitetet er de som i minst grad (og kanskje ikke i noen grad i det hele tatt) bidrar til at universitetenes samfunnsoppdrag løses. Skal vi i fremtiden ha kunnskapsinstitusjoner hvor forskning, forskningsbasert undervisning og formidling er kjerneaktivitetene, bør man kanskje tenke nytt omkring slike problemstillinger.
Kanskje det da vil vise seg at sektoren ikke trenger så veldig mange direktører. Kan hende ikke noen i det hele tatt? Det som trengs, er derimot godt fungerende administrasjoner som makter å tilrettelegge for kjerneaktivitetene. Slike kan med fordel ledes av administrasjonssekretærer.
Vi trenger ikke et direktørsjikt som gir hverandre fordelaktige løsninger når det er intern strid om retningen på direksjonen (som på UiB), og som beskytter hverandre gjennom avtaler som unndras offentlighet.
Les også:
Følg flere debatter i akademia på Khronos meningsside
Nyeste artikler
Har varslet behov for å kutte opp imot 100 årsverk. Kun åtte får tilbud om sluttpakke
Tilbake til penn og papir?
Hva vil vi med barnevernspedagogutdanningen?
Risikofylt forskning, pandemier og biovåpen
Åpen forskning muliggjør forskningsnær utdanning
Mest lest
Sjokkmåling: Nær dobling for Frp blant studenter
Kvinner skjuler hvor tøft de har det på jobb etter sykdom. — Jeg lukket døra på kontoret og gråt
Khronos lesere med 37 forslag til Årets navn i akademia 2024
Juss-nestor mener Kjerkols fuskesak må behandles på nytt
1107 årsverk visket bort i akademia i 2024