Til Studiebaro­meterets forsvar!

I kjølvannet av lanseringen av 2019-tallene i den årlige nasjonale studentundersøkelsen Studiebarometeret, har det oppstått en debatt i Khrono om nytten av undersøkelsen. Blant de mest kritiske er professor Vigdis Vandvik med kolleger ved Universitetet i Bergen.

Kritikk kan være stimulerende, men den bør helst være mer treffsikker enn i dette tilfellet. Flere av påstandene deres er bastante og lite nyanserte, som når de synes å mene at Studiebarometeret slett ikke måler noe som har med studiekvalitet å gjøre. En kan få inntrykk av at de leser Studiebarometeret litt som fanden leser bibelen.

Det er nemlig ikke slik at barometeret forsøker å presentere fasiten om studieprogrammene gjennom det ene sentrale spørsmålet om studentenes «alt i alt» tilfredshet med sitt studieprogram. Motsatt av hva Vandvik og kolleger påstår, så inneholder undersøkelsen faktisk mange detaljerte, ja finmaskede, spørsmål om slike faktorer som de etterlyser (læringsmiljø, lærerstøtte, motivasjon, engasjement etc.).

På OsloMet har vi 15.000 gradsstudenter fordelt på over hundre bachelor- og masterprogrammer. Da er Studiebarometeret en uvurderlig kilde til informasjon om tilstanden på studieprogrammene. Vi ønsker fornøyde studenter, men vi er ikke blinde for at Vandvik og hennes kolleger har et poeng når de påpeker at «læring er nemlig hardt arbeid, og hardt arbeid fører ikke nødvendigvis til trivsel». Nettopp derfor blir det på OsloMet ikke kun lagt vekt på det generelle spørsmålet om tilfredshet med studieprogrammet, men vel så mye andre spørsmål – særlig det brede spørsmålsbatteriet om tilfredshet med læringsutbytte.

Hvis for eksempel den generelle tilfredsheten med et studieprogram har falt, er det nyttig å sjekke om også tilfredsheten med læringsutbyttet har falt. For det er ikke alltid at disse svinger i samme retning. Dersom tilfredsheten med studieprogrammet faller samtidig som tilfredsheten med læringsutbyttet holder seg, da er årsaken ofte å finne i forhold som ikke direkte berører opplevelsen av læringsutbytte, for eksempel organisatoriske og administrative prosesser eller hvordan den nye digitale læringsplattformen fungerer osv. Da forstår vi at tiltakene snarere må rettes inn mot å forbedre samhandlingen mellom ulike avdelinger på institusjonen enn at det må gjøres endringer i selve undervisningsopplegget.

Det har også hendt at tilfredsheten med læringsutbyttet på et studieprogram har bedret seg uten at dette reflekteres i høyere generell tilfredshet. Da finner vi gjerne at underviserne («de faglig ansatte» som det heter i Studiebarometeret) stiller høyere forventninger om at studentene møter forberedt til undervisningen eller at de deltar mer aktivt. Typisk reflekteres dette også i at tidsbruken på egenorganisert studieaktivitet går opp, hvilket nettopp illustrerer at hardt arbeid ikke nødvendigvis øker trivselen.

Ikke desto mindre er det en solid korrelasjon mellom studentenes generelle tilfredshet med studieprogram og tilfredsheten med læringsutbytte (omkring r=0.55 blant studentene på OsloMet), hvilket viser at de tross alt kommer til studiene med forventninger om å lære. Studentene fortjener at vi tar tilbakemeldingene de gir i Studiebarometeret på alvor, selv om vi ikke nødvendigvis er enige med dem i ett og alt.

Dessverre gjør Nokut merkelig lite bruk av spørsmålsbatteriet om læringsutbytte. Hverken i den årlige lanseringen av Studiebarometeret eller i de ferdige rapportene som sendes ut institusjonene får vi høre noe om studentenes tilfredshet med læringsutbytte.

Jeg tror Nokut hadde gjort lurt i profilere dette sterkere. I tillegg til å bedre anvendelsen av undersøkelsen, ville det kanskje også bidra til å styrke legitimiteten rundt om på institusjonene og i undervisningsmiljøene.

Du kan delta i debatten i kommentarfeltet nedenfor

Mer debatt om studiebarometeret:

Hvilke formål bør Studiebarometeret tjene?

Nokut svarer kritikerne av Studiebarometeret

Vi vil ha full revolusjon: Studie­barometeret 2.0!

Hvorfor Studie­baro­meteret bør bestå — fra et studentsyn